Lotussūtraen, egentlig sūtraen om den hvite lotusblomstens gode lov (sanskrit: सद्धर्मपुण्डरीकसूत्र, saddharmapuṇḍarīkasūtra; tibetansk: དམ་ཆོས་པདྨ་དཀར་པོའི་མདོ།, dam chos pad+ma dkar po'i mdo; tradisjonell kinesisk: 妙法蓮華經, pinyin: miàofǎ liánhuā jīng; koreansk: 묘법연화경, hangul: myobŏp yŏnhwa kyŏng; japansk: myōhō renge kyō, hiragana: ミョウホウレンゲキョウ), er en av de mest innflytelsesrike tekstene innenfor mahāyānabuddhismen. Den er også en av mahāyānatekstene som er bevart på sanskrit, og en engelsk oversettelse av et sanskritmanuskript på palmeblader fra Nepal, datert år 1039, ble utgitt av den nederlandskeorientalistenJohan Hendrik Caspar Kern (1833–1917) i 1884.[1]
De eldste delene av teksten ble trolig skrevet ned mellom 100 f.Kr. og 100 e.Kr, og mesteparten av teksten var ferdig komponert omkring 200 e.Kr.[2] Lotussūtraen ble oversatt hele seks ganger til kinesisk, første gangen av en indisk legmann i året 225 e.Kr; av disse er tre oversettelser bevarte i den kinesiske buddhistiske kanon. Språket i den opprinnelige teksten var trolig en nordvestlig dialekt av prākrit, og det har vært gjort forsøk på å identifisere dette idiomet med gāndhārī, som ble talt i det gamle kongedømmet Gāndhāra.[3][4] I det 8. århundre ble den oversatt til tibetansk som en del av den tibetanske buddhistiske kanon. Det finnes også sentralasiatiske fragmenter av teksten på khotanesisk og uigurisk.
Lotussutraens hovedbudskap «er at alle buddhismens lærer egentlig faller sammen til én i mahayanabuddhismen».[5]
Nest etter Prajnāpāramitā-tekstene var Lotussūtraen den mest kopierte teksten i hulebiblioteket som ble forseglet i oasebyen Dūnhuáng ca. 1000 e.Kr., og gjenoppdaget i begynnelsen av 1900-tallet. Samlingene i London, Paris og St. Petersburg inneholder 3,140 fragmenter av 450 kopier fra Dūnhuáng – 310 kopier (2,181 fragmenter) befinner seg i London og Paris.
Lotussūtraen var trolig den første buddhistiske tekst som ble oversatt til khotanesisk (Saka). I British Library finnes 7 khotanesiske fragmenter av teksten;[6] andre fragmenter i Saka er oppbevart i russiske museer.
I Dūnhuáng oppdaget arkeologer også fem små eksegeser til Kumārajīvas oversettelse av teksten til kinesisk. Tre av dem bærer tittelen – «Kommentar til Lotussūtraen» (Fă Huá Jīng Shū, 法華經疏).[7][8][9] Den fjerde har tittelen «Spørsmål og svar til Lotussūtraen» (Fă Huá wèndá, 法華問答),[10] og den femte har tittelen Fă Huá yì jì juăn dì sān (法華義記卷第三).[11]
Vifte med teksten til bind 8 av Lotussūtraen, fra 1100-tallets Japan (Japans nasjonale museum)
På sanskrit er tittelen Saddharma-puņḍarīka-sūtra (devanagari: सद्धर्मपुण्डरीकसूत्र). Sad betyr «vidunderlig», «fin», «perfekt», og er beslektet med det norske ordet «søt» (engelsk: sweet). Dharma betyr «lov» eller «lære», generelt brukt om buddhismen. Puņdarīka betyr «hvit lotusblomst». Tekstens fulle tittel er derfor «Boken om den hvite lotusblomstens gode lov».
I Lotussūtraen er det ikke opplagt hvilken «god lov» tittelen refererer til. «Loven» kan tolkes som «den éne vognen» (Ēkayāna). Den er også blitt tolket som iboende krefter i Lotussūtraens tittel.
I Kina messet de troende i Tiān-tái-skolen ordene «Jeg lovpriser Lotussūtraen». På japansk er dette
Namu Myōhō Renge Kyō. Under kamakuraperioden forkynte Nichiren at denne messingen (Daimoku) var selve essensen av teksten, og «loven» i Lotussūtraen.
Ēkayāna – «Den éne vognen»
«Den trefoldige Lotussūtra»
Illustrert koreansk Lotussūtra (Kumārājīvas oversettelse) fra ca. 1340, Metropolitian Art of Museum, Korea
Første kapittel av Lotussūtraen omtaler en tekst kalt sūtraen med uendelig mange betydninger. I Kumārājīvas oversettelse til kinesisk heter det: «På denne tid forkynte den verdensærede Ene (Buddha)... den mahāyāna sūtra som kalles «uendelig mange betydninger»... Da Buddha var ferdig med å forkynne denne sūtra, satte han seg med benene sine i kors i lotus-stillingen, og gikk inn i den samādhi som befinner seg i dimensjonen av Uendelig mange betydninger».
I Kina, Korea og Japan er denne sūtra blitt betraktet som en prolog til Lotussūtraen.
Nichiren kalte Lotussūtraen for Hokkekyō Ichibu Hachikan Niju Happon – «Lotussūtraen, en bok, 8 bind, 28 kapitler». Og disse tre tekstene kalte han Hokkekyō Jikkan – «Ti bind av Lotussūtraen».
Under dynastiet Suí (隋, 581–618) oppstod det i Kina en skole som betraktet Lotussūtraen som buddhismens endelige og høyeste lære. Den ble kalt Tiān-tái skolen (Tiān-tái Zōng (天台宗), oppkalt etter fjellkjeden Tiān-tái shan («himmelens tak») i Sørøst-Kina hvor den hadde sitt hovedtempel. Den ble også kalt Lotus-skolen (法華宗, Fă-huá Zōng; koreansk: Pŏphwa chong 법화종; japansk: Hokke shū ホウケシュウ).
I likhet med Avataṃsaka-skolen oppstod den i Kina som et forsøk på å forene alle tilsynelatende selvmotsigende buddhistiske retninger i en sammenhengende lære.
Nichiren-skolen
Gjennom mer enn 20 års studier, konkluderte Nichiren (1222–1282) i 1253 at Lotussūtraen representerte buddhismens høyeste lære. Etter å ha innsett at ingen andre skoler under kamakuraperioden gjorde det samme, sang han Daimoku (Lovprisning av Lotussūtraen) til den oppadgående sol på Kiyosumi-fjellet den 28. april1253, og proklamerte grunnleggelsen av en ny buddhistisk retning (Nichirenshū ニチレンシュウ).
Sir Marc Aurel Stein (1862–1943) sammen med sin hund og sitt ekspedisjonsteam, deriblant Rai Bahur Lal Singh Mehta (1860–1930). Stein fraktet hjem 40 av folioene i «Kashgarmanuskriptet».
Folio fra Boken om Zambasta oppdaget i Khotan. En av strofene nevner Lotussūtraen. Manuskriptet illustrerer også guptaskriften som ble brukt i det østlige Turkestan
Foto: International Dunhuang Project, MS OR9614-5R1-1
Fronten av kapittel 12 i et japansk manuskript av Lotussutraen fra midten av 1100-tallet. På japansk kalles det Heike Nokyo, og handler om Devadatta. Devadatta var ifølge tradisjonen Buddhasfetter og fiende. Bildet viser dragekongens datter Longnü som tilbyr Buddha en prisløs juvel. Kapittelet om Devadatta finnes i Kashgar-manuskriptet, men mangler i de øvrige sanskritmanuskripter og i den tibetanske teksten. Det manglet også i den opprinnelige kinesiske oversettelsen til Kumārajīva, før Făxiăn oppdaget dette kapittelet i Turfan.
De bevarte manuskriptene på sanskrit av Lotussūtraen kan deles inn i tre kategorier, avhengig av de geografiske områdene hvor de ble oppdaget eller kopiert: Den nepalesiske gruppen, Gilgitgruppen og den sentralasiatiske gruppen.[12][13] Av disse er Gilgitgruppen den eldste. Manuskriptene fra Gilgit dateres til mellom det 6. og 8. århundre e.Kr.[12]
Et av manuskriptene på sanskrit kalles «Kashgarmanuskriptet».[14][15] Det er blitt datert forskjellig, av ulike orientalister, fra det 5. til det 10. århundre e.Kr.[16][17][18][19]
Benevnelsen «Kashgarmanuskriptet» skyldes professor Lokesh Chandra (1927–), som i 1976 var redaktør av en publisert faksimileutgave av manuskriptet.[20] Den samme benevnelsen ble brukt av Dr. Hirofumi Toda (1936–) ved universitetet i Tokushima da han i januar 1981 publiserte en romanisering av teksten.[21]
En australsk-tysk spesialist på khotanesisk, Dr. R. E. Emmerich (1937–2001), brukte i 1978 benevnelsen «Khotanmanuskriptet»,[19] basert på det faktum at manuskriptets skribent, så vel som oppdragsgiverne, var fra oasebyen Khotan.[22] Denne byen var sete for det buddhistiske kongedømmet Khotan langs silkeveien.
Spredt på seks forskjellige steder i verden
«Kashgarmanuskriptet» er ikke bevart intakt. Det består av 447 bevarte folioer, mens 12 folioer er gått tapt.[23] Folioene er heller ikke samlet på et sted, men er spredt på seks forskjellige steder i verden.[23] I begynnelsen var man ikke klar over at dette var et og samme manuskript. Dette var en erkjennelse som kom gradvis.[19]
Størstedelen av manuskriptet, 396 folioer, er oppbevart i Petrovskijsamlingen, som er en del av den sentralasiatiske manuskriptsamling til det russiske vitenskapsakademi, Institutt for orientalske studier i St. Petersburg.[24] I Kerns oversettelse av Lotussūtraen fra 1884[1] er disse folioene delvis brukt som grunnlag;[24] de avsnittene som det gjelder i Kerns oversettelse, er merket med bokstaven «O» i romaniseringen til Toda. Kerns oversettelse av manuskriptet var begrenset, og inneholdt flere unøyaktigheter.[24]
Mesteparten av manuskriptet, 281 av folioene i St. Petersburg,[25] ble ervervet av Nikolaj Fyodorovitsj Petrovskij (1837–1908) i 1893 eller tidligere.[a][19] Folioene stammet fra et område i nærheten av byen Kashgar – en sagnomsust by som ligger ved den vestre randen av Taklamakanørkenen i Tarimbekkenet, og det er dette som har gitt manuskriptet dets navn. Ytterligere 115 folioer stammer fra andre oppdagelsesreisende, og har kolofoner etter kapitlene 2, 5 og 15 som er skrevet i Khotan.[17][25] I Petrovskijsamlingen er de sistnevnte slått sammen med de første 281 folioer, slik at det totale antallet er 396.[25]
Fra 1. juni 1882 til august 1903 var Petrovskij generalkonsul for det russiske keiserdømme i Kashgar.[19] Som russisk generalkonsul var han direkte involvert i «det store spillet». Dette var en rivalisering og konflikt mellom det britiske imperiet og det russiske keiserdømme, som dreide seg om kontrollen over Sentral-Asia. Han var mer eller mindre i konflikt med den britiske generalkonsulen i Kashgar, George Macartney (1867–1945).[27] Macartney var generalkonsul fra 1890 til 1918, og fra 1899 til 1902 var Petrovskij og Macartney ikke på talefot med hverandre.[27][28] Petrovskij var også manuskriptsamler, og hans samling omfattet tekster i tokariske språk og flere andre sjeldne dialekter. Den eksakte lokalitet i Kashgar-området hvor de aktuelle manuskriptfolioene ble ervervet, er imidlertid ukjent.[19]
9 folioer ble bragt til Tyskland av Emil Trinkler (1896–1931) og befinner seg i Trinklersamlingen i Staatsbibliotek der Stiftung Preussischer Kulturbesitz zu Berlin (tidligere i Marburg).[24] Disse ni folioene («Marburgerfragmentene») er blitt studert i detalj av den tyske indologenHeinz Bechert (1932–2005).[30]
Den nevnte generalkonsulen George Macartney kjøpte fire folioer i Kashgar, som i 1910 ble presentert for Asiatic Society.[27] Folioene befinner seg i dag i Hoernlesamlingen i India Office Records, som er en del av British Library i London (MSS. No.148, SA.22-25, Fol. Nos. 253-254, 259-260).[24] Orientalisten Augustus Hoernle (1841–1918) skrev følgende om dem: «Fragmentene ble sagt av Sir G. Maccartney å ha blitt kjøpt av ham fra Badruddin, Aksakal av Khotan, som selv hadde kjøpt dem av «skattejegere», men han kunne ikke gi noen informasjon om deres nøyaktige funnsted. I det store og hele er det sannsynlig at de er en del av et utbytte fra gravinger av skattesøkere i ruinene av Khadalik».[15][31] De fire folioene i Hoernlesamlingen ble studert gjennomgående av den tyske indologen Heinrich Lüders (1869-1943).[32]
Toda hevdet at 6 folioer befinner seg i Ōtanisamlingen i Lüshunmuséet i Dalian i provinsen Liaoning i Kina[19] (store deler av den øvrige Ōtanisamlingen er flyttet til det kinesiske nasjonalbiblioteket i Beijing).[24] Dette er ikke riktig. Det er i virkeligheten syv folioer på dette muséet.[19] De ble ervervet i Khotan i 1912 av greve Ōtani Kōzui (1876–1948), den 22. abbed av Jōdo Shinshū-klosteret Nishi Honganji i Kyōto.[19] I 1999 publiserte Frederick de Jong (1944–) en faksimileutgave med romanisert tekst av alle syv fragmentene.[34]
Det er denne kombinasjonen av flere manuskripter som utgjør «Kashgarmanuskriptet»:[35]
Forkortelse
Antall folioer
Samling
Kash/O
396 (281+115)
Petrovskijsamlingen i St. Petersburg
Kha
40
Steinsamlingen, British Library
9
Trinklersamlingen i Berlin
Hoernle
4
Hoernlesamlingen i Indian Office Library, London
Mangler
12
«F»
1
Ellsworth Huntington papers ved Yale University (fragment)
7
Ōtanisamlingen i Beijing
Ordnet etter folionummer gir dette følgende sammensetning:[23]
Manuskriptet er skrevet i vertikalguptaskrift – av enkelte kalt «sørturkestaniskbrāhmīskrift».[36] Guptaskriften utviklet seg fra det 4. til det 6. århundre e.Kr. og fantes i form av den vertikale (gupta A), den kursive (gupta B) og den sene guptaskrift.[36] Den vertikale typen var ubredt i det sørlige og østlige Turkestan.[36]
Det er ikke mulig å datere dette manuskriptet nøyaktig, og forskjellige dateringer er foreslått. Den russiske indologen Sergej Oldenburg (1863–1934) daterte manuskriptet til det 5. århundre, basert på en paleografisk analyse.[16] I 1927 mente N. D. Mironov at lignende forhold peker mot det 7. århundre e.Kr.[17] Den Nichirenbuddhistiske legmannsbevegelsen Sōka Gakkai på sin side daterer teksten til det 8. århundre.[18] I et brev datert 30. juni 1980 skrev den allerede nevnte spesialisten på det østiranske språketkhotanesisk, Dr. R. E. Emmerich, at –[19]
Jeg er enig med deg i at Khotanmanuskriptet (som han kalte det) av Sdps (Lotussūtraen), skal dateres til det niende, eller mer sannsynlig, det tiende århundre. Denne formelle skrifttype ble brukt i flere århundrer, men språket i de khotanesiske kolofonene er senere khotanesisk av den typen som er daterbar til det niende og det tiende århundre. Den varianten av kursiv skrift som er brukt i den siste kolofon, er en sterk indikasjon på en datering til det tiende århundre.
Ifølge Dr. R. E. Emmerich blomstret mahāyānabuddhismen i Khotan i det 9. og det 10. århundre,[22] og han betraktet «Khotanmanuskriptet» (som han kalte det), som en avart av Lotussūtraen som ble brukt av khotanesere i den nevnte tidsperioden.[22] Tekster som «Kashgarmanuskriptet» var svært populære blant den khotanesiske befolkningen. Dette blir bekreftet av en oppsummering av Lotussūtraen på khotanesisk,[37] og i en av strofene i Boken om Zambasta.[38] Navnet på denne sūtra forekommer også i Profetien om Li-Landet (Li yul lun-bstan-pa), en tibetansk tekst i Tengyur som beskriver den buddhistiske religiøse historie til Khotan, og gir en kronologisk liste over klostre og 56 generasjoner av konger:[39]
I henhold til også denne boken: "På den tiden da det oppstod onde ting i landet Li, slik som pest og utenlandske fiender, så var det slik at når man hadde lest mahāyānasūtraenmahāsaṃnipāta og saddharmapuṇḑarikasūtra (Lotussūtraen), så stilnet konflikten". Så blir det sagt. Det er i henhold til stedets skikker helt opp til de nåværende tider, blant de som ansees å tilhøre saṃghaen i Hu, at de – om våren, sommeren og høsten – leser den oven nevnte sūtra og lignende tekster i en uke, med inspirert devosjon og utbredte velsignelser.
Manuskriptet ble skrevet i Khotan etter forespørsel fra en innflytelsesrik lokal familie. De hadde ansatt en skribent til å lage en kopi av en tekst som var bragt som gave til Kashgar av handelsmenn. Etter kapittel 27 (Anuparīndanā-Parivarta) finnes det på folio 459 (b1-9) en kolofon på khotanesisk som oppgir navnene til tekstens donatorer og deres gode relasjoner:[40]
/1/ ]meri jsa haṃbrīhyä u pyaräna cu parilo tsuāmṃdä u kṣadai jala
(459b5)
/2/ [puñina jsa haṃbrīhyä u … jsa haṃbrīhyä u tti ru] puña pharṣaja+(na) haṃbrīhyä u jaraukulina cu pari
(459b6)
/3/ [lo tsue u … ] jsa u tti ru puña hīvī brātarä braṃgalaina cu parilo tsue u ha[ṃ]
(459b7)
/4/ [ … ] u tti ru puña haṃtsa hvārakä saṃduṣṭi jsa haṃbrīhyä cu pa
(459b8)
/5/ [rilo tsue …] haṃbrīhyä u dvīrä jalottamä jsa u dvīrä śikṣamāñä cu parilo
(459b9)
/6/ [tsue …] budasaṃgäna u haṃtsa vinayä jsa u <haṃ>tsa pūrä nerä jalārrjunāṃñä jsa
(459b10)
/7/ [… brā](ta)rä dattakäna u haṃtsa brātarä vikrraṃna u hvārakä dhaṃrmakä jsa u hvā
(459b11)
/8/ [rakä … u tti ru puña biśyau hayū]nyau jsa u biśyau busvāryau jsa haṃbrīhyä u biśyau ysanyau jsa
H. W. Bailey har gitt følgende oversettelse av kolofonen:[37][41]
…] 800. Hyllest til Lotussūtraen ! (saddharmapu[ṇḍarīkasūtra]) Med moderen deler jeg [dyden] og med faren, som har reist til den andre verden, og med ektemannen Jala[puña deler jeg og … med … deler jeg og deretter] deler jeg dyden med Pharṣaja + og Jaraukulina, som [har reist] til den andre [verden og … ] og deretter deler jeg dyden med min egen bror Braṃgalaka, som har reist til den andre verden, og jeg del[er … ] og deretter deler jeg dyden med min søster Saṃduṣṭā (sanskrit: Santuṣṭā), som har reist til den andre [verden … ] og med datter Jalottamā og datteren Śikṣamāṇī, som [har reist] til den andre verden [ … ] Buddhasaṃgha og med Vinaya og sammen med sønnens kone Jalārrjuñānī [ … bro]ren Dattaka og sammen med broren Vikrama og søsteren Dharmakā og søs[teren … og deretter] deler jeg [dyden med alle venner og sammen med alle medlemmer av husholdet og med alle slektninger.
Verken Toda eller Hinüber har gitt noen forklaring på tallet 800, som forekommer først i kolofonen.[42] Man kunne fristes til å tro at 800 er en datering, men dette benektes av Hinüber.[42] Videre kunne man tro at dette representerte sidetall, men det er sjeldent at slike tall overskrider 500.[42] Et unntak er i fragmenter av mūlasarvāstivādavinaya som er oppdaget i Gilgit, og hvor tallet 500 opptrer.[43] Tallet 500 representerer i dette tilfelle sidetall.[43] I slutten av folio 360 kan vi lese at «den tredje fjerdedel [av manuskriptet] er avsluttet» (tṛtīyaś caturbhāgaḥ samāpta).[42] Den fjerde og siste fjerdedelen, hvor den avsluttende kolofonen finnes, inneholder bare 97 sider eller folioer.[42]
Så kunne man foreslå at tallet 800 angir antall vers (ślokas) eller stavelser (akṣaras).[42] I kolofonen til mahāvastu fra Lokottaravādaskolen forekommer således tallet 25 000: «Denne boken overskrider 25 000 ślokas» (granthapramāṇaṃ śloka 25 000).[42] Den siste fjerdelen av «Kashgarmanuskriptet» omfatter imidlertid 40 740 vers og 1 273 stavelser,[41] og totalt inneholder manuskriptet 6 100 vers og 192 360 stavelser.[42] Vi kan derfor fastslå at tallet 800 verken angir sidetall, vers eller stavelser.[41]
Enda en mulighet er at «800» hentyder til prisen eller den betalingen som skribenten har fått for å skrive ned manuskriptet.[41] Det sistnevnte har nemlig i sjeldne tilfeller forekommet i et kloster i Lai Hin i Lampang-provinsen i det nordløstlige Thailand.[44] Hinüber ville imidlertid verken bekrefte eller benekte at tallet 800 refererer til manuskriptets pris.[44]
22 av de 28 kapitlene i «kashgarmanuskriptet» har små kolofoner heftet til kapitlene; unntaket er de seks kapitlene 6–11. Kolofonene beskriver dydene, delt av familien og deres slektninger, som ble oppnådd ved å la en skribent lage en ny kopi av Lotussūtraen.
Fragmenter av et annet manuskript stammer fra de sandgravde ruinene av Farhād-bēg-yailaki i nærheten av Khadaliq.[45] Området er et arkeologisk funnsted, om lag 600 km øst for byen Khotan, og tilhørte kongedømmet Khotan. Farhād-Bēg manuskriptet, som det kalles, ble oppdaget mellom 1906 og 1908 av arkeologen Sir Marc Aurel Stein under hans andre ekspedisjon i Øst-Turkestan.[45] Manuskriptet befinner seg i India Office Records (et arkiv i British Library), hvor det har nummereringen F ii. 7.[45] I 1949 publiserte Giei Honda og Jōjun Deguchi en faksimileutgave av manuskriptet.[46] I 1981 publiserte professor Hirofumi Toda, en latinisering av teksten.[21]
Det skiller seg «Kashgarmanuskriptet» blant annet ved at skriften er guptaskrift av kursiv type.[45] Manuskriptet er vanskelig å datere, men N.D. Mironov daterte skriften til det femte eller begynnelsen av det sjette århundre.[47] Toda mente at det hørte hjemme i samme periode som R. E. Emmerich daterte «Kashgarmanuskriptet», det vil si det 9. eller 10. århundre, eller litt tidligere.[45]
Manuskriptet består av 33 blader på papir, som er nummererte 5–37 på baksiden, og to fragmenter av folioene 38 og 39. De to sistnevnte tilhører muligens andre bind av manuskriptet. Det fragmentariske manuskriptet inneholder kapitlene 11–14, og begynnelsen av kapittel 15.[45]
Teksten i manuskriptet viser sterke likheter med den vi finner i «Kashgarmanuskriptet».[45] En nevneverdig sak er at det mangler kapittel 12 om Devadatta; også manuskriptene fra Gilgit og Nepal og den tibetanske oversettelsen mangler dette kapittelet.[45] I året 406. e.Kr. oversatte Kumārajīva, en sentralasiatisk munk fra kongedømmet Kucha, Lotussūtraen til kinesisk under tittelen Miàofǎ liánhuā jīng (妙法蓮華經). Oversettelsen bestod av 7 kapitler og 27 bokruller, og var basert på en sanskritoriginal laget av silke fra Khotan. Under sine reiser i årene 399–414 e. Kr. oppdaget Făxiăn et ekstra kapittel i Turfan; dette var kapittelet om Devadatta og han bragte teksten til Jiankang hvor han fikk den oversatt. Dette kapittel ble deretter tilføyd Kumārājīva’s oversettelse som det nye kapittel 12.[48]
Manuskriptet fra Khadaliq
Saddharmapuṇḍarīkasūtra fra Khadaliq
Et fragmentarisk manuskript ble oppdaget i Khadaliq, ca. 100 km øst for Khotan. Dets fragmenter befinner seg i Nasjonalbiblioteket i Berlin, i det Statlige museum for Etnologi i München, og i British Library i London.
En oppdatert gjennomgang og forskning ble gitt av Klaus Wille i 2000.[49]
I 1981 publiserte Professor Hirofumi Toda, en latinisering av teksten til manuskriptene av Lotussūtraen fra Khadaliq.
Sentral Asiatiske manuskripter i Kinas Lushun-museum
Ytterligere fem fragmentariske sanskrit-manuskripter fra Sentral Asia – daterte til mellom det 5. århundre og det 10. århundre, er oppbevarte i Kinas Lushun-Museum. Tre av dem er blant de eldste bevarte eksemplarer, og stemmer overens med er Kumārājīva’s oversettelse til kinesisk i året 406 e.Kr.
Lotussūtraen i Gilgit-manuskriptene
Gilgit-manuskriptene, som i juli1931 ble oppdaget av Aurel Stein i en stupa ved Gilgit i Kashmir, er paleografisk daterte til henholdsvis det 5. århundre eller det 6. århundre. De er skrevet i en variant av Gupta-skriften, som er blitt kalt henholdsvis Gilgit-skriften og Gilgit / Bāmyan skriften. I 1947 ble de flyttet fra Srinagar til National Archives, New Delhi. Lotussūtraen befinner seg i følgende folier av denne tekst-samlingen:
10 linjers manuskript, del 9, folioene 2785-2812
8 linjers manuskript, del 9 folioene 2813-2908
8 linjers manuskript, del 10, folioene 2909-3052
9 linjers manuskript, del 10, folioene 3053-3120
11 linjers manuskript, del 10, folioene 3121-3216
10 linjers manuskript, del 10, folioene 3217-3220
Manuskript-fragmenter fra Bāmiyan
I 1998 oppdaget Dr. Klaus Wille og Matsuda Kazunobu fragmenter av tre sanskrit-manuskripter av Lotussūtraen i Martin Schøyen-samlingen i Norge.[50] Et manuskript var blitt skrevet på bjørkebark, mens to andre (5-linjers og 6-linjers) hadde vært skrevet på palmeblader. Den opprinnelige folio i 5 linjers palmeblads-manuskriptet var 40 x 3-3,5 cm.
Skriften er av såkalt Gilgit / Bāmiyan I type, og er eldre enn skriften i Gilgit-manuskriptene.
Fragmentene tilhører kapitlene 1 (6-linjers), 2 (5-linjers og bjørkebark), 3 (5-linjers, 6-linjers og bjørkebark), 8, 10, 13 og 14 (bjørkebark), 18 (5-linjers), 20 (bjørkebark), 22 (5-linjers og bjørkebark), 23, 25 og 27 (bjørkebark).
Noen fragmenter stemmer overens med Kashgar-manuskriptet, andre med både Kashgar og Gilgit manuskriptene, mens to fragmenter av kapittel 1 har unike gjengivelser av teksten.
Sanskrit-manuskripter fra Nepal
De fleste bevarte sanskrit-utgavene av Lotussūtraen, stammer fra Nepal. Tre av dem – No. 4-21, No. 3-678 og No. 5-144, befinner seg i National Archives of Nepal i Katmandu. Manuskript No. 4-21 er et komplett manuskript fra det 11. århundre eller det 12. århundre, som ifølge orientalistene er en kopi av en svært gammel tekst.
Ni manuskripter (No. 408 – 415) befinner seg i University of Tokyo General Library (Toyo Bunko) i Tokyo, Japan. Ms no 414 er datert år 1070, og ble bragt til Tibet av Japaneren Ekai Kawaguchi, som besøkte Nepal i 1899. Det ble overført til Toyo Bunko i 1916.
समन्थमुख परिवर्तो नामावोकितेस्ह्वरविकुर्वण परिवर्तः Samanthamukha parivarto nāmāvokiteśvaravikurvaṇa parivartaḥ Den allsidede ene, med en beskrivelse av Avokiteshvaras transformasjoner
På tibetansk er tittelen «mahāyānasūtraen ved navn den hvite lotusblomstens gode lov» (དམ་པའི་ཆོས་པད་མ་དཀར་པོ་ཞེས་བྱ་བ་ཐེག་པ་ཆེན་པོའི་མདོ།, dam pa’i chos pad ma dkar po zhes bya ba theg pa chen po’i mdo) eller bare «den hvite lotusblomstens gode lov» (དམ་པའི་ཆོས་པད་མ་དཀར་པོའི་མདོ།, dam pa'i chos pad ma dkar po).[51] Originalen var et sanskrit-manuskript fra Nepal. Oversettelsen til tibetansk ble foretatt under regjeringstiden til Kong Trisong Detsen (742–796) og Kong Ralpacan (815–838) ved klosteret Samye. Oversettelsen ble gjort av tibetaneren Nanam Yeshé Dé (སྣ་ནམ་ཞང་ཡེ་ཤེས་སྡེ་, sna nam zang ye shes sde, 730–805), også kalt Guru Rinpoche (en disippel av Padmasambhava) og den indiske panditen Surendrabodhi. Nanam Yeshé Dé oversatte totalt 376 tekster og skrev selv tre tekster på tibetansk. Surendrabodhi, som ikke kom til Tibet før Ralpacan's regjeringstid, oversatte 43 tekster.[52]
I den tibetanske buddhistiske kanon befinner Lotussūtraen seg i tekstsamlingen Kanguyr hvor den er nummerert som Toh. 113. «Tōh.» (Tōhoku) refererer til katalogene over tibetanske buddhistiske skrifter ved universitetet i Tōhoku som ble publisert av Hukuju Ui[53] og Yensho Kanakura.[54] I Degé (eller Derge) Kangyur (སྡེ་དགེ བཀའ་འགྱུར) fra 1733 er den tekst nr 114, den utgjør bind nr 51 (ja, ཇ), folioene 1b.1–180b.7, og befinner seg i «den generelle sūtraseksjonen» (མདོ་སྡེ།, mdo sde) som i seg selv er en underavdeling av sūtraseksjonen (མ, mdo).[55]
Mellom 1600 og 1629 ble den tibetanske versjonen oversatt til mongolsk av mongolske buddhistmunker.
I den utgaven av Lotussūtraen som finnes bevart i Stokpalassets Kangyur, så vel som i Degé, Narthang, Lhasa Kanguyr, finnes det 5 avslutningsvers i kapittel 24 som ikke er bevart andre steder. De finnes ikke i de versjonene som er bevart i Yongle, Lithang, Kangxi eller Choné Kangyur. De finnes heller ikke i utgaver på sanskrit eller i noen av de kinesiske oversettelsene. Versene beskriver bodhisattvaAvalokiteśvara i relasjon til Sukhāvatī, det rene vestlige land, og hans fremtidige buddhaskap:
På den venstre eller høyre siden av guiden Amitābha
holder han en vifte og han vifter ham.
Og gjennom den samādhi som ligner på en illusjon
går han til alle eksistensplan og gir gaver til alle jinaer.
I den vestlige retningen, i kilden til glede,
finnes det uforgjengelige landet Sukhāvatī.
Der dveler guiden Amitāyus,
den som lederen av vesener.
Der er ingen forførende personer som kommer til syne der,
og der er absolutt ingen kvaliteter av bedrag.
Sønnene av jinaene blir født der mirakuløst,
sittende på uforgjengelige lotuser.
Denne guiden Amitāyus
sitter på en løvetrone
i midten av en nydelig, uforgjengelig lotus,
og han er vakker som et sal-tre.
Der er ingen av de tre eksistensplan
som ligner på denne guiden av verden.
de som hører navnet Avalokiteśvara,
deres meritter vil være ufattelige.
མཆོད་རྟེན་བསྟན་པའི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་བཅུ་གཅིག་པ། mchod rten bstan pa'i le'u zhes bya ba ste bcu gcig pa/ Tilsynekomsten av stūpaen
b11
Bind 51 (ཇ), folio 88b.6-100b.7
12.
སྦྲོ་བར་བྱ་བ་སྟེ་བཅུ་གཉིས་པ། sbro bar bya ba ste bcu gnyis pa/ Resolusjoner
b12
Bind 51 (ཇ), folio 100b.7-103b.3
S9
བམ་པོ་དགུ་པ bam po dgu pa Niende bampo
s9
Bind 51 (ཇ), folio 103b.3-117b.7
13.
བདེ་བར་གནས་པའི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་བཅུ་གསུམ་པ། bde bar gnas pa'i le'u zhes bya ba ste bcu gsum pa/ Om å dvele i glede
b13
Bind 51 (ཇ), folio 103b.3-110b.6
14.
བྱང་ཆུབ་སེམས་དཔའ་ས་རུམ་ནས་འཐོན་པའི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་བཅུ་བཞི byang chub sems dpa' sa rum nas 'thon pa'i le'u zhes bya ba ste bcu bzhi Bodhisattvaene som kommer opp av jorden
b14
Bind 51 (ཇ), folio 110b.6-117b.7
S10
བམ་པོ་བཅུ་པ bam po bcu pa Tiende bampo
s10
Bind 51 (ཇ), folio 118a.1-132a.5
15.
དེ་བཞིན་གཤེགས་པའི་སྐུ་ཚེའི་ཚད་ཀྱི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་བཅོ་ལྔ་པ། de bzhin gshegs pa'i sku tshe'i tshad kyi le'u zhes bya ba ste bco lnga pa/ Levetiden til Tathāgata
b15
Bind 51 (ཇ), folio 118a.1-122b.4
16.
བསོད་ནམས་ཀྱི་རྣམ་གྲངས་ཀྱི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་བཅུ་དྲུག་པ། bsod nams kyi rnam grangs kyi le'u zhes bya ba ste bcu drug pa/ Graden av dyder
b16
Bind 51 (ཇ), folio 122b.4-128b.7
17.
རྗེས་སུ་ཡི་རང་བའི་བསོད་ནམས་བསྟན་པའི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་བཅུ་བདུན་པ། rjes su yi rang ba'i bsod nams bstan pa'i le'u zhes bya ba ste bcu bdun pa/ Om å undervise i dyden av glede
b17
Bind 51 (ཇ), folio 128b.7-132a.5
S11
བམ་པོ་བཅུ་གཅིག་པ། bam po bcu gcig pa/ Ellevte bampo
s11
Bind 51 (ཇ), folio 132a.5-146b.7
18.
སྐྱེ་མཆེད་དྲུག་རྣམ་པར་དག་པའི་ཕན་ཡོན་གྱི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་བཅོ་བརྒྱད་པ། skye mched drug rnam par dag pa'i phan yon gyi le'u zhes bya ba ste bco brgyad pa/ Fordelen av renheten til de seks āyatanas
b18
Bind 51 (ཇ), folio 132a.5-139a.6
19.
རྟག་ཏུ་བརྙས་པའི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་བཅུ་དགུ་པ། rtag tu brnyas pa'i le'u zhes bya ba ste bcu dgu pa/ Sadāparibhūta
b19
Bind 51 (ཇ), folio 139a.6-143b.1
20.
དེ་བཞིན་གཤེགས་པའི་རྫུ་འཕྲུལ་མངོན་པར་འདུ་བྱེད་པའི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་ཉི་ཤུ་པ། de bzhin gshegs pa'i rdzu 'phrul mngon par 'du byed pa'i le'u zhes bya ba ste nyi shu pa/ Tathāgata’s mirakler
b20
Bind 51 (ཇ), folio 143b.1-146b.7
S12
བམ་པོ་བཅུ་གཉིས་པ། bam po bcu gnyis pa/ Tolvte bampo
s12
Bind 51 (ཇ), folio 146b.7-164a.6
21.
གཟུངས་སྔགས་ཀྱི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་ཉི་ཤུ་རྩ་གཅིག་པ། gzungs sngags kyi le'u zhes bya ba ste nyi shu rtsa gcig pa/ Dhāraṇīer
b21
Bind 51 (ཇ), folio 146b.7-149b.1
22.
སྨན་གྱི་རྒྱལ་པོའི་སྔོན་གྱི་སྦྱོར་པའི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་ཉི་ཤུ་རྩ་གཉིས་པ། sman gyi rgyal po'i sngon gyi sbyor pa'i le'u zhes bya ba ste nyi shu rtsa gnyis pa/ Fortiden til Bhaiṣajyarāja
b22
Bind 51 (ཇ), folio 149b.1-158a.1
23.
སང་སང་པོའི་དབྱངས་ཀྱི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་ཉི་ཤུ་རྩ་གསུམ་པ། sang sang po'i dbyangs kyi le'u zhes bya ba ste nyi shu rtsa gsum pa/ Gadgadasvara
b23
Bind 51 (ཇ), folio 158a.1-164a.6
S13
བམ་པོ་བཅུ་གསུམ་པ། bam po bcu gsum pa/ Trettende bampo
s13
Bind 51 (ཇ), folio 164a.6-180b.4
24.
སྤྱན་རས་གཟིགས་དབང་ཕྱུག་གི་རྣམ་པར་འཕྲུལ་བ་བསྟན་པ་ཀུན་ནས་སྒོའི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་ཉི་ཤུ་རྩ་བཞི་པ། spyan ras gzigs dbang phyug gi rnam par 'phrul ba bstan pa kun nas sgo'i le'u zhes bya ba ste nyi shu rtsa bzhi pa/ Om å se alle steder: Undervisningen om miraklene til Avalokiteśvara
b24
Bind 51 (ཇ), folio 164a.6-169b.1
25.
རྒྱལ་པོ་དགེ་བ་བཀོད་པའི་སྔོན་གྱི་སྦྱོར་བའི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་ཉི་ཤུ་རྩ་ལྔ་པ། rgyal po dge ba bkod pa'i sngon gyi sbyor ba'i le'u zhes bya ba ste nyi shu rtsa lnga pa/ Fortiden til kong Śubhavyūha
b25
Bind 51 (ཇ), folio 169b.1-175a.1
26.
ཀུན་ཏུ་བཟང་པོས་སྦྲོ་བར་བྱ་བའི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་ཉི་ཤུ་རྩ་དྲུག་པ། kun tu bzang pos sbro bar bya ba'i le'u zhes bya ba ste nyi shu rtsa drug pa/ Samantabhadras oppmuntring
b26
Bind 51 (ཇ), folio 175a.2-179a.7
27.
ཡོངས་སུ་གཏད་པའི་ལེའུ་ཞེས་བྱ་བ་སྟེ་ཉི་ཤུ་བདུན་པ། yongs su gtad pa'i le'u zhes bya ba ste nyi shu bdun pa/ Den betrodde oppgaven
Prolog til Lotussūtraen med illustrasjon, donert til Itsukushima-tempelet i Hiroshima, Japan, av Heikeklanen i året 1164.
Gamle kinesiske kataloger over sūtraer omtaler totalt 17 komplette og delvise kinesiske oversettelser av Lotussūtraen,[56] men bare tre komplette og en delvis oversettelse har blitt bevart.[13] Lotussūtraen ble første gang oversatt til kinesisk i året 255 e.Kr. av en indisk legmann.[57] Deretter ble en utgave med 28 kapitler oversatt av Dharmarakṣa i året 265 e.Kr.[57] Disse to oversettelsene har gått tapt, sammen med en tredje delvis oversettelse.[56]
Den fjerde kinesiske oversettelsen, og den eldste som er bevart, er fra året 286. e.Kr. Oversettelsen ble foretatt av Dharmarakṣa (竺法護, 223–316), og fant sted i byen Chang'an på Guānzhōngsletten i det som idag er provinsen Shaanxi i det sentrale Kina.[58] Dette var under regjeringstiden til keiser Sīmǎ Yán (司馬炎, 236–290) av det vestlige Jin-dynastiet, under æraen Tàikāng (太康, 280–289). Oversettelsen har tittelen Sūtraen om lotusblomstens korrekte lov (正法華經, Zhèng fǎhuā jīng) og består av 27 kapitler fordelt på 10 bokruller (chüan).[59][60] Den koreanske tittelen er Chŏng pŏphwa kyŏng (정법화경), på japansk kalles teksten Shō hokke kyō (ショウホウケキョウ) og på vietnamesisk kalles den Chánh pháp hoa kinh.[58]
I tekstsamlingen Tripitaka Koreana er den tekst nr 117 (bind 267–269) og ble inngravert på treplater i årene 1242-1243 e.Kr.,[60] i Taishō Shinshū Daizōkyō (大正新脩大藏經, «Tripiṭaka publisert under æraen Taishō (大正)») befinner den seg i bind 9 som tekst nr 263,[59] i Zhōnghuá Dàzángjīng (大日本續藏經, «kinesiske manuskripter i Tripiṭaka Sinica») befinner den seg i bind 15 som tekst nr 125[60] og i katalogen til Nanjo Bunyu (1849–1927) fra 1883, er den tekst nr 183.[61]
Som vi har sett, ble Lotussūtraen oversatt til tibetansk fra en sanskritoriginal som kom fra Nepal.[52] Også en av de kinesiske oversettelsene har et nepalesisk manuskript som basis.[52] Man kan fristes til å tro at originalene på sanskrit er «mer ekte», «mer verdifulle» og mer interessante enn kinesiske oversettelser. Som vi skal se, kan det motsatte være tilfelle. Lotussūtraen ble nemlig opprinnelig skrevet i et prākritspråk, og ikke sanskrit. Dharmarakṣa’s oversettelse er åtte århundrer eldre enn de bevarte manuskriptene fra Nepal. Den er også to århundrer eldre enn noen bevart versjon på sanskrit. Den er vårt eldste vindu inn i fortidens tåke som omgir Lotussūtraens opprinnelige form.
I Kina, Korea og Japan, har Dharmarakṣa’s oversettelse hatt en beskjeden rolle opp gjennom historien. Fokuset har vært på oversettelsen til Kumārājīva som ble foretatt omkring 120 år senere. Sistnevnte dannet basis for skolen Tiāntái i Kina, avleggeren Cheontae i Korea og skolene Tendai-shū og Nichiren-shū i Japan, og disse skolene skapte en betydelig eksegetisk tradisjon.[62] Dharmarakṣa’s oversettelse inneholder derimot ingen spesifikk eksegese i den kinesiske buddhistiske kanon.[63] Forklaringen er at Kumārājīva's oversettelse regnes som et litterært mesterverk, mens Dharmarakṣa's oversettelse inneholder en rekke oversettelsesfeil. Og lenge var årsaken til disse oversettelsesfeilene ikke forstått.
Tidlig på 1930-tallet analyserte orientalistene Friedrich Weller (1889–1980) og Ernst Waldschmidt (1897–1985) 36 transkripsjoner av den 15. sutra av Dīrghāgama, som ble oversatt til kinesisk av Buddhayaśas og Zhú Fóniàn i årene 412-413 e.Kr. under tittelen Cháng āhán jīng (長阿含經).[64][65] De rekonstruerte fonetiske formene ble definert som prākrit, og det samme kom Waldschmidt frem til da han undersøkte Dàhuì jīng (大會經), den kinesiske oversettelsen av den 19. sutra av Dīrghāgama.[66] Språket ble plassert i samme kategori som i Dhammapada fra Gandhāra.[67] Andre orientalister og sinologer gjorde lignende oppdagelser. Den kinesiske oversettelsen av Dharmaguptakavinaya (四分律, Ssŭ-fen lü),[68] refererer til messingen av arapacanaformularet,[69] og dets rekkefølge i stavelsene er gāndhāri skrevet i Kharoṣṭhī.[70] I 1962 fremsatte orientalisten Harold Walter Bailey (1889–1996) «Gandharihypotesen».[71] Det middelindoariske idiom i disse tidlige kinesiske transkripsjoner ble av Bailey døpt gāndhāri, og det ble etterhvert også det faglige navnet på denne nordvestlige formen for prākrit.
Hypotesen utropte gāndhāri til buddhismens lingua franca i de første århundrene av vår tidsregning, og ble støttet av orientalister som John Brough (1917–1984)[72] og Franz Bernhard (1931–1971).[73] Baily påviste at gāndhāri har påvirket khotanesisk og tokarisk,[74] og det finnes også elementer av gāndhāri i partisk og sogdisk.[75] I årene 1993–1995 kom det for dagen restene av en buddhistisk tekstsamling skrevet i gāndhāri i det nåværende Afghanistan. De eldste av disse tekstene hadde tilhørt den tidlige skolen dharmaguptaka, og stammet trolig fra et kloster i Nagarāhāra. Også de administrative tekstene i det gamle kongedømmet Shànshàn ved den nordøstlige delen av Taklamakanørkenen, ble skrevet på gāndhāri. Det mangler beviser for at gāndhāri var et sentralasiatisk «universalspråk», men vi tvinges til å nyansere bildet av det idiom som lå til grunn for de tidligste kinesiske og tibetanske oversettelsene.
I 1992 publiserte den japanske orientalisten Seishi Karashima[76] ved Sōka-universitetet et tekststudium av samtlige kinesiske oversettelsene av Lotussūtraen.[3] Han sammenlignet dem med alle tilgjengelige versjoner på sanskrit og tibetansk.[3] Hans konklusjon var at Dharmarakșa oversatte et manuskript som var skrevet i et prākritspråk som var svært lik, eller identisk med gandhāri, og at forvekslinger mellom ord i prākrit og likelydende ord i sanskrit forårsaket oversettelsesfeil.[3]
Denne observasjonen førte til at Daniel Boucher i 1998 publiserte en detaljert analyse av prākritord som lå til grunn for Dharmarakșa's oversettelsen.[4]
Oversettelsesprosessen
Manuskript av Lotussūtraen fra Goryeo-perioden, hos Gwangdeoksa tempelet i Chenan, Korea
Foto: Eggmoon (22. januar 2013)
Manuskript av Lotussūtraen fra Goryeo-perioden, hos Gwangdeoksa tempelet i Chenan, Korea
Foto: Eggmoon (22. januar 2013)
Manuskript av Lotussūtraen fra Goryeo-perioden, hos Gwangdeoksa tempelet i Chenan, Korea
Foto: Eggmoon (22. januar 2013)
I året 518 e. Kr., under Liángdynastiet (梁, 502–557), forfattet bibliografenSēngyòu (僧佑, 445–518) en katalog over datidens kinesiske buddhistiske kanon. Dens tittel er «Samlede nedtegnelser om dannelsen av Tripitaka» (出三藏记集, Chū sānzáng jì jí).[77] Katalogen inneholder to kolofoner til Dharmarakṣas oversettelse, og den første av dem gir en oppsummering av oversettelsesarbeidet:[78][79][d]
På den 10. dag av den 8. måned av det 7. år av regjeringsperioden til Tàikāng (太康, 15. september 286), holdt Yuezhi bodhisattva śramaṇa (菩薩沙門, púsà shāmén) fra Dúnhuàng, Dharmarakṣa,[e] den utenlandske (胡, hù) teksten mellom sine hender, overleverte muntlig (口宣, kǒuxuān) og utga de 27 kapitlene av Zhèng fāhuā jīng, og samrådde seg (授, shòu) med upāsaka Niè Chéngyuǎn, Zhāng Shìmíng og Zhāng Zhòngzhèng, som samarbeidet om å skrive den ned (筆受, bǐshòu, ordrett: «mottok den gjennom penselen»). Dǔ Déchéng, Dǔ Wénshéng, Yán Wēibó, Xù Wénchéng, Zhào Shūchū, Zhāng Wénlóng, Chén Chángxuán, og andre, hadde alle gleden av å oppmuntre hverandre og hjelpe til. Oversettelsen var ferdig på den 2. dag av den 9. måned (6. oktober 286). Både den indiske śramaṇa Dǔ Lì og legmannen Bó Yuánxìn fra Kushan utdypet (參校, cān jiào) oversettelsen. På den 6. dag av den 2. måned av det 1. året ble den gjennomgått på nytt. Deretter, på den 15. dag av den 4. måned av det 1. året av regjeringstiden til Yuánkāng (元康, 29. mai 291) kopierte Sūn Bóhǔ fra Chang'an teksten med enkle gloser.
Det første vi bør merke oss er at Dharmarakṣa omtales som en Yuezhi (月支) fra den sentralasiatiske oasebyen Dúnhuàng langs Silkeveien. Hvilken etnisitet som Yuezhi tilhørte, og hvilket språk de snakket, er et omstridt tema sentralasiatisk historie.[82][f] Det er enighet om at Yuezhi var et gammelt urindoeuropeisk folk, men de lærde strides om hvilket indoeuropeisk språk de snakket. Det er enighet om at noen av dem snakket iranske språk,[83] men det har også vært foreslått at de snakket tokarisk.[84] Dharmarakṣas idiom (østiransk eller tokarisk) kan ha påvirket oversettelsen, fordi østlige iranske språk befant seg geografisk nærmere Gandḥārā.[82][g]
For det andre pågikk oversettelsesarbeidet i en multikulturell atmosfære; kolofonen nevner 13 deltagere ved navn, herav ti kinesere, en inder og en tokarier, ved siden av Dharmarakṣa selv.[82] Deres ulike språk, og ulike uttale av indoariske ord, kan ha påvirket oversettelsen.[87]
For det tredje tok oversettelsen bare tre uker, som er en usedvanlig kort tid for en så stor tekst som Lotussūtraen. Det er vanskelig å bedømme hvordan dette hektiske tempoet påvirket sluttproduktet. Samme år som han oversatte Lotussūtraen (Tàikāng 7), foretok Dharmarakṣa også en oversettelse av prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers, visesacintibrahmapariprccha og ajatagatrukaukrtyavinodanda som alle sammen er tekster av betydelig størrelse.[87]
Rollen til Sūn Bóhǔ er uklar. Ifølge kolofonen «kopierte han [oversettelsen] og laget en enkel eksegese til den» (寫素解, xiě sùjiě). Den japanske orientalisten Kazuō Okabe (1935–) foreslo i 1983 at teksten skulle leses som xiě sùjian, «kopierte den på ren silke».[88] Sūn Bóhǔ nevnes også i biografien til Dharmarakṣa i det historiske verket «Flere biografier om eminente munker» (宋高僧傳, sòng gāosēng chuán) fra det 7. århundre.[89] Der er han omtalt som en av de som jevnlig «holdt penselen og utdypet [oversettelsen] i detalj etter forespørsel fra Dharmarakṣa».[90] Det er rimelig å anta at Sūn Bóhǔ produserte flere eksegetiske notater til Lotussūtraen, beregnet på de troende i Chang'an, mens han skrev ned teksten. Det kan også være at disse notatene ble forespurt av Dharmarakṣa selv.[82]
Den andre kolofonen forteller oss at Lotussūtraen allerede i året 290 e.Kr. må ha gjort et sterkt inntrykk på sitt kinesiske publikum:
«På den 28. dag av den 8. måned av regjeringstiden til Yongxi (18. oktober290) kopierte bhiksu Kang Nalu hele Zhèng fāhuā i Luoyang. Sammen med upasakas med ren moral og selvbeherskelse – Zhang Jibo, Dong Yingxuan, Liu Changwu, Chang Wen, og andre, tok han den originale sūtra i hendene og gikk til den Hvite hestens tempel (白马寺, Báimă Sì) for å møte Dharmarakṣa. [Dharmarakṣa] sammenfattet muntlig den gamle lærdom og forklarte dens dypsindige mening. På uposadha-dagen, den 14. i den 9. måned (3. november290) holdt han en lektyre om denne sūtra for en stor forsamling ved den Østlige oksens tempel. Hele dagen og hele natten var alle sammen fullstendig henrykte over hans tale. Oversettelsen ble igjen revidert.»[91]
Dharmarakṣa's oversettelse korresponderer for en stor del med den senere oversettelsen til Kumārajīva, men inneholder likevel flere lignelser som ikke finnes i den sistnevnte.[58] Et slikt eksempel er et avsnitt tidlig i første kapittel (Dh 63a.20-26) som mangler paralleller hos Kumārajīva, og som heller ikke finnes i noe bevart sanskritmanuskript.[92] Avsnittet lyder:[59]
[Bodhisattvaene] streifer gjennom trailoka (de tre verdener) liksom strålene fra solen. De forstår alle dharmaer som illusoriske, som tryllet frem, liksom en skimrende luft (野馬, yema) eller refleksjoner – alle uten virkelig eksistens, hvilende i det ikke-hvilende. Selv om [disse bodhisattvaer] erfarer (livshjulet) saṃsāra, verken går de eller kommer. Når de ser farge eller form, opptrer disse som opprinnelig ikke-væren (本無, benwu). Selv om de kommer til syne i tallrike gjenfødsler, er de uavbrutt uten oppståen eller opphør. De leder massene uten å være tilknyttet de tre boliger. De belyser tomhetens visdom, men er uten meningsdannelse eller tilbøyeligheter. De gir opphav til de tre porter av frigjøring og oppnår de tre gjennomtrengende innsikter, men er uten tanker om fortid, fremtid eller nåtid. De omvender massene, og får dem til å forstå den opprinnelige ikke-væren (本無, benwu).
Boucher hevdet at dette er daoistisk tankegods, som ble tilføyd av Dharmarakṣa eller noen i oversetterteamet uten å være en del av originalen.[92] Det som her er gjengitt som «skimrende luft» (野馬, yema) betyr på kinesisk bokstavelig «vill hest». Dette er igjen en metafor fra første kapittel i den daoistiske klassikeren Zhuangzi om den store Peng-fuglen som flyr mot det sørlige hav. Boken Zhuangzi nøt stor respekt i det tredje århundre, noe vi ser av kommentaren til Guo Xiang (郭象, d. 312), som var en samtidig av Dharmarakṣa.[92]
Tekstens struktur
Rekkefølgen på de 20 første kapitlene, og kapitlene 25–27, er den samme som den vi ser i manuskripter på sanskrit fra Gilgit, Sentral-Asia, Nepal og i den tibetanske oversettelsen. De fire kapitlene 21–24 er derimot ordnet i en annen rekkefølge. Rekkefølgen kan gjenspeile det originale manuskriptet som Dharmarakṣa var i besittelse av, og – som vi har sett, sannsynligvis var skrevet i prakritspråket gandhāri med skriften kharoṣṭhī.[93] Det kan også være at noen av kapitlene sirkulerte i Øst-Turkestan som separate tekster (slik tilfellet var med kapitler i Avataṃsakasūtraen), og at det ikke fantes noen entydig og klart definert rekkefølge på enkelte av kapitlene.
Tabellen nedenfor viser de 27 kapitlene, fordelt på bokruller og plassering i Tripiṭaka Koreana. De tilsvarende kapitlene i Kerns oversettelse fra 1884 av et nepalesisk sanskritmanuskript er også vist.[1]
Første kapittel (品, pĭn) har Dharmarakṣa kalt «den lysende strålen» (光瑞, guāngruì). Kumārājīva har kalt samme kapittel for «Innledning» (序品, Xù pǐn). Det kinesiske ordet Xù (序) tilsvarer sanskritordet nidāna (årsak, innledning), som er tittelen på første kapittel på sanskrit (tibetansk gzhi).[94] Guāngruì (光瑞) kan oversettes med «lysende stråle»,[95][96] og gjenspeiler en episode i første kapittel (Dh.5b16), hvor det begynner å lyse mellom Buddhas øyenbryn, før han åpenbarer budskapet i Lotussūtraen.[95]
Andre kapittel (品, pĭn) har Dharmarakṣa kalt «kyndig undervisning» (善權, shànquán).[97] Dette er kanskje mer nøyaktig og beskrivende enn Kumārājīva's ordrette oversettelse «kyndige midler» (方便, fāngbiàn).[98] Tittelen på sanskrit er upāyakauśalya, og på tibetansk mkhas pa.[97][98]Kyndige midler (upāya) er et pedagogisk begrep innenfor mahāyānabuddhismen, og gjenspeiler en undervisningsmetode som er egnet på et bestemt sted og i en bestemt situasjon.[98]Avataṃsakasūtraen regner dette som en av de ti «perfeksjoner» eller pāramitāer (upāyakauśalya-pāramitā).[98]
Tredje kapittel (品, pĭn) har tittelen «det hensiktsmessige» (應時, yìngshí).[99]Yìngshí betyr «det hensiktsmessige» eller «det som tjener en hensikt», og det tilsvarende ordet på sanskrit er kālena.[99] På sanskrit er tittelen imidlertid upamā, som betyr lignelse, parabel eller metafor, og i Kumārājīvas oversettelse heter kapittelet kort og godt «en lignelse» (譬喻, pìyù).[100] Kapittelet inneholder lignelsen om det brennende huset som er fylt med barn, og hvor en gammel mann lurer barna ut ved hjelp av leketøy. «Det hensiktsmessige» er i denne forbindelse den gamle mannens handlemåte, ettersom han ikke kan snakke fornuft med barn.
Fjerde kapittel (品, pĭn) har tittelen «gledesfylt tro» (信樂, Xìnlè).[101] Man kunne også si «å ha tro på og aspirere for» (Dh.43b27), «å ha en direkte, ubøyelig tro på, uten tvil», eller «være sikker på, ha tillit».[101] Det tilsvarende sanskritordet er adhimukti, som er tittelen på sanskrit.[101] Innenfor skolen yogâcāra er lykksalig tro, å søke opplysningens paradis, det emosjonelle aspektet av tro (信, Xìn).[101]
Femte kapittel (品, pĭn) har tittelen «urter» (藥草, Yàocǎo). Yàocǎo (藥草) betyr «urt» eller «medisinsk plante», og tilsvarer tittelen på sanskrit, som er auṣadhi.[102]
6
授聲聞決品 Shòushēng wénjué pĭn En profeti om Śrāvakaene
Sjette kapittel har tittelen «En profeti om Śrāvakaene» (授聲聞決品, Shòushēng wénjué pĭn) og er ordrett den samme på sanskrit (Śrāvakavyākaraṇa) og tibetansk.
Syvende kapittel har tittelen «I urgamle tider» (往古品, Wănggŭ pĭn). Wănggŭ (往古) betyr «urgamle tider» (sanskrit: atīta, adhvan).[104] Kern kalte dette kapittel «urgammel devosjon», i sin oversettelse fra sanskrit. «Devosjon» er i dette tilfelle en oversettelse av sanskrit-tittelen Pūrvayoga.
Åttende kapittel har tittelen «Profetien for de 500 disipler» (授五百弟子決品, Shòu wǔbǎi dìzǐ jué). Dette er identisk med tittelen på sanskrit (Pañchārhantabhikṣushatavyākaraṇā) og tibetansk.
Niende kapittel har tittelen «Profetien for Ānanda og Rāhula» (授阿難羅云決品, Shòu ānán luó yún jué pĭn). Dette er nesten identisk med tittelen på tibetansk («Profetiene for Ānanda, Rāhula og totusen munker», kun dga' bo dang sgra gcan zin dang dge slong nyis stong lung bstan pa'i le'u zhes bya ba ste dgu pa), mens den på sanskrit kort og godt heter «profetien» (vyākaraṇā).
Tiende kapittel har tittelen Yàowáng rúlái pĭn (藥王如來品). Dette er en oversettelse av sanskritordet Bhaiṣajyarā (Yàowáng) Tathāgata (rúlái). Kapittelet omhandler Bhaiṣajyarā også på sanskrit, men der har kapittelet benevnelsen «forkynneren av dharma» (Dharmabhāṇaka).
Ellevte kapittel har tittelen «Stūpaen dekorert med syv juveler» (七寶塔品, Qībǎo tǎ pǐn).[105] Det tilsvarende ordet på sanskrit er stūpa-saṃdarśana som også er tittelen på ellevte kapittel.[105]
Det tolvte kapittel har tittelen «kapittel om gode råd» (勸說品, Quànshuō pĭn).[106] Det tilsvarende sanskritordet er Utsāha-utsāhana, og Utsāhana er tittelen på sanskrit.[106]
Trettende kapittel har tittelen «komfortabel praksis» (安行品, ānxíng pĭn).[107] Det tilsvarer sanskritordet sukhavihāra,[107] som er tittelen på sanskrit.
Fjortende kapittel har tittelen «Bodhisattvaene som kommer frem fra jorden» (菩薩從地踊出品, Púsà zóng dì yŏng chū pĭn). Hos Kumārājīva er tittelen «De som kommer frem fra jorden».[108]
Femtende kapittel har tittelen «Livsvarigheten til Tathāgatā» (如來現壽品, Rúlái xiàn shòu pĭn).
I året 406 e.Kr. ble Lotussūtraen til kinesisk av Kumārājīva (344–413) under tittelen Miào-fă Lián-huá Jīng (妙法蓮華經, «Sūtra om den hvite lotusblomstens gode lov») i 27 kapitler og 7 bokruller.[110]
Originalen var et sanskrit-manuskript av silke fra Khotan. Kumārājīvas oversettelse regnes som den mest autoritative, og er et stort litterært mesterverk. Språket er strengt, konsist og lettlest.
Tekstens struktur
Tabellen nedenfor viser de 28 kapitlene,[h] fordelt på bokruller og plassering i Tripiṭaka Koreana. De tilsvarende kapitlene i Kerns oversettelse fra 1884 av et nepalesisk sanskritmanuskript er også vist.[1]
Første kapittel (品, pǐn) har Kumārājīva kalt «Innledning» (序品, xù pǐn); det kinesiske ordet xù (序) tilsvarer nidāna som også er navnet på første kapittel på sanskrit.[94]Xù kan bety orden, ordnet, et forord, en introduksjon, å artikulere, en situasjon med årsaker (tibetansk: gzhi), eller åpningsfrasen i en sūtra («så har jeg hørt»).[94]
Andre kapittel (品, pǐn) har tittelen «kyndige midler» (方便, fāngbiàn).[98] Dharmarakṣa har oversatt det som «kyndig undervisning», shànquán pĭn (善權品).[97] Tittelen på sanskrit er upāyakauśalya, og på tibetansk mkhas pa.[97]
Tredje kapittel (品, pĭn) har tittelen «en lignelse» (譬喻, pìyù).[100] Dette tilsvarer tittelen på sanskrit, som er upamā, og som betyr lignelse, parabel eller metafor.
Femte kapittel har tittelen «Lignelsen om urtene» (藥草喻品, Yàocăo yú pĭn). Dharmarakṣa har her valgt benevnelsen «urter», mens Kumārājīva presiserer at det er snakk om en metafor.
Sjette kapittel har tittelen «Forsikring» (授記品, Shòujì pĭn). Det som det dreier seg om er en forsikring om fremtidig opplysning. Dharmarakṣa har her valgt «en profeti om Śrāvakaene», som er en mer ordrett oversettelse av sanskrit-tittelen.
Syvende kapittel har tittelen «Lignelsen om spøkelsesbyen» (化城喻品, Huà chéng yù pĭn). Dharmarakṣa har kalt det samme kapittel «Urgammel devosjon», der «devosjon» er en oversettelse av sanskrit Pūrvayoga.
Åttende kapittel har tittelen «Profetien om de 500 disipler» (五百弟子受記品, Wǔbǎi dìzǐ shòu jì pǐn). Dette er noenlunde den samme tittel som Dharmarakṣa brukte på åttende kapittel.
9
授學無學人記品 Shòu xué wú xué rén jì Profetien for de lærde og adeptene
Niende kapittel har tittelen «Profetien for de lærde og adeptene» (授學無學人記品 , Shòu xué wú xué rén jì pĭn). Dette tilsvarer «Profetien for Ānanda og Rāhula» hos Dharmarakṣa.
Ellevte kapittel har tittelen «Stūpaen med skattene» (見寶塔品, Jiànbào tă pĭn) og tilsvarer ellevte kapittel hos Dharmarakṣa med tittelen «Stūpaen med de syv juveler».
12
提婆達多品 Típó dá duō pǐn Devadatta
Tolvte kapittel har tittelen «Devadatta» (提婆達多品, Típó dá duō pǐn) og mangler i de to andre oversettelsene.
13
勸持品 Quàn chí pĭn Formaningen om å bevare (lærdommene)
Trettende kapittel har tittelen «Formaningen om å bevare (lærdommene)» (勸持品, Quàn chí pĭn).[113] 勸持 (Quàn chí) betyr «å bevare, å hedre og å følge» lærdommene til en spesifikk sūtra.[113] Det tilsvarer tolvte kapittel hos Dharmarakṣa og på sanskrit.
Femtende kapittel har tittelen «De som kommer frem fra jorden» (從地踊出品, Zóng dì yŏng chū pĭn).[108] Dette er fjortende kapittel hos Dharmarakṣa; Dharmarakṣa har kalt det «Bodhisattvaene som kommer frem fra jorden».
16
如來壽量品 Rúlái shòu liàng pĭn Livsvarigheten til Tathāgatā
Under sine reiser i årene 399–414 e.Kr. oppdaget den kinesiske munken Sehi, som senere adopterte navnet Făxiăn (法顯, 337–442) – «Glansen av den religiøse lov», et ekstra sanskrit-kapittel av Lotussūtraen i Turfan. Dette kapittel handler om Buddhas kusine Devadatta.
I sin selvbiografiske «Nedtegnelse om Buddhas land» (高僧法顯傳, Gāo sēng Făxiăn),[115] beretter Făxiăn at han tok teksten med seg til byen Jiankang, hvor den indiske munken Dharmati (kalt Fa-Yi) oversatte den til kinesisk.
Dette kapittel ble deretter tilføyd Kumārājīva’s oversettelse som det nye «kapittel 12».[48]
Kumārājīva’s versjon består derfor i dag av 28 kapitler. I sanskrit-manuskriptene fra Nepal utgjør avsnittet om Devadatta slutten av kapittel 11.
Dharmaguptas og Jñānaguptas kinesiske oversettelse
I året 601 e.Kr. oversatte Dharmagupta 26 kapitler av Lotussūtraen, basert på en sanskrit-original fra Nepal skrevet på palmeblader. Kapitlet om Guān-shì-yīn (kapittel 24 i hans oversettelse, guāng-shì-yīn púsà pŭmén pĭn 觀世音菩薩普門品) ble tilføyd i form av en allerede eksisterende oversettelse, foretatt av Jñānagupta fra Gandhāra mellom år 561 og 578 e.Kr.
Denne oversettelsen har tittelen «Sūtra fra himmelen
om den hvite lotusblomstens gode lov» (Tiān-Pĭn Miào-fă Lián-huá Jīng, 添品妙法蓮華經)[116] og består av 7 bokruller.
Tekstens struktur
Kapitlene i teksten er ordnet i samme rekkefølge som den vi ser i manuskripter på sanskrit fra Gilgit, Øst-Turkestan, Nepal og i den tibetanske oversettelsen.
Tabellen nedenfor viser de 27 kapitlene, fordelt på bokruller og plassering i Tripiṭaka Koreana. De tilsvarende kapitlene i Kerns oversettelse fra 1884 av et nepalesisk sanskritmanuskript er også vist.[1]
De elleve første kapitlene har samme tittel og rekkefølge som i Kumārājīvas oversettelse. Denne oversettelsen mangler det tolvte kapittel om Devadatta Kumārājīva, slik at tolvte kapittel har samme tittel som trettende kapittel og trettende kapittel har samme tittel som fjordende kapittel hos Kumārājīva.
En fragmentarisk kinesisk oversettelse
Den kinesiske buddhistiske kanon inneholder også en oversettelse av kapittel 11 i én bokrull, som ble foretatt av Shí Yì (失譯). Tittelen er Sà tán fēn tuó lì jīng (薩曇分陀利經).[119]
Guān-shì-yīn sūtra
I Sentral Asia og Kina sirkulerte også kapittel 25 i Kumārājīvas oversettelse som en egen tekst (Miào fă lián huā jīng guānshìyīn púsà pŭmén pĭn jīng, 妙法蓮花經觀世音菩薩普門品經).[120] I British Library, London er det oppbevart rundt 100 kopier av teksten fra Dúnhúang.
Noter
Type nummerering
^I sin bibliografi over sanskritmanuskripter av Lotussūtraen, skrev den japanske orientalisten Akira Yuyama i 1971 at manuskriptene ble ervervet i 1903,[26] men det korrekte er 1893 eller tidligere.[19] Den russiske orientalisten og buddhologen Sergej Oldenburg (1863–1934) beskrev nemlig manuskriptfunnet allerede i 1893.[16]
^Nummereringen av bampos er uregelmessig, men er gjengitt slik den forekommer hos Tibetan and Himalayan Library[51]
^Den originale teksten i Taishō Shinshū Daizōkyō (tekst nr 2145, side 56c.16-24) lyder:
p0056c16(00) 正法華經記第六 出經後記
p0056c17(00)太康七年八月十日。
p0056c18(09)燉煌月支菩薩沙門法護。手執胡經口宣出正法華經二十七品。
p0056c19(00)授優婆塞聶承遠。張仕明張仲政。共筆受。
p0056c20(01)
p0056c21(19)竺德成竺文盛嚴威伯續文承趙叔初張文龍陳長玄等。共勸助歡喜。九月二日訖。
p0056c22(04)天竺沙門竺力龜茲居士帛元信。共參校。
p0056c23(05)元年二月六日重覆。又元康元年。長安孫伯虎。
p0056c24(04)以四月十五日寫素解。
^I Kumārajīva’s senere oversettelse av Lotussūtraen fra 404 e.Kr. (T.262.9.1a13) kalles han «Tripitaka-kjenneren fra Dùnhuáng» (燉煌三藏, dùnhuáng sānzàng) og «bodhisattvaen fra Dùnhuáng» (燉煌菩薩, dùnhuáng púsà),[80][81]
^En gang i løpet av det første årtusen f.Kr. var Yuezhi den dominerende stammen i det multikulturelle området som utgjorde det mongolske platå. I år 220 f.Kr. ble det etablert en stammekonføderasjon i dette området, som vi kjenner som Xiongnu. Forskere er enige om at Xiongnu snakket flere språk, deriblant den språkbunten som tidligere ble kalt altaiske språk, og som omfattet prototyrkisk, protomongolsk (eller paramongolsk) og prototungusisk. Det har sannsynligvis også vært talere av jenisejiske språk blant Xiongnu (stammen Jie).
I det andre århundre f.Kr. vandret Yuezhi sørover fra det mongolske platå, og streifet omkring og bedrev nomadisk husdyrhold på de golde gresslettene i det nå som er den moderne kinesiske provinsen Gansu. Like før 176 f.Kr. ble deretter Gansu invadert av Xiognu under ledelse av en av de underordnede stammelederne til Modu Chanyu (234–174 f.Kr). Etter denne invasjonen opphørte Yuehzi å eksistere som én etnisk gruppe; den delte seg opp i to grupper som vandret i to forskjellige retninger. Den «store Yuezhi» (Dà Yuèzhī 大月氏) vandret vestover til Ilielvedalen hvor de kom i kontakt med og fortrengte den nomadiske folkegruppen Saka som snakket et iransk språk. Saka var beslektet med (men ikke identisk med) skyterne, og vandret senere østover til Khotan og ga opphav til khotanesisk. Den mindre Yuezhi (Xiǎo Yuèzhī 小月氏) vandret sørover til Qinghai.
^Daniel Boucher har av denne grunn studert det biografiske materialet om Dharmarakṣa, så vel som hans rolle i utbredelsen av buddhismen i det 3. århundre i Kina.[85][86]
^Christian Wittern har i sin katalog over den kinesiske buddhistiske kanon bare omtalt 27 kapitler, mens det er 28.[62]
^Matsuda Kanuzobu: New Sanskrit Fragments of the Saddharmapu.n.dariika-suutra in the Schoyen Collection, Norway, The Journal of Oriental Studies, V.10, 2000, s. 97-108
Jens Braarvig (redaktør): Manuscripts in the Schøyen Collection, Vol III, Buddhist Manuscripts in the Schøyen Collection – 2, Hermes Publishing, 2002, s. 69-95
Shinjo Suguro (1998). Introduction to the Lotus Sutra, Jain Publishing Company. ISBN 0875730787
Litteratur
Bailey, H. W. (1973). Sad-Dharma-Puņḍarīka-Sutra. The Summary in Khotan Saka. Canberra, 1973.
Baruch, Willy (1938). Beiträge zum Saddharmapundarikasutra. Leiden, 1938.
Bechert, Heinz (1972). Über die 'Marburger Fragmente' des Saddharma-Puṇḍarīkasūtra. Ernst Waldschmidt zum 75. Geburtstag an 15.7.1972. Göttingen 1972.
Bechert, Heinz (1973). Remarks on the textual history of Saddharmapuṇḍarīka. Indo-Asian Art and Culture (Acharya Raghu Vira Commemoration Volume) 2, 1973, sidene 21-27.
Boucher, Daniel (1996). Buddhist Translation Procedures in Third-century China: A Study of Dharmarakṣa and His Translation Idiom. University of Pennsylvania, 1996.
Braarvig, Jens (redaktør) (2002). Manuscripts in the Schøyen Collection, Vol III, Buddhist Manuscripts in the Schøyen Collection – 2. Hermes Publishing. ISBN82 8034 006 8.
Chandra, Lokesh (1977). Saddharma puņdarīka-sūtra. Kashgar Manuscript. Śata-piţaka series, Indo-Asian literatures, volume 229, International Academy of Indian culture, New Delhi, 1976, 2. utgave Tokyo, Reiyukai Library, 1977.
Emmerick, Ronald Eric (1968). The Book of Zambasta. A Khotanese poem on Buddhism. School of Oriental & African Studies, London, 1. oktober 1968. ISBN0197135579. ISBN 978-0197135570.
Emmerick, Ronald Eric (1974). «Some Khotanese donors». I Gignoux, Ph.; Tafazzoli, A; Tafaz̤z̤ulī, Ahmad. Mémorial Jean de Menasce. Imprimere orientaliste, Louvain, 1974, side 383-388.CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
Emmerick, Ronald Eric (1978). Review of «Über die "Marburger Fragmente" des Saddharmapundarika». Śata-piţaOLZ 73-4, 1978, side 390-392.
Honda, Giei; Deguchi, Jōjun (1949). 本田義英, 出口常順『西域出土梵本法華經』本田博士 還暦記念梵本法華經刊行會, 京都 (Sanskrit Manuscripts of Saddharma-puṇḍarīka, excavated by Sir Aurel Stein and the Citroën Central Asiatic Expedition of France at Eastern Turkestan and Gilgit. Indological Seminary, Kyoto University, 1949.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Hinüber, Oskar von (2013). Die Pāli Handschriften des Klosters Lai Hin. Wiesbaden 2013.
Jong, Fredrik de (1999). Sanskrit Lotus Sutra Fragments From the Lüshhun Museum Collection. Facsimile Edition and Romanized Text. Indo-Iranian Journal, Volume 42, Issue 1, 1999.
Kanakura, Yensho (1953). A Catalogue of the Tohuko University Collection of Tibetan Works on Buddhism. Sendai, Japan: 1953.
Karashima, Seishi (1992). The textual study of the Chinese versions of the Saddharmapuṇḍarīkasūtra in the light of the Sanskrit and Tibetan versions [Hokekyō-kany̕aku-no-kenkyū]. Tokyo The Sankibo Press. ISBN47 9631 003 7. ISBN 978-4796310031.
Kurumiya, Yenshu (1977). A Note on the Seventeen Distinctive Names of Saddharmapundarikasutra. Rissho University (立正大学), Journal of Indian and Buddhist Studies (印度學佛教學研究, Indogaku Bukkyōgaku Kenkyū), Volume 25, Issue 2, 31. mars 1977, side 24-28. ISSN 0019-4344, ISSN 1884-0051 (online), DOI 10.4259/ibk.25.977.
Macartney. Lady (Catherine Borland) (1985). An English Lady in Chinese Turkestan. Hong Kong and Oxford 1985.
Mironov, N. D. (1927). Buddhist Miscellaena. The Journal of the Royal Asiatic Society of Great Britain and Ireland No. 2, april 1927, sidene 241-279.
Lüders, Heinrich (2017). «Miscellaneous Fragments I. Saddharma-Puṇḍarīka». I Hoernle, Rudolf A. F. Manuscript Remains of Buddhist Literature Found in Eastern Turkestan, Vol. 1. Forgotten Books, 10. mai 2017. ISBN1330089847. ISBN 978-1330089842.
Nanjio, Bunyiu (1883). A catalogue of the Chinese translation of the Buddhist Tripitaka. Clarendon Press, Oxford, 1883.
Okabe, Kazuō (岡部和雄) (1983). Yakkyò to shakyò (訳経と写経), «oversatte skrifter og kopierte sûtraer». Journal of Oriental Studies, (東洋学術研究, Tòyò gakujutsu kenkyû), 22:2, 1983, side 13-47.
Oldenburg, Sergej (1893). «Kašgarskaja pukopis’ N. F. Petrovskogo (Kaшгаpскaя рукопись Н. Ф. Петровского) “The Kashgar Manuscript of N. F. Petrovskij”». Zapiski Vostočnogo Otdelenija Rossijskogo Archeologičeskogo Obščestva (Записки Восточного Отделения Российского Археологического Обществa) “Memoirs of the Oriental Department of the Russian Archaeological Society”). No. 7, 1893, sidene 81f.
Sander, Lore; Vogt, Wolfang; George, Dieter; Feistel, Hartmut-Ortwin; Deutsche Morgenländische Gesellschaft (1968). Paläographisches zu den Sanskrithandschriften der Berliner Turfansammlung mit 40 Alphabettafeln. Verzeichnis der orientalischen Handschriften in Deutschland, Supplementband, 8, Franz Steiner, Wiesbaden, 1968. ASIN B0000BTYYB.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Skrine, Clarmont Percival; Nightingale, Pamela (1987). Macartney at Kashgar. New Light on British, Chinese, and Russian Activities in Sinkiang, 1890-1918. Hong Kong and Oxford 1987.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Soothill, William Edward; Hodous, Lewis (2010). A Dictionary of Chinese Buddhist Terms(PDF). Digital version: Digital Archives Section, Library and Information Center of Dharma Drum Buddhist College (法鼓佛教學院圖書資訊館數位典藏組), Taipei, 13. oktober 2010. Arkivert fra originalen(PDF) 3. mars 2014. Besøkt 15. mars 2019.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Toda, Hirofumi (1977). Notes on the Kashgar manuscript of the Saddharmapundarikasutra. Bibliographia Philologica Budhica, Series Minor II, Reiyukai Library, Tokyo, 1977.
Yuyama, Akira (1971). Bibliography of the Sanskrit Texts of the Saddharmapuṇḍarīkasūtra. (Utgave 5 av Oriental monograph series, ISSN 0067-1991), Canberra , 6. utgave, 1971. ISBN0708108407. ISBN 9780708108406.
Yuyama, Akira; Toda, Hirofumi (1977). The Huntington Fragment F of the Saddharmapuṇḍarīkasūtra. Studia Philologica Buddhica. Occasional Paper Series II. Tokyo 1977.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Wille, Klaus (1995). Die handschriftliche Überlieferung des Vinayavastu der Mūlasarvāstivādin. Verzeichnis der Orientalischen Handschriften in Deutschland. Supplementband 30. Stuttgart 1990.
Wille, Klaus (2000). Fragments of a Manuscript of the Saddharmapuṇḍarīkasūtra from Khādaliq. Sutra Manuscript Series 3. Tokyo 2000, sidene 159-183.
Soka University. Seishi KARASHIMA. The International Research Institute for Advanced Buddhology, Soka University, besøkt 15. mars 2019.
Lancaster, Lewis R.; Park, Sung-bae (2004). K 116 (IX:725) (T.262) (H. 255). The Korean Buddhist Canon: A Descriptive Catalogue.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Lancaster, Lewis R.; Park, Sung-bae (2004). K 117 (IX-.801) (T. 263) (H. 256). The Korean Buddhist Canon: A Descriptive Catalogue.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Lancaster, Lewis R.; Park, Sung-bae (2004). K 118 (IX: 899) (T. 264) (H. 257). The Korean Buddhist Canon: A Descriptive Catalogue.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Taishō Shinshū Daizōkyō. Taisho Tripitaka Vol. T50, No. 2059 大般若波羅蜜多經. Bokrull 1-14, Chinese Buddhist Electronic Text Association. Archived from the original on 2. juli 2018. Besøkt 15. mars 2019.CS1-vedlikehold: Uheldig URL (link)
.jpg)
,_part_31_-_BL_Or._14915.jpg)
