Kombinert har vært en olympisk øvelse siden de første vinterlekene i Chamonix 1924. Øvelsen bestod av tre hoppomganger, derav to tellende, og et langrenn på 18 km. I 1956 ble langrennet redusert til 15 km.[1] I 1988 ble Gunder-metoden tatt i bruk, der startintervallene i langrennet bestemmes ut fra resultatet fra hopprennet.[2] I 1994 ble antall hoppomganger redusert fra tre til to.[3]
Fra og med vinter-OL 1988 er det blitt arrangert lagkonkurranse, og i Salt Lake City 2002 og 2006 i Torino ble det arrangert en sprintøvelse som besto av ett hopp i stor bakke etterfulgt av et langrenn over 7,5 kilometer. Fra 2010 består begge de individuelle øvelsene av ett hopp og 10 km langrenn, forskjellen ligger i bakkestørrelsen.
