Fartein Valen i Valevåg i 1930-årene med fjellsiden i bakgrunnen der han likte å sitte lenge i ensomhet mellom de store steinblokkene. Disse inntrykkene skal ha inspirert ham til å skrive «Ode til ensomheten»
«Ode til ensomheten» opus 35 (1939) (også kalt «Ode to Solitude»[a]) av Fartein Valen er et orkesterverk i én sats. Stykket er inspirert av naturinntrykk fra Valevåg og ble urfremført i Oslo i 1955.
En typisk framføring varer rundt 7 minutter. Verket er tilegnet kaptein Sverre Kristensen og er utgitt av Harald Lyche & Co’s Musikkforlag (1955).
«Ode til ensomheten» ble skrevet i 1939. De første skissene er datert 16. november.[2] Verket skal ifølge musikkviteren Olav Gurvin ha vært ferdig allerede den 29. samme måned, mens pianopedagogen Berit Kvinge Tjøme opplyste at verket var ferdig 4. desember dette året.[3][4] Dette var det niende og siste av Valens enkeltstående stykker for orkester. De øvrige ble skrevet på begynnelsen av 1930-tallet; det mest kjente av dem er trolig «Kirkegården ved havet».
Ifølge Gurvin var «Ode til ensomheten» inspirert av naturinntrykk fra Valens hjemsted Valevåg. Gurvin forteller at Valen brukte å vandre opp til ura bak barndomshjemmet og bli sittende i lange stunder blant de veldige steinblokkene:
«Det var som han da satt i en helt annen verden, tusener av år tilbake i tiden. Fjellblokkene reiste seg rundt ham og ble til store tempelbygninger. Og den store stillhet hersket. Der oppe i ‘Stadlo’, som denne ura ble kalt, fant han ensomheten i fulleste monn. Stundom kunne han bli værende der i flere timer, betatt av den underlige og intense stemningen.»[3]
Det er denne underlige og intense stemningen som skal ha inspirert Valen til å skrive «Ode til ensomheten», direkte oversatt «Et høystemt lyrisk dikt til ensomheten».[5] Det kan også tenkes at Valen har vært påvirket av John Keats og hans dikt «O Solitude».[6] Keates samlede dikt var nemlig en del av Valens boksamling og hadde blant annet inspirert ham til å skrive et av hans tidligere orkesterstykker, «An die Hoffnung».
Mottakelse
«Ode til ensomheten» ble urframført i Universitetets aula i 1955
Foto: Tore Sætre
«Ode til ensomheten» ble aldri framført i komponistens levetid, men først to år etter Valens død. Urframførelsen fant sted den 25. april 1955 i Universitetets aula, og verket ble fremført av Musikkselskapet Harmonien under ledelse av Carl Garaguly. Stykket ble fremført på nytt av de samme kreftene på en konsert i Bergen den 22. september samme år.
I hovedstadspressen fikk verket generelt god omtale. Arbeiderbladets anmelder Klaus Egge skrev for eksempel:
«Valens kosmiske fordypelse bringer en orkestersats hvor de enkelte stemmer svever som åndepust i rommet. Det er igjen dette gripende, det mystiske, dragende som betar en. Det er grublerens søken.»[7]
Musikkanmelderne i Bergen møtte derimot verket med langt større skepsis. Morgenavisens anmelder Trygve Fischer mente at tonespråket «i videste forstand [er] dissonant, splittet i sin klangstruktur, og det er et stort spørsmål om vi kan unngå forvirring i hodet når vi forsøker å oppleve det som musikk.»[8] I samme gate var Bergens arbeiderblads anmelder Nilse Aam: «Fartein Valen har vel ikke nådd så mange sinn med sin tonekunst. Vi fornemmer hans ærlige vilje og en viss edelhet, men ellers må en vel gi seg fantasien i vold som keiseren i sine nye klær.»[8]
Verket
«Ode til ensomheten» er basert på fire motiver som blir presentert i løpet av stykkets første ni takter: motiv 1 presenteres i celli og kontrabasser (takt 1–4), motiv 2 av fløyte (takt 3–6), motiv 3 av klarinett (takt 4–7) og motiv 4 av andrefioliner og bratsjer (takt 8–9). Som typisk for Valens atonale polyfoni blir motivene behandlet strengt polyfont, hvilket innebærer at motivene er gjensidig likeverdige. Verket utvikles gjennom oppsplitting og sammenkjeding av motivene i stadig nye formasjoner. Valen benytter flere komposisjonstekniske prosedyrer som variasjonsprinsipp, dynamisk bueform og stretto, klare trekk fra fugeprinsippet.[9]
I motsetning til Valens tidligere énsatsige orkesterstykker tar Valen i dette verket i bruk sonatesatsformen som overordnet satsstruktur. Dette var en formtype Valen begynte å ta i bruk i sine større verker på denne tiden, som i Symfoni nr 1 (1939), Pianosonate nr. 2 (1939) og fiolinkonserten (1940). Skjematisk kan «Ode til ensomheten» derfor deles inn slik:
.jpg)
.jpg)
.jpg)