Academician of the International Eurasian Academy of Sciences
Li Xueqin (kinesisk: 李学勤; pinyin: Lǐ Xuéqín; Wade–Giles: Li Hsüeh-ch'in; født 28. mars1933 i Beijing,[4] død 24. februar2019[trenger referanse]) var en kinesisk historiker og sinolog. Han var direktør for Det kinesiske akademi for samfunnsvitenskaps institutt for historie i Beijing, leder for forskningsinstituttet for ånds- og kulturvitenskaper ved Tsinghua-universitetet, direktør for instituttet for internasjonal sinologi (samme sted), leder for for den kinesiske forening for før-Qin-tidens historie, og direktør for prosjektet for utforskning av de eldste kinesiske sivilisasjoner, kjent som Periodiseringsprosjektet for Xia-, Shang- og Zhou-dynastiene (pinyin: Xìa Shāng Zhōu Duàndài Gōngchéng).
Li arbeidet med kinesisk epigrafikk, arkeologi og historie, også idehistorie. En utgave av hans «samlede verker» ble utgitt i 2005 i Shanghai.
Liv og virke
Bakgrunn
Li fullførte meddelskole i 1948, og fikk førsteplass ved opptakseksamen til elektroingeniøravdelingen ved Beiping nasjonale høyskole for industri. Men på grunn av en feildiagnose som gikk ut på at han skulle lide av tuberkulose, fikk han ikke begynt der.[5] Men etter annen høyskoleutdanning ble han opptatt ved Tsinghua-universitetet i 1951, og studerte filosofi og logikk under professor Jin Yuelin.[5]
Forskning
Ved Tsinghua ble Lis hovedhobby å studere orakelbein i bioblioteket, og føyet deler av orakelbeinene som puslebiter. Samtiden skrev forskeren Guo Ruoyu (郭若愚) på en bok om orakelbein. Chen Mengjia, eksperten på orakelbein, mente boken tyrengte mer forskningsarbeid og anbefalte Li å bisto Guo i hans arbeide.[5] Li ble slik «utlånt» til Det kinesiske vitenskapsakademis arkeologiske institutt, der han ble forskningsassistent for Guo og Chen.[5]
I 1952 reorganiserte det kinesiske kommunistiske parti de kinesiske universitreter etter sovjetisk modell. Som del av dette ble Tsinghua spesialisert innen ingeniørutdannelsen, og dets fakulteter for humaniora, realfag og rettsvitenskap ble overført til Pekinguniversitetets tilsvarende fakulteter. I stedet for å flytte med filosofiavdelingen til Pekinguniversitetet, valgte Li å forbli ved arkeologiavdelingen.[5]
Etter de store forstyrreklser under kulturrevolusjonen (1966–76) deltok Li i utforskningen av store arkeologiske funn som de i Mawangdui, Shuihudi og Zhangjiashan, og kunne bringe viktige bidrag til forståelsen av antikkens kulturhistore under De stridende staters tid og under Qin- og Han-dynastiene.[4]
Fra 1985 til 1988 var Li visedirektør ved Det kinesiske akademi for samfunnsvitenskaps institutt for historie, og ble så dets direktør. Fra 1996 var han direktør for prosjektet for utforskning av de eldste kinesiske sivilisasjoner (Xia–Shang–prosjektet)[4] I august 2003 vendte Li tilbake til sin alma mater Tsinghua som professor. Etter 2008 konsentrerte han seg om utfforsknuingen av de da nylig oppdagede Tsinghua-bambustekstene.[5]
Eastern Zhou and Qin civilizations. Yale University Press, New Haven u. a. 1985, ISBN 0-300-03286-2 (Early Chinese civilizations series) (Aus dem Chinesischen übersetzt)
The wonder of Chinese bronzes. Foreign Languages Press, Beijing 1980.
Li Xueqin (2002): The Xia-Shang-Zhou Chronology Project. In: Journal of East Asian Archaeology, 4, S. 321–333
L. Xueqin, G. Harbottle, J. Zhang, C. Wang: The earliest writing? Sign use in the seventh millennium BC at Jiahu, Henan Province, China. In: Antiquity 77(295), 2003, S. 31–45.
The Lost Bamboo and Silk Texts and the Academic History. Jiangxi Education Publishing House, Nanchang 2001, ISBN 7-5392-3606-X (chin.)
