Lizz Wright vokste opp i av Georgia der faren var prest, hun kom derfor tidlig i kontakt med gospelmusikk og var musikkansvarlig i farens kirke. Ved Georgia State University sang hun klassisk musikk og ved New School i New York studerte hun jazz og spirituals. På egen hånd satte hun seg inn i amerikanske folk. Wright begynte tidlig å fremføre Billie Hollidays musikk. Hun fremfører sanger av Ray Charles, Allen Toussaint, Nina Simone, Eric Clapton, Jimi Hendrix, Neil Young,Sister Rosetta Tharpe, k.d. lang og Bob Dylan.[4][5] I en alder av 14 år hadde hun selv lært seg å spille piano, og begynte å spille i kirken hos faren. I 1996 vant hun "National Choral Award" for sin innsats i musikkprojekter på High School. Ved en Billie-Holiday-Tribute i Hollywood Bowl i Los Angeles ble hun oppdaget av fans og journalister. På sitt første album, Salt har hun skrevet fem av stykkene selv.
Grace og Freedom & Surrender gikk til topps på Billboards jazzliste.[6]
Chicago Tribunes skrev at om Wright sang telefonkatalogen ville det være overbevisende. Hun kan uanstrengt bevege seg langs hele sitt register som beskrives som alt (alto).[9] New York Times anmelder skriver at stemmen hennes er en myk mørk alt som kan minner om gammel fatlagret whiskey («a smooth, dark alto possessed of qualities you might associate with barrel-aged bourbon»).[10]The Times beskriver stemmen som en mørk kontraalt og med et repertoar som minner om en beskjeden Nina Simone.[11]The Guardian skrev i 2017 at Wright er dronningen blant tidens jazzsangerinner.[12]
^Reich, Howard (2. november 2007). «The radiant sounds of singer Lizz Wright». chicagotribune.com. Besøkt 31. januar 2021. «But even if she had been singing the Yellow Pages (do they still make those?), she would have proved compelling.»
^Davis, Clive (12. mars 2019). «Review: Lizz Wright at the Queen Elizabeth Hall». The Times (på engelsk). ISSN0140-0460. Besøkt 31. januar 2021. «Her voice, a husky contralto, is every bit as soulful as his, and her choice of material can often be rather more interesting. Elements of jazz, gospel, blues and AOR pop are kneaded together in a blend reminiscent of a more demure version of Nina Simone.»
