Moses Montefiore ble født i Livorno av London-baserte engelsk-jødiske foreldre[7] og hørte til en gammel og ansett italiensk-jødisk slekt. Foreldrene Joseph Elias Montefiore og Rachel Montefiore hadde giftet seg et knapt år før hans fødsel. Moses var parets første barn. Som mange andre italienske jøder hadde familien tatt navn fra sitt herkomststed, som var den norditalienske byen Montefiore Conca i Emilia-Romagna.[8] Ekteparet bodde allerede i London. Joseph Elias Montefiore måtte på forretningsreise til Italia, og hans hustru insisterte på å være med. Slik henger det sammen at Moses Montefiore ble født i Livorno, den by i Toscana der hans bestefar kom fra, og som familien hadde levende forbindelse med.[9]
Karriere
Han grunnla tidlig et bankierhus i London som han styrte til 1824, og som innbrakte ham en stor formue. I 1812 ble han ved sitt ekteskap med Judith Cohen besvogret med Rothschildene. Han var i 1837 den første jøde som ble sheriff (Sheriff of London), og ble samme år opphøyet til ridder; ble i 1846 arvelig baronet og 1847 Deputy Lieutenant i grevskapet Kent.[10][11]
Engasjement for jødene
Han vant særlig ry ved den utrettelige iver han viste for sine trosfeller i fremmede land, og den gavmildhet hvormed han alltid støttet dem. Etter sin første reise til Palestina i 1827 ble han til engasjert og sterkt troende som jøde, og satte seg fore å fremme jødisk emigrasjon til Israels land (Eretz Israel) finansielt og ved industrielle og landbruksmessige bosetninger.
Fra 1835 til 1874 var han formann for det jødiske representantskap i London; dette ble den viktigste jødiske institusjon i England.
I tidsrommet fra 1827 til 1875 foretok Montefiore i alt syv reiser til Palestina, som regel ledsaget av sin hustru, idet han søkte dels å sikre jødene mot overgrep fra muslimer, dels å fremme deres utdannelse til landbruk og håndverk.
Fra 1839 ble han på alle sine reiser ledsaget av orientalisten Louis Loewe; han var hans tolk og sekretær på samtlige oriantalske språk, medregnet hebraisk, og var også hans assistent i offentlige ærender.
I 1840 besøkte han Kairo og Konstantinopel i anledning av den store jødeforfølgelse i Damaskus. Sammen med franskmannen Adolphe Crémieux og orientalistenSalomon Munk aktet han å formidle i Damaskusaffæren. Det lyktes de med. Etter ukelange forhandlinger ned den egyptiske guvernør kunne det utvirkes løslatelse av de beskyldte jøder fra Damaskus, og likeså utvirkes en rettslig likestilling for de egyptiske jøder med andre religiøse grupper.
I 1846 reiste han til Sankt Petersburg for å bevege keiser Nikolaj til å stanse med de strenge forholdsregler mot jødene i grenseområder der; det kunne horhimdres at den russiske militærmakt til ordre om å gjennomføre aksjoner.
.png)
