PROFILPELAJAR.COM

Lofotjolle, opprinnelig kalt fembøringsjolle og åttringsjolle, dvs. jolle til henholdsvis fembøring eller åttring, er en åpen robåt med akterspeil (tverrskotting), på 7,5–12 fot. Den er klinkbygd og som oftest av gran, noen ganger av furu. Det er to rotofter på 7,5–10 fots joller og tre på 12 fots joller. Det er tofte akter, men ikke i baugen.

Lofotjollen er en tradisjonsbåt fra Nord-Norge og Trøndelag som ble bygget i tusentall på 18- og 1900-tallet.

Jollene ble i hovedsak brukt som lettbåt for de åpne fiskebåtene som åttringer og fembøringer og for små lastebåter som jektene.

Navnet lofotjolle

Jollene er ikke kjent i eldre litteratur som lofotjoller og de hadde heller ikke tilknytning til Lofoten annet enn at de tradisjonelle fiskebåtene hadde slike joller, og hadde dem med på lofotfiske.

Selv om jollene har en karakteristisk form og er en egen båttype, hadde den ikke eget navn og ble bare kalt jolle (lokalt «joll» eller «joill») til skille fra andre speiljoller med annen form (skipsbåt/lettbåt) og fra spissbåter. Størrelsen var knyttet til moderbåtens størrelse da de opp/ned måtte få plass på tvers om bord i fiskebåten. Etter størrelse ble de derfor kalt åttringsjolle eller fembøringsjolle. De større jektene hadde mer plass og fikk da større joller på ca. 12 fot; jektejolle.

Navnet lofotjolle er sannsynligvis en nyere betegnelse.

En teori, er at navnet stammer fra en jolle som ble kjøpt av Jul. Nielsen i 1951. Han hadde kjøpt redningsskøyta RS 14 «Stavanger» av redningsselskapet i 1939 til bruk som fritidsbåt. Den kjente redningsskøyte-skipperen John Bakken fra Titran, hadde vært skipper på RS «Stavanger» og hadde seilt med Jul. Nielsen og lært ham håndtering av gaffelriggen på «Stavanger». John Bakken inviterte i 1951 Jul. Nielsen og hans «styrmann» Lillerut Bryn, til å være med på RS «Willie Wilhelmsen» under Lofotfisket.

«Stavangers» gamle lettbåt trengte utskifting og i Svolvær så de at det lå en hel stabel med nye fembøringsjoller til salgs. Disse så ut til å være akkurat passe som lettbåt til «Stavanger», så en ble kjøpt og sendt til Oslo hvor Jul. Nielsen bodde. Som innkjøpt i Lofoten, kalte de jolla for lofotjolle til skille fra den gamle jolla som var en egen redningsskøytejolle tegnet av Colin Archer.

I Oslofjorden syntes seilerne at lofotjolla til «Stavanger» var en merkelig jolle å se til med sitt kraftige spring i baugen og kommentarene var ikke nådige. Den var også bygget i billige materialer, ikke i mahogni som vanlig på lystbåtenes «kutterjoller». Men eierne av Colin Archer-skøytene satte pris på jollens suverene slepeegenskaper, gode bæreevne og at den var lett å få på dekk. Til skøytene passet det også med en mindre «fin» jolle. Det ble bestilt flere fra nord og snart ble jolla den vanlige jolla på seilskøytene i sør, og alle kalte den for «Lofotjolle».

Da fembøringer og åttringer gikk ut av bruk som fiskebåter, og havnene fikk kaianlegg så man ikke måtte i land med lettbåt i brenningene, gikk etterspørselen etter joller ned. Noen tiår etter at Jul. Nielsen fikk sin første lofotjolle, gikk produksjonen i hovedsak til seilskøytene og navnet lofotjolle ble også brukt nordover. Utover 1980-tallet var skøytemarkedet nokså dekket og nye seilskøyter ble sjeldne, og produksjonen stoppet mer eller mindre opp. Da nye generasjoner båtbyggere tok opp igjen jollebyggingen på 1990-tallet, ble lofotjolle-navnet brukt i markedsføring.

Kjennetegn og byggemetode

Lofotjollene er meget brede, omtrent halvparten av lengden for de minste. Mest karakterisk er det kraftige springet som ses tydelig ved den markerte, høye baugen. Dette kommer som en naturlig følge av at den skulle ha mye bæring og den enkle byggemetoden. Bordgangene er rettest mulig og med sterkt hellende skuteside, løfter bordgangene seg i endene, særlig i baugen. Enkelheten gjorde dem billige å bygge, og med den sjeldne kombinasjon med ønskede egenskaper, ble de meget utbredt.

Akterspeilet er stort og er nesten som en «U» helt ned til kjølen. Akter er det en tofte nær akterspeilet. Det ble ofte også laget et u-formet hull i akterspeilet så jollene kunne vrikkes fram med en åre, noen som også ble brukt på skøytejollene i sør.

Midtspantet er flatt i senter med meget skrå sider. Den flate bunnformen gjør det mulig at kjølen består av en planke/bordgang på innside på samme måte som prammer bygges. Etterpå settes det på en utvendig kjøl som møter forstevnen framme og en utvendig akterstevn utenpå akterspeilet.

Formen på båtene er svært forskjellig fra båtbygger til båtbygger. Antagelig var det også synlige variasjoner fra samme båtbygger, da tilgjengelige materialer og høy utnyttelsesgrad av materialene også var med på å bestemme formen.

På eldre fotografier kan det ses at de gamle kunne ha beter, dvs. tverrbjelke under toftene slik at toftene lå løst; som på større båter. På båter fra Trøndelag, har det vært funnet at kjølbordet er hogd til riktig form, «hogde halser», ikke bare bøyd på plass. Det er usikkert om dette er lokale varianter eller en utvikling til det enklere opp gjennom tidene.

Opprinnelse og egenskaper

Det vites ikke når jollen oppsto, men behovet økte når fiskebåtene ble større og upraktiske å dra opp på land til enhver tid. For å kunne bære mest mulig folk og last i land, ble hovedkriteriet bæreevne. Den høye baugen var også viktig på en strand med store brenninger, både ved landsetting og sjøsetting. Den høye baugen kløyvet brenningen og løftet baugen så båten ikke ble fylt med vann. De ble derfor skåtet baklengs inn når det var store brenninger.

Baugen var også viktig når det var sjø mellom land og moderbåten. Selv de minste båtene har to par årer så man kan forsere sterk vind med sjø. Da toftene står tett, er forreste åreparret kortere så årene går på siden av ryggen til roeren på midttofta.

Slepeegenskapene er også viktige når det ikke passer å ha jollen om bord. Den runde skrogformen med hellende sider, gjør at de retter seg selv etter en luftetur hvor de lander på siden. Slepegenskapene var en viktig faktor for at Lofotjolla ble så populær blant seilskøytene i sør. Man erfarte at kom det vann om bord, vil det meste gå ut over det skrå akterspeilet ved rykkingen i slepetrossa forårsaket av bølgene. For at jolla skulle tømme seg selv, erfarte man at aktertofta må ha god klaring til akterspeilet så vannet kommer opp og over speilet. Aktertofta sto inntil speilet på de man fikk nordfra, så skøyteeierne tok derfor og flyttet denne litt fram. Det er ikke kjent hvordan dette var på de gamle båtene. Slepetrossa må festes lavt, og for unnavindseilas har man en kveil slepende etter for å bremse surfing.

Ro-egenskapene med tom båt med én mann er ikke de beste, men det varierer mye fra jolle til jolle, avhengig av skarphet i baugen, tofteplassering og størrelse. Men tunglastet kommer den trygt fram, om enn ikke så fort.

Båtbyggere

Jollene ble bygget i store deler av Nord-Norge og sannsynligvis Nord-Trøndelag. Det mest kjente distriktet for leveranse til skøytene i Sør-Norge var Hemnesberget med kjøpmennene Præsteng, Meyer og Snorre Ranheim som sannsynligvis hadde mange underleverandører.

Kilder

Arne Emil Christensen jr.. «Midtsidebåten. Lofotjolle også kalt fembøringsjolle». Medlemsbladet Kysten 1981- nr.1 side 16-17.
Asbjørn Klepp. «Nordlandsbåter og båter fra Trøndelag». Side 38-41. «Norske båter – bind IV». Grøndahl & Søn Forlag AS. 1983. ISBN 82-504-0650-8
Gunnar Eldjarn. «Lofotjolla. Den beste lettbåt en kan få tak i». Medlemsbladet Kysten 1987- nr.2 side 28-30.
Jarle Bjørklund. «Liten sliter til stor glede». Medlemsbladet Kysten 1996- nr.4 side 22-24.
Jeppe Jul Nielsen. «Lofot-jolla: har nesten utrolige egenskaper». Medlemsbladet Kysten 1997- nr.1 side 46-47.
Jarle Bjørklund. «Flere gleder: Æres den som æres bør». Medlemsbladet Kysten 1997- nr.1 side 47-48.