Li Jingquan var hakkakineser av bondeslekt, familien var landeiere. Han begynte å studere marxistist teori i ungdomsårene. Han studerte ved Guomindangs bondeinstitutt i Guangzhou da det ble ledet av Mao Zedong.
I 1949 deltok han i erobringen av Sichuan-provinsen, og han ble senere en viktig politiker i provinsen.
Etter at Tibet ble inkorporert med Folkerepublikken Kina i 1950 var Li fiendtlig innstilt til den offisielle politikken i Tibet, som lot den gamle tibetanske regjeringen fortsette som lokal myndighet. Blant annet nektet han å møte Dalai Lama da han reiste gjennom Sichuan i 1954, noe som ble oppfattet som en krenkelse ikke bare av tibetanere, men også av kinesiske kommunister.[1]
I 1956 begynte Li Jingquan, som da var partisekreterær i Sichuan, å gjennomføre kollektivisering av jordbruket i provinsen, noe som førte til opprør blant den tibetanske befolkningen. Opprøret førte til uroligheter i det sentrale Tibet, der det tibetanske opprøret brøt ut tre år etter.[2] Under «det store spranget» skal Lis politikk ha bidratt til at antallet dødsoffer for hungersnøden årene 1959–1962 ble særlig høyt i Sichuan.[3]
Under kulturrevolusjonen ble Li Jingquan utsatt for forfølgelse og ble fratatt alle sine offisielle poster i 1967, men i 1973 fikk han tilbake alle sine partiposisjoner. Han fortsatte å være en viktig nasjonal politiker fram til sin død.
^Melvyn C. Goldstein: The Snow Lion and the Dragon: China, Tibet, and the Dalai Lama, Berkeley: University of California Press, 1997, s. 53.
^Frederick C. Teiwes with Warren Sun: China’s Road to Disaster: Mao, Central Politicians, and Provincial Leaders in the Unfolding of The Great Leap Forward, 1955-1959, Armonk, N.Y. : M.E. Sharpe, c1999, ss. 151, 174, 176.
Litteratur
Donald W. Klein; Anne B. Clark: Biographic Dictionary of Chinese Communism 1921-1965, Cambridge, Mass. 1971, Harvard East Asian Series, 0073-0491 ; 57 (engelsk). ISBN 0-674-07410-6. .
