Memer er enkeltidéer som blir spredd og utvikler seg i en befolkning gjennom gjentakelser og herming. Tekannene på bildet er eksempler på slik etterlikning og overføring av kulturuttrykk. Yixing-kanna til høyre er lagd i Kina i 1627, kanna til venstre er en engelsk imitasjon av kinesiske tradisjoner, lagd i 1690-åra. Motivet i den opphøyde dekoren og framstillingsmåten kan beskrives som memer, informasjonsenheter som er videreført fra kinesisk til engelsk pottemakerindustri.
Begrepet er et nyord som ble skapt av den britiske evolusjonsbiologenRichard Dawkins i 1976 for å betegne alle slags informasjonsenheter som kan spres og lagres av organismer. Ordet kan forstås som en forkortelse av memory («hukommelse») og likner på gen; på samme måte som spredningen av arvestoff som konkrete, selvreplikerende byggesteiner for liv i naturen og evolusjon av planter og dyr, fører kopieringen og etterlikningen av abstrakte memer til variasjon, endring og utvikling. Det gjelder for eksempel når en musikkgruppe blir inspirert av en annen gruppe og skaper ny musikk som bygger på den foregående, men fortsatt innenfor rammen av sin subkultur.
Et mem har siden blitt definert på litt ulike måter. I videste forstand brukes begrepet om enhver liten eller stor enkeltidé og informasjonsenhet som føres videre, for eksempel språk, teorier, religioner, teknologier og så videre.
Bakgrunn
Et smilefjes og andre emoticons kan regnes som visuelle memer. Den som har sett et smilefjes, kan kopiere, gjenta og forandre bildet, og spre tegningen videre ved å vise til andre.
Begrepet (og memet) «mem» ble innført av Dawkins i boken The Selfish Gene fra 1976. Dawkins' idé har inspirert en forskningsretning som kalles memetikk, som ennå er på et lite utviklet stadium. En av de fremste bidragsyterne til memetikken er den britiske psykologenSusan Blackmore, særlig kjent for boken The Meme Machine (1999), utgitt på norsk i 2003 under tittelen Memesket. Ideen om memer har også fått tilslutning fra den amerikanske filosofenDaniel Dennett, forfatter av boken From Bacteria to Bach and Back: The Evolution of Minds, 2017.
Memet var ment som en kulturell analogi til genet, og det fins derfor en rekke klare paralleller mellom gener og memer.
Begge kan spres til nye «generasjoner» av «bærere», og denne spredningen kalles for replikasjon. Replikator brukes derfor som overbegrep over enheter som gener og memer, som har mulighet til selvkopiering. Videre kan både gener og memer «dø ut» hvis de ikke får replikert seg, og de kan mutere, dvs. endre seg over tid. Begge enhetene er evolverbare, dvs. kan gjennomgå evolusjon. Det finnes imidlertid også mange punkter der sammenligningen mellom gener og memer bryter sammen. Det grunnleggende skillet mellom genotype og fenotype er det for eksempel vanskelig å finne en memetisk parallell til.
Spredningen av memer skjer gjennom læring, etterligning, indoktrinering eller lignende. Lagringen av memer kan skje i mange medier, for eksempel i hukommelsen, på papir, på harddisker, på grammofonplater og så videre. Det er derimot en betingelse for at en idé kan kalles et mem, at den ikke kan lagres genetisk, det vil si i form av DNA.
Dawkins innførte memet for å fremheve at ikke alle biologiske fenomener kan forklares med gener. Teorien har imidlertid delvis blitt misforstått til å være et biologisk forsøk på en totalforklaring på menneskeligatferd. Det har derimot klare heuristiske og metodiske fordeler å betrakte tanker, moter osv. som «virus i hjernen».
Dette kommer av at spredningen av sykdommer kan simuleres nokså godt med epidemiologiske metoder.
Det har vist seg fruktbart å også bruke epidemiologiske metoder i samfunnsfag. Grunnen kan nettopp være at ideer ligner (i visse og veldig begrensede trekk) på virus og andre genetisk baserte sykdommer, og derfor med fordel kan betraktes som memer.
Det finnes memer hos både mennesker og (andre) dyr. Dyriske eksempler er fuglesang (som læres fra foreldre til unger[3]), kommunikasjon hos delfiner[4] og bruk av verktøy i enkelte virveldyrarter. Mennesket er imidlertid sannsynligvis den eneste arten der memene kan overstyre genetiske atferdsmønstre. Bruk av prevensjon er et eksempel på et nokså suksessrikt mem. Men mens prevensjon genetisk sett er en «ulempe» for sin bærer, kan memet både være en stor sosial fordel for bæreren og en etisk gevinst for hele samfunnet eller arten.
Selve ordet «mem», på engelsk meme, ble valgt fordi det ligner på uttalen av ordet gen (gene) og inneholder roten til ordet memory ('hukommelse'). «Mem» er satt sammen av mimeme, fra gammelgresk μίμημα mimēma, 'noe etterlignet', og gen for å vise at memene i den kulturelle evolusjonen tilsvarer det genene er for den genetiske evolusjonen. Dawkins ville dessuten ha et ettstavelsesord som det biologiske gen.[5] Dersom en overfører retningslinjene hans til norsk, blir oversettelsen mem.
Kritikk
Teorien om memer har blitt kritisert for å forenkle forståelsen av hvordan tanker skapes og hvordan ideologiske, teologiske og andre tanker spres. Memet blir av enkelte filosofer sett på som en abstrahering og katalogisering av noe så flyktig som idéen.
Internettmemer
Memes er en ny kulturell kommunikasjonsform som krever veldig lite lesning. De er visuelle, skaper en umiddelbar emosjon og en reaksjon, og har et ekstremt spredningspotensial. (...) Da blir det en slags grasrotmarkedsføring. (...) Derfor blir de også ofte brukt til å spre desinformasjon.
I nettvokabular og hverdagsspråk brukes begrepet mem i dag vanligvis på en langt smalere måte enn i Dawkins' terminologi, først og fremst om visuelle vitser som varieres i ulike digitale sammenhenger, hovedsakelig på internett. Brukt på denne måten er mem en type digital folklore, altså kulturelle tekster med spredning og variasjon.
