Martin Niemöller var sønn av den lutherske pastoren Heinrich Niemöller og hans hustru Pauline (født Müller) og vokste opp i et ganske konservativt hjem.[9] I 1900 flyttet familien til Elberfeld der han så avsluttet sin skolegang i 1908 med abitur.
Første verdenskrig
Han var orlogskaptein på ubåt under første verdenskrig og belønnet med jernkorset av 1. klasse (EK I). Etter første verdenskrig var han medlem av Freikorps. Siden studerte han teologi og ble innsatt som prest i 1931 i St. Annes kirke i Dahlem, en forstad til Berlin. Som ubåtkaptein under første verdenskrig torpederte Niemöller det norske skipet «Bygdønæs».
Niemöller var heftig motstander av nazistenes «arierparagraf»,[9] men kom selv med bemerkninger om jøder som noen forskere mener må regnes som antisemittiske.[11]
Best kjent er Niemöller for diktet Likegyldighet som foreligger i flere versjoner, siden det stammer fra hans spontane taler:[12]
Først kom de etter sosialistene, og jeg sa ingenting - for jeg var ikke sosialist.
Så kom de etter fagforeningsfolkene, og jeg sa ingenting - for jeg var ikke fagforeningsmedlem.
Så kom de etter jødene, og jeg sa ingenting - for jeg var ikke jøde.
Så kom de etter meg - og det var ingen tilbake som kunne tale min sak.
I sine taler for fredsbevegelsen omtalte Niemöller ofte at han hadde tatt feil, ettersom han - i motsetning til sin venn Heinz Kraschutzki (1891-1982) – begge gikk inn i marinen som sjøkadetter i 1910 - først var blitt pasifist etter andre verdenskrig.[13] Om Kraschutzki sa Niemôller: «Hans øyne ble åpnet av første verdenskrig. Jeg trengte dessverre den andre i tillegg.»[14]
Historikeren Ger van Roon skriver om Niemöller anno 1933: «Han var ennå ingen bitter fiende av nasjonalsosialismen den gang».[15]Martin Broszat har påvist at når de senere såkalte «bekjennende pastorer» til å begynne fikk så stor oppslutning, var det fordi de grunnleggende støttet valgresultatet i 1933, og bare var mot bestemte strømninger innenfor den nasjonalsosialistiske bevegelse.[16]
Etter andre verdenskrig deltok Niemöller i gjenoppbyggingen av Evangelische Kirche in Deutschland, og deltok i grunnleggelsen av Kirkenes verdensråd. Der og i det tyske regionale økumeniske arbeidet hadde han sentrale funksjoner. I årene 1947–64 var han kirkepresident i «den evangeliske kirke i Hessen og Nassau».[17]
Niemöller rettet skarp kritikk mot Konrad Adenauers opprustningspolitikk.[18] Da Sovjetunionen foretok sin første prøvesprengning, ga han uttrykk for stor lettelse. Nå stod den kalde krigs stormakter på like fot. Med sovjetisk jevnbyrdighet i forholdet til USA mente Niemöller at verdensfreden var sikret.[19] I 1950-årene utviklet han seg til en radikal pasifist, og i 1957 ble han leder for Det tyske fredsforbund (Deutsche Friedensgesellschaft).
Han ble gjort til æresformann for Verdensfredsrådet i 1967. I slutten av 1970-årene deltok han i det tredje Russel-tribunalet som behandlet menneskerettighetsspørsmål i Vest-Tyskland.
Bibliografi
Vom U-Boot zur Kanzel (1934)
-dass wir an Ihm bleiben! : sechzehn Dahlemer Predigten (1935)
Martin Niemöller og hans bekjennelse (1938) Oversatt av Carl Fredrik Engelstad. Beslaglagt under krigen
Siste 28 prekener, holdt i årene 1936 og 1937 i Berlin-Dahlem (1939) Beslaglagt
Zu verkündigen ein gnädiges Jahr des Herrn! : sechs Dachauer Predigten (1946)
Når fredsfyrsten kommer : Et kristent budskap i nødstider (1949)
Herr, wohin sollen wir gehen? : ausgewählte Predigten (1956)
^Michael, Robert: Theological Myth, German Antisemitism, and the Holocaust: The Case of Martin Niemoeller, Holocaust and Genocide Studies. 1987; 2: 105–122.
^Ger van Roon: Widerstand im Dritten Reich. Ein ûberblick (=Becksche Schwatze Reihe Bd. 191, München 1979, s. 79
^Martin Broszat: Der Staat Hitlers. Grundlegung und Entwicklung seiner inneren Verfassung (= dtv-Weltgeschichte des 20. Jahrhunderts, Bd.9, München 1969, s 289
.jpg)
