Medeia (gresk: Μήδεια, Mēdeia, georgisk: მედეა, Medea) er i gresk mytologi en kvinne fra Kolchis (i dagens Georgia), datter av kong Aietes, niese av trollkvinnen Kirke, barnebarn av solguden Helios, og senere hustru til den greske helten Jason som hun fikk to barn med, Mermeros og Pheres. Den eldste fullstendige kilden er Evripides' drama Medeia (Medea) hvor det fortelles at Jason forlot Medeia da Kreon, konge av Korint, tilbød ham sin datter Kreusa (eller Glauke).[1] Skuespillet forteller hvordan Medeia tar hevn over sin ektemanns forræderi.
Myten som angår Jason har blitt tolket [2] som del av en klasse med myter som forteller hvordan grekerne i en fjern, heroisk tidsalder før Trojakrigen møtte utfordringer fra de førgreske pelasgeriske kulturene på det greske fastlandet, i Egeerhavet og i Anatolia. Jason, Persevs og framfor alt Herakles er alle liminalefigurer, i henhold til antropologisk terminologi, som befinner seg i grenselandet av den gamle verden bestående av sjamaner, ktoniske jordguddommer, og den nye greske bronsealderkulturen.[3]
Medeia figurerer i myten om Jason og argonautene, en myte kjent hovedsakelig fra en sen litterær versjon som ble utarbeidet av Apollonios Rhodios på 200-tallet f.Kr. og kalt for Argonautika. Imidlertid, for alle dens selvbevissthet og utforskede arkaiske ordforråd, var denne senere episke diktningen basert på langt eldre, spredt materiale. Medeia er kjent i de fleste fortellinger som en heks eller trollkvinne og er ofte avbildet som en prestinne av gudinnen Hekate. Myten om Jason og Medeia er svært gammel, opprinnelig skrevet på den tiden da Hesiod skrev skapelsesberetningenTheogonien, en gang på 700-600-tallet f.Kr. Den var kjent for forfatteren av Lille-Iliaden, en del av Den episke syklus. Fortellingen om Medeia har blitt gjentatt mange ganger i kunsten, både billedkunst, musikk og litteratur, blant annet av Evripides, Seneca den yngre, Pierre Corneille, Franz Grillparzer, Pier Paolo Pasolini, Heiner Müller og Christa Wolf.
Medeias rolle begynte etter at Jason ankom fra Iolkos til Kolchis for å kreve sin arv og trone ved å skaffe seg det gylne skinn. I den mest fullstendige bevarte redegjørelsen, Argonautika av Apollonios Rhodios, ble Medeia forelsket i Jason og lovte å hjelpe ham, men kun på den betingelse av at om han lyktes, skulle han ta henne med seg og gifte seg med henne. Jason gikk med på det.
I et velkjent mytisk motiv, lovte Aietes av Kolchis å gi ham det gylne skinnet, men kun om han var i stand til å gjøre bestemte oppgaver. Først måtte Jason pløye et jorde med to ildsprutende okser som han selv måtte sele på. Medeia ga ham en salve som han smurte seg inn med for å beskytte seg mot oksenes flammende pust. Deretter måtte Jason så tennene til en drage i den pløyde marken (sammenlign myten om Kadmos). Fra disse tennene vokste det opp en hær med krigere. Imidlertid var Jason blitt advart av Medeia og visste at han måtte kaste en stor stein inn i hæren, og da krigerne ikke forsto hvor steinen kom fra, angrep og drepte de hverandre. Til sist krevde Aietes at Jason skulle kjempe mot og drepe den søvnløse dragen som voktet den gylne skinnet. Medeia fikk dragen til å sove ved hjelp av sine bedøvende urter, og Jason tok deretter skinnet og seilte av sted med Medeia som han hadde lovt.
Jason griper det gylne skinn, Medeia til høyre som holder et eple. Fragment fra en romersk sarkofag, andre halvdel av 100-tallet e.Kr.
Apollonios forteller at Medeia kun hjalp Jason for at Hera hadde overbevist Afrodite eller Eros til å få Medeia til å bli forelsket i ham. Medeia avledet sin far da de flyktet ved å drepe sin bror Absyrtos. I en del versjoner er det sagt at Medeia rev hans legeme i stykker og spredte hans kroppsdeler utover en øy da hun visste at hennes far ville stoppe opp for å samle sammen den døde sønnen slik at han fikk en anstendig begravelse. I andre versjoner er det Absyrtos selv som forfølger dem og blir drept av Jason. I løpet av kampen ble Atalanta, den eneste kvinnen blant argonautene, såret, men Medeia leget henne med sine urter.
I henhold til en del versjoner av sagnet stoppet Medeia og Jason opp ved hennes tante Kirkes øy slik at hun kunne bli renset for mordet på sin bror og lindret for skylden av den døde.
På vegen tilbake til Thessalia kom Medeia med profetien at Euphemos, argonautenes rorsmann, en dag ville herske over hele Libya. Dette ble virkelighet gjennom Battos, en etterkommer av Euphemos.
Argonautenes nådde deretter fram til Kreta, som var voktet av Talos, en usårbar kjempemann av bronse. Han hadde en blodåre som gikk fra nakken og til ankelen, stengt av en enkel nagle av bronse. I henhold til Apollonios ble Talos drept enten da Medeia gjorde ham gal med urter, narret ham ved at hun kunne gjøre ham udødelig ved å fjerne naglen, eller han ble drept av Poias' pil.[4] I henhold til Argonautika hypnotiserte Medeia ham slik at han selv trakk ut naglen, blodet strømmet ut fra såret, og han blødde i hjel.[5] Deretter gikk argonautene i land på Kreta.
Mens Jason søkte etter det gylne skinnet, konspirerte Hera, fortsatt rasende på Pelias, for å få ham til å bli forelsket i Medeia slik at hun håpet at det ville føre til Pelias' død. Da Jason og Medeia kom tilbake til Iolkos, nektet Pelias å oppgi sin trone til tross for sine løfter. Medeia sammensverget slik at han ble drept av sine egne døtre. Hun fortalte dem at hun ville forvandle en gammel bukk til en ung bukk ved å kappe opp bukken og koke den. Da hun demonstrerte dette, hoppet en levende, ung bukk ut av gryten. Begeistret drepte døtrene sin far, kappet ham opp i småbiter og la ham i gryten for å koke ham ung igjen. Etter å ha fått Pelias drept, flyktet Jason og Medeia til Korint. Og her sørget hun for å gjøre mye av det samme med Aison, Jasons far.
I Korint forlot Jason sin Medeia til fordel for kong Kreons datter Kreusa. Medeia tok sin hevn ved å sende Kreusa en kjole og en gyllen krone som var innsmurt med gift. Resultat var at både prinsessen og kongen døde da han forsøkte å redde henne. I henhold til dramatikeren Evripides fortsatte Medeia sin hevn, myrdet de to barna hun hadde med Jason og forlot Korint. Hun flyktet til Athen i en hestevogn av gull trukket av drager som hennes bestefar Helios hadde sendt henne.
Før 400-tallet f.Kr. synes det som om det var etablert to varianter av mytens konklusjon. I henhold til poeten Eumelos fra Korint, som det fragmentariske eposet Korinthiaka er vanligvis tilskrevet, drepte Medeia sine barn ved en tragisk ulykke.[6] En annen poet, Kreofylos fra Samos, la skylden på mordene på borgerne av Korint som drepte barna som hevn for Medeias forbrytelser.[7] Medeias bevisste og kaldblodige mord på sine egne barn som synes å være en oppfinnelse av Euripides, skjønt en del forskere mener at dramatikeren Neofron skapte denne alternative tradisjonen.[8] Hans barnemord ble senere standard for senere forfattere.[9] Geografen Pausanias, som skrev på slutten av 100-tallet, nedtegnet fem forskjellige versjoner av hva som skjedde med Medeias barn etter at han rapporterte at han hadde sett en minnesmerke for dem mens han besøkte byen Korint.[10]
Etter å ha flyktet fra Jason, dro Medeia til Theben hvor hun leget Herakles (den tidligere argonaut) for mordet på Iphitos. Herakles ga henne et sted å være i Theben inntil byens borgere fordrev henne ut av byen i raseri til tross for Herakles' protester.
Hun flyktet deretter til Athen hvor hun møtte og giftet seg med Aigevs, konge av Athen. De fikk en sønn sammen, Medos (eller Medeios), skjønt Hesiod har gjort ham til en sønn av Jason.[11] Hennes hjemlige hygge ble atter ødelagt ved ankomsten av Aigevs' lenge tapte sønn Thesevs, helten som hadde drept Minotauros på Kreta, men som han ikke gjenkjente. Bestemt på å opprettholde sin sønn Medos' arv, overbeviste Medeia sin ektemann at Thesevs var en trussel som han måtte kvitte seg med. Da Medeia rakte Thesevs en kopp med gift, gjenkjente samtidig Aigevs den unge mannens sverd som sitt eget og som han hadde etterlatt mange år tidligere for å gi til sin nyfødte sønn da han ble gammel nok. Aigevs slo da vekk den forgiftede koppen fra Medeias hånd og omfavnet Thesevs som sin sønn.
Medeia dro deretter tilbake til Kolchis og der fant hun ut at Aietes, hennes far, hadde blitt avsatt av sin bror Perses (således også en sønn av Helios), og hun drepte øyeblikkelig onkelen og sørget for at hennes far fikk sitt kongedømme tilbake. Herodot har nedtegnet en annen versjon hvor Medeia og hennes sønn Medos flyktet fra Athen til det iranske platå hvor hun levde sammen med arierne som deretter kalt seg for medere.[12]
Personæ til Medeia
Selv om de eldste litterære framstillingene av Medeia har gått tapt,[13] har Apollonios Rhodios i en redefinering av de episke formler, og Evripides i en dramaversjon for et athensk publikum, hver for seg utnyttet forestillingene om Medeia. RomerskeSeneca den yngre kom med ytterligere en tragisk Medeia (Medea) preget av hekseri og giftblandinger, og Ovid gjenga hennes portrett tre ganger for et forfinet og skeptisk romersk publikum.
Den langt fra statiske evolusjonen som hennes figur gjennomgikk i århundrenes løp har blitt særskilt diskutert i en samling med essay som ble utgitt i 1997.[14]
Andre, ikkelitterære tradisjoner ble benyttet av antikkens vasemalere,[15] og i en lokalisert, ktonisk tilstedeværelse av Medeia som ble formidlet med emosjonelle overtoner i helligdommen for hennes drepte barn i Korint,[16] dyrket lokalt andre steder som en grunnlegger av byer.[17]
^Se, for eksempel, Krevans, Nita (1997): «Medea as foundation-heroine» i: Clauss, James Joseph & Johnston, Sarah Iles red. (1997): Medea: essays on Medea in myth, literature, philosophy, and art, Princeton University Press, s. 71-82.
^For dette generelle aspektet, se særlig Ruck, Carl A.P. & Staples, Danny (1994): The World of Classical Myth: Gods and Goddesses, Heroines and Heroes, University of North Carolina, part III: The Liminal Hero.
^Hyginus: Fabulæ 25; Ovid: Metamorfoser. 7.391ff.; Seneca: Medea; Bibliotheca 1.9.28 favoriserer Euripides' versjon av hendelsene, men nedtegner også varianten hvor borgerne av Korint drepte Medeias barn som hevn for hennes forbrytelser.
^Eksempelvis den tapte Korinthiaka av Naupaktos og Byggingen av Argo av Epimenides fra Kreta
^Clauss, James Joseph & Johnston, Sarah Iles red. (1997): Medea: Essays on Medea in Myth, Literature, Philosophy, and Art, Princeton University Press. Inkluderer også en biografi av verker som fokuser på figuren Medea.
^Som på en kratér ved Cleveland Museum of Art (91.1), diskutert i detalj i et essay av Sourvinou-Inwood, Christiane: «Medea at a Shifting Distance: Images and Euripidean tragedy», i Clauss & Johnston (1997), s 253-296.
^Will, Edouard (1955): Corinth; Bookidis, Nancy: «The Sanctuaries of Corinth», Corinth20. Sitat: «By identifying Medea, Ino and Melikertes, Bellerophon, and Hellotis as pre-Olympianprecursors of Hera, Poseidon, and Athena, he could give to Corinth a religious antiquity it did not otherwise possess.»
^Krevans, Nita (1997): "Medea as foundation heroine" i: Clauss & Johnston (1997), s. 71-82. Sitat (s. 71): «Pindar shows her prophesying the foundation of Cyrene; Herodotus makes her the legendary eponymous founder of the Medes; Callimachus and Apollonius describe colonies founded by Colchians originally sent out in pursuit of her.»
Litteratur
Den trolldomskyndige Medeia gir Jason gift til å beseire dragen, maleri av John William Waterhouse, 1907.
Primære kilder
Cicero - i rettssaken Pro Caelio, navnet Medea er nevnt minst fem ganger som en måte å drive gjøn med Clodia, søster av P. Clodius Pulcher, mannen som landsforviste Cicero.
Ovid (Ovid skrev også et drama kalt for Medea, men hvor kun noen linjer er bevart.)
