Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)

Nylatinsk planspråk (eller kunstspråk) er en betegnelse som i litteraturen om planspråk brukes om språk som henter sitt vokabular fra latin, og derfor blir lettere forståelig for folk som kan moderne romanske språk eller kjenner mange latinske fremmedord.

Dette er bl.a. de som kan engelsk eller andre språk som har mange latinske lånord, som albansk, det gjelder fagfolk som lærer mange latinske faguttrykk, som leger og helsearbeidere, osv.

I de siste 300 år er det skapt et meget stort antall prosjekter for slike språk. Nylatinske språk er trolig den største enkeltgruppa blant alle kunstspråk, og særlig blant internasjonale hjelpespråk.

Her gjennomgås noen av de viktigste, mest kjente og mest typiske.

Flere metoder har vært brukt for å skape nylatinske planspråk:

• Å forenkle vokabularet i et latinsk språk, som latin eller fransk. Et språk som blei til på denne måten var Latino Sine Flexione.
• Å sammenlikne ordforrådet i de vanligste vestlige språk (inklusive engelsk, tysk og russisk) og velge ut de ordene som går igjen i disse språkene. Idiom Neutral blei utvikla etter denne metoden.
• Å trekke de mest typiske ordene ut av de viktigste moderne romanske språkene, som spansk, fransk, italiensk og portugisisk, og både i ordforråd, stavemåte og grammatikk forsøke å skape et språk som er et forenkla kompromiss mellom dem. Interlingua/IALA er det mest kjente språket av denne typen.

Både disse og flere andre veier leder til mer eller mindre samme resultat: Språk som likner hverandre fordi de øser av samme kilde, den samme latinske ordskatten. Alle veier her leder altså, om ikke til Roma, så til latin. Det er blitt sagt at de fleste nylatinske hjelpespråka minner om dialekter av det samme språket, og kan du lese ett av dem, kan du lese de andre uten store problemer.

Skisser til forenkla nylatinske språk dukka opp under renessansen, og sannsynligvis før. Et hjelpespråk bygd på forenklet fransk er foreslått i den store franske ensyklopedien på 1700-tallet.

Ingen av disse forslaga fikk noen praktisk betydning.

Interessen for internasjonale hjelpespråk av nylatinsk type utvikla seg kraftig under Volapük-bevegelsens sammenbrudd på 1890-tallet.

Volapük hadde for første gang bevist både at det var mulig å skape et kunstig internasjonalt hjelpespråk som det var lett å lære, og at det potensielt fantes en enorm interesse for å forsøke å skape et slikt språk.

Samtidig var Volapük etterhvert blitt utsatt for en stadig skarpere kritikk. En av grunnene var ordforrådet, som var ugjenkjennelig for de fleste, til tross for at de fleste ordene var dannet på grunnlag av omforming av engelske ord. (Etymologisk stammer også et stort antall ord i Volapük fra latin, via bl.a. engelsk og fransk. Men ingen ville falle på å kalle Volapük et nylatinsk språk, fordi ordene er så kraftig omdannet at de latinske røttene er umulige å kjenne igjen.)

På denne tida hadde Esperanto og enkelte andre konkurrerende språkprosjekter begynt å bli kjent. Grammatikken i Esperanto og Volapük er strukturelt svært lik. Men ordforrådet i Esperanto er langt lettere å huske for en vesteuropeer, fordi Esperanto har et stort antall lett gjenkjennelige ord med latinske røtter. En som kan engelsk eller spansk, kan lære å lese Esperanto på noen få uker, enkelte kanskje på noen dager. Volapük krever mer tid, fordi flere gloser må pugges.

Ut fra utseendet går det an å kalle Esperanto for et nylatinsk språk. Noen filologer har kalt Esperanto et nylatinsk kreolspråk.

Men Zamenhof, som skapte Esperanto, følte seg ikke bundet til å bruke bare gloser med latinske røtter:

• birdo – fugl – tok han fra engelsk
• hundo – hund – fra tysk
• kaj – og – fra gresk

Zamenhof forsøkte å balansere flere viktige hensyn. For å unngå homonymer valgte han i noen tilfeller mindre kjente ordrøtter, osv. For Zamenhof var det viktigste at språket skulle være enkelt, uten unntak i regelverket og derfor lett å lære å bruke, og dette var viktigere for ham enn om det førte til at språket blei litt vanskeligere å forstå ved første blikk enn det ellers kunne blitt.

Grammatikken til Esperanto er heller ikke særlig nær de moderne romanske språkene. Den har heller en del fellestrekk med slaviske språk.

Kritikere av Esperanto fra 1890-tallet og framover mente derfor at Esperanto var et skritt i riktig retning, men ikke gikk langt nok. De kritiserte Esperantos «volapükismer», hans bruk av spesielle bokstaver som gir kjente ord et rart utseende, at trykket i Esperanto (som i Volapük) alltid er på samme stavelse, sjøl om det gjør at kjente ord fra andre språk kan lyde uvant på Esperanto, Zamenhofs bruk av former som er mer regulære enn i naturlige språk, de germanske og slaviske røttene han tok med i Esperanto osv.

To litt forskjellige strategier blei utforma av nylatinske teoretikere:

• En tok sikte på å bruke de ordene som var maksimalt internasjonale. Ta ordbøkene i engelsk, fransk, tysk, spansk, italiensk og russisk og sjekk hvilke ord som går igjen i flest mulig av dem. Velg det. Denne metoden kan bruke et engelsk eller tysk lånord hvis det gårigjen i de andre språkene. At et ord har latinske røtter er ikke det viktigste, at det er maksimalt utbredt er det avgjørende. Latin vil likevel dominere utvalget, fordi de fleste europeiske fremmedord er latinske.
• En litt annen strategi la vekt på at både ord og former i så stor grad som mulig bør velges fra moderne romanske språk, eller tilmed fra latin.

Idiom Neutral, som blei offentliggjort i 1902 blei skapt gjennom et arbeid med å sammenlikne ordbøker for å finne maksimalt internasjonale former. Dette blei forent med en grammatikk like regelrett som Esperantos, og en god del enklere. Idiom Neutral er nokså lett å lese ved første blikk for folk som kjenner romanske språk.

Kritikere pekte på at det konsekvente valget av de mest utbredte internasjonale formene også førte til at Idiom Neutral, som de fleste seinere nylatinske hjelpespråka, fikk med seg en del homonymer, som Zamenhof hadde unngått.

Idiom Neutral har, som Volapük og Esperanto, en strengt regulær stavemåte, bruker k i latinske ord der naturlige romanske språk i regelen bruker c osv. Dette blei kritisert av nylatinske kritikere, som mente at det uvante utseendet ordene får gjør Idiom Neutral vanskeligere å lese.

I årene etter 1902 blei det laga flere forslag som gikk ut på å reformere Idiom Neutral sånn at det blei likere naturlige romanske språk av utseende. Det betydde samtidig å gjøre stavemåten mindre regelmessig og grammatikken mindre regulær.

Latino Sine Flexione, seinere omdøpt til Interlingua, valgte en annen vei: Å ta det latinske ordforrådet, både det gamle og det nylatinske vitenskapelige, og erstatte den gamle latinske grammatikken med moderne grammatkk forenkla til det ytterste.

Ido, en reform av Esperanto fra 1907, var også et skritt i nylatinsk retning. Blant kritikken som skaperne av Ido tok hensyn til var at Esperanto hadde for mange «ikke-internasjonale ord». Støtten til Ido-reformen var sterk blant intellektuelle i Frankrike, og Ido bytta ut en del ord av ikke-latinsk opphav, noen ganger med ord som lå nær franske former. Reglene for trykket i uttalen blei også gjort mer kompliserte for å tilnærme uttalen moderne romanske språk.

Ido var likevel en skuffelse for de mest konsekvente nylatinerne. På 1920-tallet blei det lansert to nye språk som lå nærmere deres oppfatning:

Occidental i 1922 (i 1949 omdøpt til Interlingue) var ansett som det mest vellykte nylatinske språket til da.

Dette språket gikk lengre i naturalistisk retning enn både Idiom Neutral og Ido. Naturalistisk i litteraturen om planspråk betydde vilje til å godta uregelmessigheter og unntak når det gjelder grammatikk, stavemåte osv. for å oppnå større likhet mellom det nye kunstspråket og de naturlige språkene som det bygger på.

Novial lansert i 1928 hadde noe mindre suksess.

Både skaperen av Occidental, Edgar von Wahl, og opphavsmannen til Novial, Otto Jespersen var beundrere av regulariteten i Zamenhofs Esperanto og forsøkte i utgangspunktet å ta den med seg inn i sine språk. Men begge lot etterhvert språkene undergå språkreformer der die i nauralismens navn tillot flere unntak og uregelmessigheter for å gjøre dem likere de naturlige romanske språkene.

Interlingua/IALA, lansert i 1951 etter et stort forberedelsesarbeid fra The International Auxilliary Language Association, representerer et topp-punkt på denne historiske utviklinga.

Det har et ordforråd som er bygd på de søreuropeiske romanske språkene, og tar inn i grammatikken, stavemåter, uttale osv en del unntak og uregelmessigheter som gjør at språket godt kan forveksles med en dialekt av et søreuropeisk naturlig språk.

Når målet er å lage en forenklet kompromiss-utgave av de søreuropeiske latinske språkene, går det neppe an å gjøre det noe bedre enn IALAs språk Interlingua.

Lingua Franca Nova lansert på Internett i 1998, er et nylatinsk språk som velger en annen vei.

Ordforrådet bygger på de største vesteuropeiske romanske språkene inklusive katalansk.

Grammatikken bygger på den nyeste kunnskapen om grammatikken til kreolspråk, som ikke var kjent for 50 år siden.

Grammatikken er ekstremt enkel, isolerende og regelrett, staving og orduttale er også strengt regelrett.

Målsettinga er å skape et enkelt, svært lett forståelig og lærbart nylatinsk kreolspråk.

Naturlige latinske keolspråk har oppstått naturlig hele tida siden romertida, og de moderne romanske språkene har oppstått gjennom slike kreoliseringsprosesser. Slike språk oppstår og konsoliderer seg fortsatt i dag, som nasjonalspråkene ayitien på Haiti og papiamento på Curaçao og Aruba.

Det har tilmed vært spekulert på om portugisiske handelsfolk og misjonærer systematisk spredde et slags kreolisert portugisisk med et minimalt ordforråd og forenkla grammatikk da de begynte å kolonisere verden.

Skaperne av Lingua Franca Nova kan derfor gjøre krav på at deres form for nylatin er like naturalistisk som for eksempel Interlingua/IALA.