Adult Themes for Voice, Pranzo Oltranzista, Mondo Cane, The Solitude of Prime Numbers, Crank High Voltage – Original Motion Picture Soundtrack, A Perfect Place – Original Motion Picture Soundtrack
Under den tredje konserten med Faith No More skar Patton seg på en knust flaske ved et uhell og kuttet sener og nerver i høyre hånd. Dette førte til at hånden hans er følelsesløs mens han fortsatt kan bruke den, noe legene mente skulle være omvendt.[6]
I 1998, under turneen for Album of the Year, ble Faith No More oppløst. Patton mente at kvaliteten på musikken var nedadgående og var glad bandet ble oppløst.[7]
Mr. Bungles siste album California ble utgitt i 1999. Etter turneen i 1999–2000 gikk bandet fra hverandre, men det ble ikke annonsert før i 2004.[8]
Patton har et bredt register av vokale uttrykk og teknikker. Han bruker også rytme som en drivkraft i mange av sine vokale prestasjoner. Patton behersker mange stiler, fra falsett til rapping. Han blir av mange høyt verdsatt som vokalist. Det internett-baserte musikkmagasinet Consequence of Sound regner ham som den største sangeren gjennom tidene.[9]AllMusic kaller ham et «ikon for alt-metal-verdenen».[10] Musikkjournalist og -kritiker Greg Prato kaller Patton «One of the most versatile, innately talented, and idiosyncratic singers in rock music, Mike Patton is also one of the genre's most valuable players, since he has divided his time between a host of diverse projects […] and an experimental solo career.»[11] Kollega Blake Butler kaller ham «[…] a complete and utter musical visionary and a mind-blowing and standard-warping genius.»[12]
I et intervju har Patton uttrykt at folk overtolker sangtekstene hans, og at han er mer interessert i ordlyden enn i meningen av et gitt ord. «I think that too many people think too much about my lyrics. I am more a person who works with the sound of a word than with its meaning. Often I just choose the words because of the rhythm not because of the meaning.»[13]
Patton har gitt ut tre soloalbum; Adult Themes for Voice i 1996, Pranzo Oltranzista i 1997 og Mondo Cane i 2010.[14] Albumene Adult Themes for Voice og Pranzo Oltranzista ble utgitt på John Zorns plateselskap Tzadik mens Mondo Cane ble utgitt på Pattons eget selskap, Ipecac. Pattons debutalbum Adult Themes for Voice ble innspilt og mikset ved hjelp av en fire-spors Tascam båndopptaker av Patton selv under en av Faith No Mores turneer. AllMusics Greg Prato kalte albumet «essentially noise» og gav albumet tre av fem stjerner.[15]
Etter at den noske jazzartistenJohn Erik Kaada mistet platekontrakten hos EMI fikk han i 2002 kontrakt hos Pattons selskap, Ipecac.[16] Kaada og Patton begynte å utveksle materiale og sammen, under navnet Kaada/Patton, gav de ut tre album; Romances i 2004, Live i 2007 og Bacteria Cult i 2016.
Etter oppløsningen av Mr. Bungle avviste Patton lenge en mulig gjenforening. I et intervju med Giant Magazine i 2006 sa han «It could happen, but I won't be singing. Some bridges have definitely been burned. It was a fun time and sometimes you just have to move on. I've got a lot on my plate now.»[17] Etter gjenforeningen av Faith No More i 2009 begynte han å se mer positivt på en gjenforening av Mr. Bungle, noe han gjorde uttrykk for i et intervju med ALARM Magazine i 2014 da han sa «Who knows? It certainly doesn't seem like it's on the tip of anyone's lips, but I could have said the same thing – and in fact, I did say the same thing – about Faith No More, and that happened. And I think it happened for the better.»[18]
Mr. Bungle ble gjenforent på scenen i februar 2020.[19] Bandet besto da av Patton, Spruance og Dunn fra originalbesetningen og assistert av Scott Ian (Anthrax) på gitar og Dave Lombardo (Slayer, Fantômas) på trommer.
^Jeff Stratton (20. oktober 1999). «Mike Patton Of Mr. Bungle» (på engelsk). The A.V. Club. Besøkt 22. mars 2019.
^Greg Prato (8. desember 2004). «Mr. Bungle Go Kaput». Rolling Stone (på engelsk). Arkivert fra originalen 3. mai 2008. Besøkt 22. mars 2019.
^Chris Copland (25. mai 2014). «Turns out Mike Patton, and not Axl Rose, is the greatest singer of all time». Consequence of Sound (på engelsk). Besøkt 18. mars 2019. «So, now who stands atop the mountain of crooners and songbirds? That distinction goes to Mike Patton, who has a doubly impressive range of six octaves.»
