Marcus Licinius Crassus
Født		115 f.Kr.[1][2] Romerriket
Død		8. juni 53 f.Kr.[3] Harran (Partia)
Beskjeftigelse		Romersk oldtidspolitiker, romersk oldtidsmilitær, arméoffiser
Embete		Romersk guvernør romersk senator (ukjent–ukjent) romersk konsul (70 f.Kr. – 70 f.Kr.)
Ektefelle		Tertulla
Far		Publius Licinius Crassus Dives[4][5][6][7]
Søsken		Publius Licinius Crassus Dives[8][9]
Barn		Publius Licinius Crassus[10][5] Marcus Licinius Crassus[11][5]
Parti		optimatene
Nasjonalitet		Romerriket
Medlem av		Det første triumvirat
Marcus Licinius Crassus på Commons

Marcus Licinius Crassus (latin M·LICINIVS·P·F·P·N·CRASSVS, født 115 f.Kr., død 53 f.Kr.) var en romersk general og politiker, mest kjent for å ha slått ned slaveopprøret til Spartacus og sin delaktighet i det første triumvirat sammen med Cæsar og Pompeius. Crassus ble drept i slaget ved Carrhae, under et felttog mot parterne i Syria.

Som sønnesønn av Lucius Licinius Crassus og sønn av Publius Licinius Crassus, begge tidligere konsuler, var han av god familie og bestemt for en karriere i det offentlige. Som ung mann måtte han på grunn av gale politiske tilhørsforhold gå i dekning seg i Spania for tilhengerne av Marius og Cinna. Under Sulla fikk han så oppreisning og en militærpost.

Senere ga han seg i kast med å handle i fast eiendom og kjøpte besittelser som hadde tilhørt ofrene for proskripsjonene. Han sies å ha benyttet særdeles lyssky metoder, deriblant ildspåsettelse, for å tvinge folk til å betale for hans private brannvesen.

Crassus gjorde seg for alvor kjent da han stoppet det store slaveopprøret kjent som Spartacusopprøret under Spartacus i 71 f.Kr. Det var Crassus som beordret korsfestelsen av 6000 overlevende opprørere langs Via Appia.

I år 70 f.Kr. var Crassus konsul sammen med Gnaeus Pompeius. Senere, og mens Pompeius var i Asia for å bekjempe Mithridates av Pontus, bygget Crassus ut sitt eget maktapparat i Roma. Ryktet sa at Crassus var involvert i Catilinas sammensvergelse, men fikk kalde føtter og lekket opplysninger til Marcus Tullius Cicero.

I år 60 f.Kr. dannet Crassus med Cæsar og Pompeius det første triumvirat. De tre mennenes samarbeid var aldri riktig preget av noen gjensidig sympati.

Cæsars suksess med erobringen av Gallia lokket likevel Crassus til å forsøke noe tilsvarende. I likhet med Cæsar besluttet han å søke en provins hvor han kunne føre en erobringskrig fra. I motsetning til Cæsars base i det sydlige Gallia var hans valg av stillingen som prokonsul i Syria ikke så heldig.

I år 53 f.Kr. innledet han mot senatets vilje krig mot partherne. Selv om hans innledende manøvrer gikk godt, ble han med sine legioner ført i bakhold, og måtte trekke seg tilbake til den lille byen Carrhae. Her ble han mot sin vilje og av sine egne menn tvunget til å forhandle med parthernes leder. Igjen ble Crassus forrådt. Han ble slått ihjel, og hodet hans ble hugget av. Hodet og den ene hånden ble sendt til Armenia, hvor de ble brukt som teaterrekvisitter i en oppførelse av Evripides' Bakkantinnene til ære for parthernes konge Orodes.

De standarter som Crassus mistet i Partia, ble senere erobret tilbake av keiser Augustus, noe han regnet som sin største triumf noensinne.

• B. A. Marshall: Crassus, A Political Biography. Hakkert, Amsterdam 1976, ISBN 90-256-0692-X (zugleich Dissertation Universität Sydney 1975).
• Allen Mason Ward: Marcus Crassus and the late Roman Republic. University of Missouri Press, Columbia/Miss. 1977, ISBN 0-8262-0216-0.