Maria Quisling (født Marija Vasiljevna Pasetsjnikova;[a][4] 1900–1980) var ektefellen til Vidkun Quisling.
Tidlig liv
Quisling ble mest sannsynlig født i Kharkiv mellom oktober og november 1900.[5] Fødselsdatoen oppgis til 12. oktober 1900. Navnet skrives også Maria Vasiljevne Pasek.[6] Det finnes lite informasjon om familien hennes, men hun skal selv ha sagt at faren var embetsmann.[7]
Maria Quisling hadde økonomiutdannelse fra Kharkovs nasjonale økonomiinstitutt.[5] Hun ble kjent med Vidkun Quisling da han arbeidet sammen med Fridtjof Nansen på et nødhjelpsprogram i Sovjetunionen.[5] De møttes i Kharkiv i 1923 og giftet seg samme år, selv om Vidkun allerede var gift med Alexandra Voronin. Historiker Hans Fredrik Dahl mener at Maria visste om ekteskapet, men aksepterte Vidkuns forklaring om at han giftet seg med Alexandra for å hjelpe henne ut av Russland.[8]
Gift med Quisling
Ifølge Quisling ble de gift ved den norske legasjonen i Moskva 10. september 1923[9], men noen historikere sier at dette er feil siden Norge ikke anerkjente den nye sovjetiske regjeringen før 1924, og dermed ville ikke representanten i Moskva ha rettighetene til å utføre ekteskap. Det kan være at paret hadde et borgerlig ekteskap i Kharkov, men dette finnes det ingen dokumentasjon på. Det finnes heller ikke dokumentasjon på hvorvidt Vidkun var formelt skilt fra Alexandra.[10][11] Historikeren Hans Fredrik Dahl mener at et ekteskap mellom paret ble utført i Kharkov den dagen, men han er usikker på hva slags.[12] Den samme dagen som ekteskapet fant sted fikk Quisling et nansenpass.[13]
Quisling forlot senere Russland alene og ankom i Paris sent i 1923. Her møtte hun både Vidkun og Alexandra som hadde reist sammen.[13] De tre bodde sammen en kort periode ved Hotel Studia i Latinerkvarteret[14][15] og reiste deretter til Wien og en del andre steder fra november til januar 1924.
I juni 1924 reiste Maria, Alexandra og Vidkun til Norge. Maria ble introdusert for Vidkuns familie, tilbragte en del tid med hans foreldre og begynte å lære norsk. Alexandra, som Vidkun året før hadde introdusert for familien som sin kone, ble nå referert til som et «barn» som han tok seg av. Alexandra forlot Norge for godt senere den sommeren.[15] Quisling dro tilbake til Frankrike i 1926, hvor hun møtte Alexandra igjen i selskap med andre russiske innvandrere.[16] Hun bodde i Normandie og i Paris på denne tiden.[17]
Etter at Vidkun ble legasjonssekretær i Moskva, ble Maria med dit i november 1928. Paret bodde der en periode sammen med lingvisten Olaf Broch og hans kone og senere med diplomaten Per Prebensen og hans kone Ragnhild.[18]
Mellom 1928 og 1929 kjøpte paret flere malerier og antikviteter samt sølvtøy og møbler.[19] Vidkun brukte arvepengene han hadde fått fra moren sin for å kjøpe disse varene. Ifølge Maria kom moren hennes til Moskva med penger fra hennes far, men forfatteren Arve Juritzen har satt spørsmålstegn ved om moren hennes faktisk var i Moskva det året. På denne tiden var hun fattig og levde av økonomisk støtte fra Vidkun.[20][21]
I desember 1929 bosatte paret seg fast i Oslo, hvor Vidkun hadde kjøpt en leilighet i Erling Skjalgssons gate 26 på Frogner.[22] Mesteparten av de 200 maleriene som de hadde kjøpt, havnet i bankbokser siden Vidkun ikke klarte å selge dem for prisene han forventet. Han trodde at maleriene var malt av kjente malere, men mesteparten viste seg å være kopier.[19]
Da Nasjonal Samling (NS) ble grunnlagt i 1933, ble Maria Quisling registrert som medlem av Vidkun. Hun var ikke veldig involvert i starten og hadde ingen politisk rolle.[23] Da Tyskland invaderte Norge, ble Vidkun lederen av det pro-nazistiske regimet.
I desember 1941 flyttet paret inn i Villa Grande, som Vidkun ga navnet «Gimle». Bygget var påbegynt i 1917, men det sto uferdig lenge. Bygget ble ferdigstilt til paret, på ordre fra regjeringen. Quisling møblerte villaen selv, og møblene inkluderte mye av det paret hadde kjøpt i Moskva[24]. Hun ansatte også tjenere, 12 på det meste, og handlet ofte ved Steen & Strøm og Glasmagasinet. På denne tiden var det ikke en klar linje mellom parets og statens penger.[25] Det ble holdt flere selskap i Villa Grande, blant annet i 1942 da Vidkun ble ministerpresident.[26]
Da okkupasjonen av Norge tok slutt, og Vidkun ble arrestert 8. mai, fortsatte Maria å bo i Villa Grande inntil 15. mai. Da ble hun beordret til å forlate villaen. Etter det flyttet hun inn med Frederik Prytz' enke.[27]
Etter at Prytz' enke flyttet fra Oslo, hadde Maria ikke lenger et sted å bo. Regjeringen ga henne to rom i Villa Maihaugen på Vinderen i Oslo. I villaen bodde det tidligere en som hadde blitt arrestert for å samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten. Flere andre ektefeller til andre NS-medlemmer fikk også rom der. Flere folk, både naboer og pressen, viste sterke negative reaksjoner ovenfor dette.[28]
29. august 1945 hadde Dagbladet overskriften «Hvorfor er Fru Quisling ikke i fengsel?»[29] I artikkelen skrev journalisten at ingen andre har støttet tyskerne og nazistene som henne, og at hun fikk all slags fordeler fordi ektefellen hennes hadde makten. Han mente også at det var feil å behandle henne noe mildere enn noen andre.[30]
I februar 1946 ble Quisling tatt med for avhør ved Victoria terrasse.[29] Hun ble spurt om bakgrunnen sin, aktiviteter i Nasjonal Samling og livet under okkupasjonen. I mars ransaket politiet hjemmet hennes, og 31. mai 1946 ble hun arrestert.[31] Hun ble dømt for å ha vært medlem i Nasjonal Samling,[omstridt – diskuter] ha representert regimet i okkupasjonstiden og for å ha oppmuntret Vidkun til å bruke penger fra staten til privat bruk.[32]
17. juni 1946 møtte hun opp i retten til forhør, hvor hun forklarte seg selv og benektet skyld. Saken fikk mye oppmerksomhet.[33] Hun ble sluppet fri 18. juni 1946 siden retten ikke fant tilstrekkelig grunnlag for å fengsle henne. Etterforskningen fortsatte, men 8. april 1948 fikk Quisling vite at alle anklagene mot henne hadde blitt droppet.[34]
Etter Quislings død
Da Vidkun Quisling i landssvikoppgjøret høsten 1945 ble dømt til døden og henrettet for sine handlinger under krigen, levde hun resten av livet i en leilighet i Erling Skjalgssons gate på Frogner i Oslo i det som var hennes og Vidkun Quislings hjem før krigen, men som ble beslaglagt av myndighetene noen år etter krigen. Også parets eiendeler ble beslaglagt, men i 1952 fikk hun tilbakeført det hun hevdet å ha brakt inn i boet. Etter at hun døde, siden hun og Vidkun ikke hadde barn,[35] ble eiendelene solgt på auksjon og verdiene satt i «Maria Quislings legat» som forvaltes av Kirkens Bymisjon.
Ved dommen mot Vidkun Quisling ble innboet i leiligheten deres beslaglagt og senere gitt tilbake trolig fordi eiendelene sto i Maria Quislings navn.[36]
Quisling anmodet om å få utlevert urnen med Vidkuns aske i 1946, men forespørselen ble avslått. Hun spurte igjen to ganger i 1956 etter at lensmannen i Oslo hadde fått regjeringens tillatelse til å kaste Vidkuns aske i Oslofjorden. Begge forespørslene ble avslått. I 1959 ble anmodningen godtatt, og hun fikk utlevert urnen. Maria, Vidkuns kusine Margarethe Langaard og sognepresten i Frogner Asle Enger holdt en liten seremoni i Quislings hjem. 31. juni samme år ble urnen satt i jorden i Quislings familiegrav på Gjerpen kirkegård. Seremonien ble holdt hemmelig, og det ble ikke skrevet noen inskripsjon på urnen med Vidkuns navn.[37]
Alderdom og død
Senere i livet led hun av økende helseproblemer, hvilket førte til at hun var ofte på besøk hos både leger og psykologer. Hun led blant annet av reumatisme, dårlig rygg, øyeproblemer og depresjon.[38] I hennes senere år viste hun også tegn på demens og ble dermed lagt inn på Ullevål sykehus, og i 1978 flyttet hun til et gamlehjem ved Uranienborg hvor hun bodde inntil hun døde 17. januar 1980.[39] Hun ble begravd i Quislings familiegrav på Gjerpen kirkegård. Maria Quisling hadde ikke etterkommere.[36]
I 1976 skrev hun i testamentet sitt at pengene som ble igjen etter hennes død, skulle gå til å finansiere et legat, Vidkun og Maria Quislings legat[40], som senere fikk navnet Maria Quislings legat. Dette legatet gir penger til eldre som har store økonomiske problemer.[41] Legatet har rundt 2,4 millioner kroner, og pengene gis ut etter forespørsel via søknad hver jul.[41]
Vidkun og Maria samlet kunst, innbo og andre verdigjenstander mens de bodde i Sovjetunionen på 1920-tallet. Vidkun hadde britisk diplomatpass som gjorde at han kunne ta med seg gjenstandene ut av Sovjetunionen. Etter at Vidkun var henrettet bodde hun alene og tilbaketrukket i en stor leilighet i Erling Skjalgsons gate. Da Maria Quisling døde var det uklart hvor stor verdi gjenstandene hadde (for eksempel om malerier var ektet François Boucher) og hvem de ville tilfalle.[36]
Galleri
Maria med Vidkun på «propagandatur» i Telemark sammen med partifeller i Nasjonal Samling (NS) på 1930-tallet.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)