Ole er et opprinnelig norrønt navn med opprinnelse i det urnordiske *AnulaiƀaR,[1] som er satt sammen av ledd som betyr «ane, stamfar» og '«etterkommer». Navnet er i dag svært vanlig i Norge og på Grønland, og er også mye brukt i Danmark.
Etymologi
Ole er en norrøn variant av Óli, som var en norrøn kjæleform av Ólafr eller den yngre formen Ólafur. Ólafr var, via ÓlæifR, ÁlæifR og Áleifr, en variant av Anleifr, den norrøne formen av urnordiske *AnulaiƀaR, dannet av *anu, «ane, stamfar», og *laiƀaR, «etterkommer». Ole er også en gammelsvensk form av Óli og en dansk og norsk yngre form av Óli.
Ole er kjent brukt i Norge fra 1600-tallet og i Sverige fra 1844.
Ole var det mest brukte fornavnet på menn i Norge på hele 1700-tallet,[2] men var da en ren skriftform av Ola og Olav. Formen Ole kom inn i talemålet frem mot de første tiårene etter 1900.[3] Det var i 2005 om lag 33 000 i Norge som har Ole som første eller eneste fornavn, og Ole er dermed det fjerde mest brukte mannsnavnet i Norge etter Jan, Per og Bjørn.
Historisk utviklig av populariteten til navnet Ole i Norge.[4][5]
I Danmark var Ole et svært populært navn på guttebarn født i perioden ca. 1940–1970, spesielt på Bornholm og Sjælland og i Jylland.
Historisk utvikling av populariteten til navnet Ole i Danmark.[6]
I Sverige var navnet mest brukt i 1950-årene, spesielt i Bohuslän.
Ole har navnedag 29. juli i Norge og Finland (Olsok).
Ole er i dag et svært vanlig navn i Norge og på Grønland, og er også vanlig i Danmark. Formen Óli er svært vanlig på Færøyene.
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til mannsnavnet Ole og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.[7][8][9][10][11][12][13][14][15]
