Øya tilhører Australia. Den fikk i 1979 indre selvstyre, men dette ble avskaffet i 2015. Sammen med to små naboøyer utgjør den et av Australias eksterne territorier. Det bor rundt 2 300 innbyggere på et areal på rundt 35 km². Hovedstaden heter Kingston.
Øya ble først bosatt av østpolynesiere, men etter en lengre periode der øya var ubebodd, ble den kolonisert av Storbritannia som en del av landets bosetning av Australia i 1788. Øya fungerte som en fangeleir for straffedømte fram til mai 1855, unntatt for avbrudd på 11 år mellom 1814 og 1825 da øya ble forlatt. I 1856 fikk den fast sivil bosetning med innflyttere fra Pitcairnøyene. I 1901 ble øya en fast del av Australia.
Den eviggrønne grantreet som på engelsk kalles «Norfolk Island pine», på norsk stuegran, vokser kun på Norfolkøya og er et fast symbol for øya og således avbildet på dets flagg. For de innfødte på øya er eksport av grantrær den viktigste industrien. Stuegran er blitt et populært prydtre på det australske fastlandet hvor også to beslektede arter vokser.
Norfolkøya ble først bosatt av østpolynesiske sjøfarere, enten fra Kermadecøyene nord for New Zealand eller fra Nordøya ved New Zealand. De kom på 1200- eller 1300-tallet, og bodde på øya noen generasjoner før de forsvant igjen.[3]
De første europeere som fikk øye på øya var den britiske kaptein James Cook i 1774 på hans sjøreise til Stillehavet på skipet HMS «Resolution». Han oppkalte øya etter Mary Howard, hertuginne av Norfolk (ca. 1712 – 1773).[4]
John Call argumenterte at fordelene med Norfolkøya var at den var ubebodd og at linplanten phormium (engelsk: New Zealand flax) vokste der, brakt ditt av de første urinboerne, grunnet at fibrene fra planten kan nyttiggjøres.[5][6] I 1786 inkluderte den britiske regjeringen Norfolkøya for en prosjektert bibosetning, slik som foreslått av John Call, i planen for kolonisering av New South Wales i Australia. Avgjørelsen om å bosette Norfolkøya ble tatt på grunnlag av keiserinne Katarina II av Russlands beslutning om å begrense salg av hamp.[7] Praktisk talt all hamp og lin som var nødvendig for den britiske marine for å produsere tauverk og seilduk ble importert fra Russland.[7]
Da den første flåten, betegnelsen på skipene som fraktet soldater og straffanger til Australia, ankom Port Jackson, havnen i Sydney, i januar 1788, beordret kaptein Arthur Phillip løytnant Gidley King å føre en egen gruppe på 15 straffedømte og 7 fri menn for å ta kontroll over Norfolkøya og forberede den for kommersiell utvikling. De ankom den 6. mars 1788.[6]
Etter bosetningens første år, som også ble kalt for «Sydney» som moderbosetningen i Australia, ble flere straffedømte og soldater sendt til øya fra New South Wales.
1800-tallet
Levninger fra fengselsbygningene på Norfolkøya.
Så tidlig som i 1794 foreslo Francis Grose, viseguvernør av New South Wales, at øyas isolerte posisjon ville fungere som en fangeøy da den var for fjern og for vanskelig for skipsfart og altfor kostbar å opprettholde.[8] Den første gruppen som forlot Australia med kurs for Norfolkøya var i februar 1805 og ved 1808 var den kun rundt 200 som bodde der og utgjorde en liten bosetning inntil levningene ble fjernet i 1813. En liten gruppe ble igjen for å slakte buskapen og ødelegge alle bygningene slik at det ikke ville være noen foranledning for andre, særlig ikke fra andre europeiske stater til å besøke og gjøre krav på øya. Fra 15. februar 1814 og til 6. juni 1825 var øya forlatt og oppgitt.
I 1824 instruerte den britiske regjeringen Thomas Brisbane, guvernør av New South Wales, om å okkupere Norfolkøya som et sted å sende «de verste kriminelle beskaffenheter». Øyas avsides beliggenhet som tidlige ble vurdert som en ulempe, ble nå vurdert som en fordel for å stenge inne særdeles gjenstridige mannlige fanger. De straffedømte som ble holdt fanget hadde lenge blitt antatt å være spesielt uforbederlige vaneforbrytere som ble sendt til Australia og som der begikk nye forbrytelser, som de ble dømt til døden for. De ble spart for galgen på betingelsen at de ble sendt til Norfolkøya. Imidlertid har en nyere undersøkelse vist at av totalt 6 458 straffedømte på Norfolkøya i tidsrommet 1825-1855, hadde mer enn halvparten av de som ble holdt i forvaring der aldri noen gang blitt dømt og kun femten prosent av dem hadde fått en tidligere dødsstraff. Det store flertallet av de dømte som ble sendt til Norfolkøya hadde begått ikke-voldelige forbrytelser mot eiendom, som tyveri og lignende. Den gjennomsnittlige tiden de ble holdt fanget på øya var tre år.[9]
Denne andre epoken med bosetning av straffedømte begynte å minske etter 1847 og de siste straffedømte ble fjernet og fraktet til Tasmania i mai 1855. Øya ble forlatt ettersom transport fra Storbritannia og til Van Diemens land (det opprinnelige europeiske navnet som ble benyttet av for øya Tasmania som britisk straffekoloni) hadde opphørt i 1853. Norfolkøya ble oppgitt ettersom fengsling av straffedømte skulle fra nå av skje på De britiske øyer.
Den 8. juni1856 begynte den neste bosetningen på Norfolkøya. Disse var etterkommere av tahitere og etterkommere av mytteristene fra HMAV «Bounty», inkludert etterkommerne fra Fletcher Christian. De kom fra Pitcairnøyene som etter hvert hadde blitt for liten for deres voksende befolkning. De forlot Pitcairnøyene den 3. mai 1856 og ankom med 194 personer den 8. juni. Disse bosatte seg i mange av bygningene som sto igjen etter straffekolonien, og gradvis etablerte de tradisjonell landbruk og hvalfangst fra øya. Selv om en del familier besluttet å reise tilbake til Pitcairn i 1858 og 1863, har denne befolkningen fortsatt å vokse. De akseptere andre bosettere som ofte ankom med hvalskip som la til kai.
I 1867 ble hovedkvarterene til Melanesiamisjonen til Den engelske kirke etablert på øya.[10][11] I 1920 ble misjonen flyttet fra Nordfolkøya og til Salomonøyene for å være nærmere den aktuelle befolkningen.
Etter 1800-tallet
Utsyn mot Nepean Island og Phillip Island.
Etter opprettelsen av samveldet Australia i 1901 ble Norfolkøya underlagt den nye australske samvelderegjeringen og ble administrert som et eksternt territorium. Under den andre verdenskrig ble øya en viktig flybase og depot for brennstoffpåfylling mellom Australia og New Zealand, og for New Zealand og Salomonøyene. Ettersom Norfolkøya falt innenfor New Zealands ansvarsområde ble det plassert en garnison av newzealandske soldater kjent som N-styrken ved en større militærleir som hadde kapasitet til å huse en styrke på 1 500 menn.[12] N-styrken ble erstattet av et kompani fra 2. australske imperiestyrke. Øya viste seg etter hvert å være altfor avsidesliggende til at den var utsatt for angrep under krigen og soldatene forlot øya i februar 1944.
I 1979 ble Norfolkøya gitt selvstyre av Australia og under dette valgte øyboerne selv en regjering som tar seg av det meste av øyas affærer.
I 2006 foretok Australia en gjennomgang av selvstyret. Rapporten ble ferdigstilt den 20. desember 2006 og konkluderte med at det var ingen grunn til komme med endringer for styringen av øya.[13]
Finansielle problemer og en nedgang i turisttrafikken førte til at administrasjonen av Norfolkøya sendte en forespørsel til de australske myndighetene i 2010 om støtte. Etter dette ble det forslått at øyboerne skulle betale skatt på inntekt for første gang, og samtidig være kvalifisert til velferdsordninger.[14] I mai 2013 hadde det ikke blitt enighet, og øyboere ble nødt til forlate øya for å finne arbeid og velferd.[15]
I 2015 avskaffet Australia selvstyret.[16][17] Øya fikk status tilsvarende en australsk kommune og med et lokalt råd. Innbyggerne måtte begynne å betale inntektsskatt, men fikk til gjengjeld tilgang til australske velferdsordninger.[18]
^ Gillespie, Oliver A. (1952): The Pacific. The Official History of New Zealand in the Second World War 1939–1945. Wellington, New Zealand: Historical Publications Branch, Department of Internal Affairs. OCLC 8061134
.svg)