Ole Lukøje. Illustrasjon av Vilhelm Pedersen (1820–1859) til H. C. Andersens eventyr som ble utgitt første gang til jul 1841. Ole Lukkøye, her kledt i nattskjorte og -lue, kommer med søtmelk i trollsprøyten, godnatteventyr og to paraplyer, den ene med drømmebilder, den andre uten. Skikkelsen bygger på dansk folklore og tilsvarer Jon Blund i norsk tradisjon.
Jon Blund eller Ole Lukkøye er en eventyrskikkelse fra nordeuropesk og skandinaviskfolkediktning. Han blir nevnt i godnatthistorier og små vers som skal hjelpe barn å sovne om kvelden. Jon Blund blir framstilt som en liten mann eller gutt, iblant utstyrt med vinger.[1] Han kommer stillferdig, drysser sand i øynene som et magisk søvnpulver for å skape søvnighet, sprøyter søt melk eller kysser for å få folk til å roe seg og drømme søtt. Sanden kan tolkes som en forklaring på skorp («søvn», «sov») i øynene, rester fra tårefilmen som samler seg i øyekroken i løpet av natta.
I Der Sandmann, en uhyggelig novelle skrevet i 1816 av E. T. A. Hoffmann, skremmer barnepiken barnet Nathaniel med fantasifiguren «sandmannen»[2][3] som stjeler øynene fra uskikkelige barn som ikke holder dem lukket når de skal sove. I H. C. Andersens eventyr Ole Lukøie fra 1841 forteller derimot forfatteren om en rolig og vennlig figur med melk i trollsprøyten sin, to paraplyer, utallige eventyr og gode drømmer.
I Norge er skikkelsen tradisjonelt kjent under navnet Jon (eller John) Blund (Blunn) som i Sverige, men også under det danske navnet Ole Lukøje slik H.C. Andersen beskriver ham.[4][5] På engelsk kalles en tilsvarende figur Sandman, et lån fra tyske innvandrere til USA.[trenger referanse]
Historikk
Eventyrdikteren H. C. Andersen (1805–1875) har særlig gjennom sitt eventyr om Ole Lukøie påvirket vår oppfatning av Jon Blund.
Navnet Jon Blund opptrer i en tekst av den svenske poeten Johan Runius allerede omkring 1710.[6] På norsk finner vi Jon Blund nevnt blant annet i Asbjørnsen og Moes folkeeventyr En gammeldags juleaften, der uttrykket «snart kommer Jon Blund» brukes synonymt med «snart skal de sove».[trenger referanse] Også August Strindberg nevner John Blund i et av sine kammerspill med referanse til gamle barnefortellinger.[trenger referanse] Formen John Blund er vanligst på svensk, men har også vært brukt på dansk, blant annet på 1700-tallet.[trenger referanse]
Den tyske romantiske forfatteren Ernst Theodor Amadeus Hoffmann beskriver skikkelsen i sin dramatiske eventyrnovelle Der Sandmann utgitt i 1817[trenger referanse] og H.C. Andersen i sitt eventyr Ole Lukøie i 1841[trenger referanse] og eventyrkomedien fra 1850.[trenger referanse] I Andersens eventyr kommer Ole til Hjalmar med to paraplyer, den ene har skjønne bilder på innsida som han slår opp over de snille for at de skal få vidunderlige drømme, den andre uten bilder for at de uskikkelige skal sove tungt og bli uthvilt til neste dag. I eventyret fortelles det også fortrøstningsfullt om en annen Ole Lukkøye som lukker øynene på folk, nemlig Døden.
I nyere populærkultur
Den svenske maleren Nils DardelsJohn Blund fra 1927.
Eventyrfiguren er brukt i en rekke populære sammenhenger, blant annet i den danske sangen Den lille Ole med paraplyen fra 1873, sangduoen Gerd og Ottos vesle slager Lille Jon Blund fra like før krigen og i Ivo Caprinos animasjonsfilm Musikk på loftet/En dukkedrøm fra 1950.
På engelsk kalles Jon Blund oftest Sandman og opptrer i flere bøker og filmer. I moderne populærkultur danner han dessuten grunnlag for blant annet amerikanske Neil Gaimans actiontegneserie Sandman som ble utgitt mellom 1988 og 1996.[trenger referanse]
Sandmann er også det vanligste navnet for Jon Blund i tysk tradisjon. I nyere tid er Jon Blund det norske navnet på Sandmännchen, «den Lille sandmannen» i en dukkefilmserie med godnatthistorier produsert av østtysk fjernsyn fra 1960.
Annet
Jon Blund eller Jon-Blund var også navnet på en hiphop/rap-gruppe fra Bergen.
Jon Blund er navnet på en sang av det norske bandet Töddla, utgitt i 2020.
«Ole Lukkøye» er dessuten klengenavnet til den tidligere bokseren Ole Klemetsen fra Stavanger.
