Nikolai NissenPaus (født 4. juni1877 i Christiania, død 23. desember1956) var en norsk kirurg, dr.med., sykehusdirektør og humanitær leder. Han var direktør for Vestfold fylkessykehus fra 1918 til 1947 og bygget opp institusjonen. Han hadde en rekke verv i humanitære organisasjoner, som president i Norges Røde Kors og president i Florence Nightingale-komitéen. Han organiserte og deltok i den norske humanitære innsatsen i Finland under Vinterkrigen som leder for det norske Røde Kors-feltsykehuset. Han ble æresmedlem av Røde Kors i 1947 og mottok St. Olavs Orden for «langt og fortjenstfullt humanitært virke» i 1948.[2] Ved sin død ble han omtalt av Aftenposten som «en av landets mest fremstående leger».[3] Han var i unge år en aktiv idrettsmann og stifter av Norske Studenters Roklub. Han var far til kirurgen Bernhard Paus, advokat Vilhelm Paus og kunsthistorikeren Inger-Helvig Paus.
Han var visepresident i Norges Røde Kors 1930–1945 samt fungerende president 1939–1940, og president i Norges Røde Kors 1945–1947. 27. august 1947 ble han utnevnt til æresmedlem av Norges Røde Kors.[4]
Han var formann for Sykepleielovkomitéen, oppnevnt av regjeringen i 1939.[5] Under krigen var han medlem av fellesutvalget, dvs. styret, i Nasjonalhjelpen.[6] Han var på 1930-tallet også president i Den nasjonale Florence Nightingale-komité, den norske avdelingen i Florence Nightingale International Foundation som ble etablert i London i 1934 for å hedre minnet til Florence Nightingale og videreføre hennes arbeid. I 1930 ble han medlem av sentralstyret i Den norske lægeforening.
Paus organiserte og deltok i den norske humanitære innsatsen i Finland under Vinterkrigen, som leder for det norske Røde Kors-feltsykehuset. Han fungerte samtidig som president i Norges Røde Kors etter at presidenten, Jens Meinich, hadde blitt langvarig syk i september 1939. Han avslo å bli ny Røde Kors-president i 1940, ettersom han hadde mange andre oppgaver, men ble valgt til vervet i 1945.[7]
Moren var født på Frogner Hovedgård og tilhørte en familie med store eierinteresser innen trelast, bergverk og bankvirksomhet i Norge og Hamburg. Hun var datter av industriherren Benjamin Wegner og Henriette Seyler, som tilhørte en hanseatfamilie i Hamburg som eide Berenberg Bank. Nikolai Nissen Paus var oppkalt etter farfaren, skipsreder Nicolai Nissen Pauss (1811–1877).
Han var oppkalt med både fornavnet og mellomnavnet Nissen fra den sønderjyske slekten Nissen, et navn som kom inn i slekten med hans tipp-tipp-oldemor Andrea Jaspara Nissen (1725–1772), gift med sorenskriver i Øvre Telemark Hans Paus (1721–1774). Navnet går tilbake til landsdommer og krigskommissær i Jylland Nikolaj Nissen (1627–1684).
Han var bror av advokat og direktør i Norsk Arbeidsgiverforening George Wegner Paus, industrilederen Augustin Thoresen Paus, Henriette Wegner Paus og Karoline Louise Paus, samt halvbror av Evald Pauss som døde tragisk som medisinstudent etter å ha blitt smittet av sykdom i forbindelse med studiet. Han var fetter til grossererne og fabrikkeierne Alf Paus og Nicolay Nissen Paus (f. 1885) som bl.a. startet industrikonsernet Paus & Paus.
Han ble kalt «sterke-Paus» i studiedagene, var en aktiv roer og stiftet i 1897 Norske Studenters Roklub sammen med kameraten Peter Torgersen. Han var sammen med studiekameraten Olaf Tandberg modell for romanfiguren Jonas Fjeld, «en høy, atletisk ung norsk lege, nærmest en Fridtjof Nansen-type som klarte seg gjennom alle vansker».
«Et av høydepunktene i historiene om Jonas Fjeld er ved et åsted i London, der Fjeld prøver å bane seg vei gjennom menneskemengden. Det var ikke så lett å komme fram, men så står det å lese: 'Jeg er norsk læge', sa han enkelt, 'og mengden vek til side!'»[11]
I 1922 ble det ferdigstilt en egen overlege/direktørbolig for ham på sykehusområdet i Halfdan Wilhelmsens allé 17, med venteværelse og legekontor for privatpraksis, der han bodde med sin familie til 1947. Etter 1947 ble boligen omgjort til tomannsbolig, og rommer nå kun kontorlokaler for klinikkledelse og leger. Boligen er fredet som «typisk og godt bevart eksempel på overlegevilla fra 1920-tallet med kombinasjon av representativ bolig og separat legepraksis».
Thore Lie og Kjell M. Paulsen nevner i sin humoristiske bok Blant lærde og ulærde en episode der Paus deltok på en legekongress i Stockholm:
«På avslutningsdagen ble det holdt en stor fest, og Paus danset en smektende vals med en svært attraktiv legefrue. Etter å ha danset lenge og vel, følte kvinnen seg litt sliten og spurte kokett sin norske dansepartner: 'Skall vi inte göra en liten paus nu?'»[12]
Det eksisterer en tegning i brunkritt (trolig fra 1934) og et oljemaleri av ham av Erik Werenskiold (1934), en byste i gips og bronse av Wilhelm Rasmussen (1939), og en byste i gips og bronse av Carl E. Paulsen (1947). Bronsebysten av Rasmussen er utstilt i parken ved Sykehuset i Vestfold, mens en gipsbyste av Rasmussen ble eid av kunstneren.[14][15]
Vom Übergang der Tuberkelbazillen ins Blut und der Bedeutung der Tuberkulinreaktionen bei der Knochen- und Gelenkstuberkulose, Leipzig, 1916, doktorgradsavhandling (dr. med.), Det Kongelige Frederiks Universitet.[18]
Grenen fra Drammen (slektens eldre gren) stammer fra sogneprest Hans Povelsson Paus (1656). Grenen fra Skien (slektens yngre gren) stammer fra hans lillebror, sorenskriver Cornelius Povelsson Paus (1662). Deres siste felles forfedre var sogneprest Povel Pedersson Paus (1625) og Ingrid Trinepol (1632). Begge Ibsens foreldre tilhørte skiensgrenen i biologisk eller sosial forstand.
.svg)
