Karl Marx-ordenen Held der Arbeit Jubileumsmedaljen i anledning av 40-året for seieren i Den store fedrelandskrigen 1941–1945 Jubileumsmedaljen i anledning av 40-året for seieren i Den store fedrelandskrigen 1941–1945 (1985)[8]
Han var sønn av den jødiske forfatteren og legen Friedrich Wolf og bror av filmregissøren Konrad Wolf. Faren var kommunist og emigrerte i 1933 til Sveits, så til Frankrike og i 1934 endelig til Sovjetunionen, hvor Wolf-familien slo seg ned i Moskva. Markus Wolf ble sovjetisk statsborger.
Fra 1940 til 1942 studerte Markus Wolf ved høyskolen for flykonstruksjon i Moskva og deretter ved Kominterns partiskole i Uralområdet. Wolfgang Leonhard var en av hans venner fra denne tiden, de gikk blant annet på samme gymnas i Moskva.[9][10] Fra 1943 var han redaktør og oppleser for den sovjetiske krigspropagandakringkasteren Deutscher Volkssender som vendte seg til befolkningen i Tyskland.
Karrière i DDR
Markus Wolf som taler ved demonstrasjonen på Alexanderplatz i Berlin i 1989
I 1945 reiste Wolf sammen med en gruppe tyske eksilkommunister tilbake til Tyskland. Under dekknavnet Michael Storm arbeidet han først som journalist og var reporter under Nürnbergprosessen.
Etter grunnleggelsen av DDR i 1949 var han frem til 1951 tilknyttet DDRs ambassade i Moskva og avsluttet det sovjetiske statsborgerskapet.
Fra september 1951 arbeidet Wolf med utenlandsetterretning for DDR. Han ble nestleder for Hauptabteilung III (kontraspionasje) i etterretningstjenesten APN. I 1952 ble han leder for APN.
APN ble en del av Stasi i 1953, og Wolf var deretter leder for Hauptabteilung XV. Fra 1956 var betegnelsen Hauptverwaltung Aufklärung (HVA). Wolf ble utnevnt til generalmajor, og som sjef for utenlandsspionasjen var han nr. 2 i Stasi etter ministeren for statssikkerhet (først Ernst Wollweber, senere Erich Mielke).
Wolf var lenge kjent som «mannen uten ansikt», ettersom det ikke fantes noe aktuelt fotografi av ham i Vesten. Først i 1979 ble han identifisert ved hjelp av overløperen Werner Stiller. Hans reisemuligheter utenfor kommunistblokken var deretter sterkt begrenset.
I mai 1986 søkte Wolf, som da hadde oppnådd graden generaloberst, om avskjed som sjef for utenlandsspionasjen, og i november samme år ble han pensjonert fra Stasi. Etterfølgeren hans ble Werner Großmann. De neste årene begynte Wolf å skrive bøker. Hans første bok var Die Troika; senere har det kommet mange flere.
4. november 1989 deltok han som taler ved en stor demonstrasjon på Alexanderplatz i Berlin, hvor han gikk inn for reformer, men samtidig forlangte anerkjennelse for Stasi-medarbeiderne. Deretter ble han pepet ut.
Etter 1989
I 1990, kort tid før den tyske gjenforeningen, flyktet Markus Wolf til Moskva, da det var klart at en arrestasjon ventet på ham i det gjenforente Tyskland. I 1991 søkte han politisk asyl i Østerrike. Etter at dette ble avvist meldte han seg selv for politiet ved den tyske grensen. Av Oberlandesgericht Düsseldorf ble han i 1993 dømt til seks års fengsel for landssvik. Dommen for landssvik ble senere hevet av forfatningsdomstolen, fordi spionasjeaktivitetene var i tråd med lovene til DDR. I 1996 søkte han om visum til USA, men det ble avvist med begrunnelsen at han hadde fortid som terrorist. I 1997 ble han så dømt til to års fengsel for ulovlig frihetsberøvelse, trusler og legemsbeskadigelse. Han ble dessuten dømt til tre dagers fengsel og rettergangsstraff for å ha nektet å vitne mot den spionasjetiltalte SPD-politikeren Paul Gerhard Flämig.
Bibliografi
Die Troika: Geschichte eines nichtgedrehten Films. Aufbau, Berlin/Weimar 1989, ISBN 3-351-01450-3.
In eigenem Auftrag: Bekenntnisse und Einsichten. Schneekluth, München 1991, ISBN 3-7951-1216-8.
Geheimnisse der russischen Küche. Rotbuch, Hamburg 1995, ISBN 3-88022-459-5.
Spionagechef im geheimen Krieg: Erinnerungen. Econ & List, München 1998, ISBN 3-612-26482-6.
Die Kunst der Verstellung: Dokumente, Gespräche, Interviews. Schwarzkopf und Schwarzkopf, Berlin 1998, ISBN 3-89602-169-9.
Freunde sterben nicht. Das Neue Berlin, Berlin 2002, ISBN 3-360-00983-5.
