For første gang siden 1994 ble finalen flyttet ut av NRK Marienlyst, og til Oslo Spektrum som også hadde huset finalene i 1992 og 1994. Sendingen gikk av stabelen lørdag 24. februar, og programleder var igjen Hans Christian Andersen, denne gang med Jahn Teigen og Carola som reportere og pauseunderholdning. Det var 3500 publikummere i salen.[1]
For første gang siden 1971 var det med tolv bidrag i en Melodi Grand Prix-finale. NRK hadde også invitert Elisabeth Andreassen i håp om at hun kunne sikre Norge en god plassering i den internasjonale finalen.[2] Andreassen deltok imidlertid ikke.
Vinneren ble kåret gjennom telefonavstemning og en fagjury i Oslo Spektrum. De tolv finalistene ble først spilt én gang, før tv-seerne og fagjuryen fikk stemme. Etter en halvtimes sendepause, begynte andre del med avstemningsresultatene fra første runde. De fire best plasserte låtene gikk videre til superfinalen, og seerne og juryen stemte på nytt. Haldor Lægreid vant finalen med sangen «On My Own».
Første runde ble avgjort av telefonstemmer som ble fordelt på fem regioner. Hver region ga 1–10, 12 og 14 poeng ut fra hvor mange telefonstemmer hver sang hadde fått. I tillegg var det en fagjury i Oslo Spektrum som ga 2, 4, 6, 8, 10, 12, 14, 16, 18, 20, 24 og 28 poeng. Denne besto av juryformann Jostein Pedersen, Cecilie Bjelke, Inger Beate Jacobsen, Jarl Aanestad og Hege Tepstad. De fire sangene med høyest poengsum gikk videre til superfinalen.
Samme system ble brukt som under første runde, men denne gangen ga hver region 8, 10, 12 og 14 poeng til de fire låtene som fikk flest telefonstemmer. Fagjuryen ga 16, 20, 24 og 28 poeng.
Vinnerlåten «On My Own» fikk mye ros i norsk presse, men de europeiske juryene var ikke like imponerte. I Eurovision Song Contest 2001 fikk det norske bidraget kun 3 poeng fra Portugal og endte på delt sisteplass sammen med Island. Dette var Norges niende sisteplass i Eurovision Song Contest.
De daværende konkurransereglene innebar at de seks dårligst plasserte landene i 2001 måtte stå over konkurransen i 2002, og dette betød at Norge ikke fikk delta året etter. Dette var første og hittil eneste gang at Norge ufrivillig måtte stå over en konkurranse siden debuten i 1960. I 1970 deltok heller ikke Norge, men da trakk NRK seg frivillig.
Hendelser
NRK offentliggjorde alle de tolv deltakerlåtene på sine hjemmesider før finalen. Finalistene ble også presentert i Musikkrevyen i NRK P1 i dagene før finalen. Dermed kunne mediene velge sine favoritter før showet. Dagbladet mente Elin Torsets «Brighter Than Light» hadde størst sjanse i den internasjonale finalen.[3][4] Vinneren ble imidlertid Haldor Lægreid, og de fleste mediene var enige i at rett artist vant, og at det var en verdig vinner.[5]
Mocci og «You've Got the Motion» sto for en av de mest minnerike opptredenene i Melodi Grand Prix-historien. Midtveis i sangen ble Mocci løftet høyt over scenen og publikum i en løftekran, før hun ble senket ned på scenen igjen. Komponistene, Stein Johan Grieg Halvorsen og Erlend Klarholm Nilsen, dukket også opp på scenen. Duoen er også kjent fra humorprogrammene Slå på ring og Påpp & Råkk på NRK.
Etter finalen klaget flere seere på at de ikke hadde kommet gjennom i telefonavstemningen, og at de hadde blitt forvirret av startnumrene som var oppgitt i bokstavene A–L. NRK avviste at det hadde vært problemer med avstemningen.[6] Dette var første gang det også var mulig å stemme via SMS.
Den norske finalen ble fulgt av 1 309 000 seere, et av de laveste seertallene siden de omfattende tv-meter-målingene startet på begynnelsen av 1990-tallet.[7]
Referanser
^Høiness, Helle (24. februar 2001). «Fullsatt sal og lanseringskåte artister». Norsk Telegrambyrå.