Oppdagelsen av den tyrsenske språkfamilien er derfor et stort fremskritt for lingvistikken. I neste omgang kan dette hjelpe arkeologer og historikere i å gjenskape oldtidens hendelser både i Middelhavet og i Alpene.
Lemnisk er attestert i 16 inskripsjoner fra Limnos, som alle er daterte til det 6. århundre f.Kr.
Etruskisk var språket til etruskerne i Etruria. Etruskisk er dokumentert i mer enn 13 000 inskripsjoner som er skrevet i det etruskiske alfabetet. Dateringen spenner fra omkring 700 f.Kr. til 100 f.Kr.
Raetisk var språket som ble talt i den romerske provinsenRaetia i Alpene. Det er kjent fra omkring 280 inskripsjoner fra det 5. til det 1. århundre f.Kr.
Kamunisk er muligens beslektet med raetisk. Det ble talt i Val Camonica og Valtellina i de sentrale Alpene. Det er kjent fra omkring 170 inskripsjoner, som er daterte til perioden 500 f.Kr. til 50 e.Kr.
Den tyske lingvisten Helmut Rix (1926–2004) foreslo i 1998 at de tre førstnevnte språkene utgjorde en tyrsensk språkfamilie.[1] Også kamunisk har etter hvert blitt regnet til denne språkfamilien. Hypotesen til Rix støttes av en rekke lingvister, deriblant Stefan Schumacher,[2][3]Carlo De Simone,[4] Norbert Oettinger,[5] Simona Marchesini,[6] og Rex E. Wallace.[7]
Forskjellige forsøk på å plassere etruskisk innenfor en større språkfamilie har vært omstridt. Denne diskusjonen har ofte vært knyttet til spørsmålet om etruskernes opprinnelse som etnisk gruppe. Helt siden oldtiden har de lærde vært uenige om hvorvidt etruskerne var Italias urbefolkning, eller om de var innvandrere østfra.
I det 8. århundre f.Kr. omtalte den greske historiker Hesiod i sitt verk Theogony at tyrsenerne (etruskerne) bebodde det sentrale Italia sammen med latinere.[8] Den homeriske hymne til Dionysos fra det 7. århundre f.Kr.[9] omtaler dem som pirater.[10]
I det 5. århundre f.Kr. begynte greske forfattere å assosiere tyrsenerne med pelasgerne, et ikke-gresk folk som var bosatt på øyene i det nordlige Egeerhavet. Historikerne Thucydides (4.109) og Herodotus (6.137) omtalte Limnos som pelasgernes bosted, og Thucydides identifiserte dem som «hørende til tyrsenerne» (τὸ δὲ πλεῖστον Πελασγικόν, τῶν καὶ Λῆμνόν ποτε καὶ Ἀθήνας Τυρσηνῶν). I sitt verk Geografika (V, 2) siterte den greske historikeren Strabon den tidligere historikeren Anticlides. Han hevdet at pelasgerne migrerte til Italia via Lydia. De kom fra øyene Limnos og Ímvros, og deltok i grunnleggelsen av Etruria.
Ifølge Strabon og Herodotus (1.94) ble migrasjonen ledet av Tyrsenos, sønn av kong Atys av Lydia. Strabon tilføyde at pelasgerne på Limnos og Ímvros fulgte med Tyrsenos til den italienske halvøy. Ifølge logografen Hellanikos av Lesbos (1.28–3) var det også en pelasgisk migrasjon fra Thessalia til Italia. Den førte til den pelasgiske kolonisering av Tyrrenia, og derfor ble de kjent som tyrsenere.
I det første århundre f.Kr. avviste imidlertid Dionysios fra Halikarnassos (f. 60 f.Kr.) påstandene fra andre greske historikere om en migrasjon østfra. Han hevdet at etruskerne var Italias urbefolkning og var forskjellige fra både pelasgere og lydiere.[11]
Et studium av mtDNA, som ble publisert i 2013, viser at genene til etruskerne hadde mye til felles med andre neolittiske folkegrupper fra det sentrale Europa og fra Toscana. Og det samme gjelder talere av raetiske språk, som ble snakket sør og nord for Alpene.[12][13] Et genetisk studium fra Stanford University som ble publisert i journalen Science i 2019, hadde analysert autosomal dominantDNA hos 11 individer fra jernalderen i og omkring Roma. Studiet konkluderte med at etruskere (900–600 f.Kr.) og latinere (900–200 f.Kr.) fra det gamle Latium var samme folket, selv om språket var forskjellig. Etruskerne hadde, i likhet med latinerne, også gener fra de vestlige steppehorder i dagens er Ukraina. De hadde gener fra det som betraktes som det urindoeuropeiske hjemland, selv om de snakket et førindoeuropeisk språk.[14]
Når det gjelder den materielle kulturen, så vei vi at raeterne oppholdt seg i et område som ble dekket av urnemarkskulturen (1300–700 f.Kr). Den etruskiske sivilisasjon er knyttet til villanovakulturen, som igjen utsprang fra urnemarkskulturen omkring 1200 f.Kr. Det som preget disse kulturene var at de kremerte sine døde og la dem i urner. Urnemarkskulturen er ofte definert som «urkeltisk», men etruskerne var ikke keltere. De hadde bare overtatt gravskikkene fra keltiske naboer i nord, og dette tilsier igjen at de har vært i Italia veldig lenge.
Både etruskisk og lemnisk har to spesielle former for dativ, hvor type-I er markert med suffikset*-si og type-II med suffikset *-ale. Dette er kasus som er helt unike for disse språkene. På Lemnos-stelen er dette dokumentert på lemnisk i ordene Hulaie-ši («for Hulaie») og Φukiasi-ale («for Phocaean»). Eksempler i etruskisk er aule-si («til Aule») på steintavlen Cippus Perusinus, såvel som inskripsjonen mi mulu Laris-ale Velχaina-si («Jeg ble velsignet for Laris Velchaina»).
Etruskisk og lemnisk deler også et genitiv i form av suffikset *-s og et enkelt tempus i a-i. Etruskisk ame («var») er således en bøyning av *amai, mens genitiv-endelsen -ai på lemnisk er dokumentert i šivai («levde»).
Limnos-stelen er en gravstele som ble oppdaget i 1885 av de to franskearkeologene Cousine og Dürrbach. Stelen ble funnet innebygd i en kirkevegg i den lille landsbyen Kaminia på den sørøstlige delen av øya Limnos. Stelen befinner seg i dag i det nasjonale arkeologiske museum i Athen. Stelen er datert til det 6. århundre f.Kr. basert på det faktum at attiske grekere under ledelse av Miltiades den yngre (554–489 f.Kr.) invaderte Limnos og helleniserte øya i år 510 f.Kr.[7]
Stelen er en tungeformet plate av lokal sandstein som er blitt glattet ut på fremsiden. På fremsiden vises relieffet av en kriger i profil. Han bærer en hette og er bevæpnet med en lanse. Et stort skjold dekker kroppen hans. Deler av bunnen av stelen mangler; hvor mye det dreier seg om, er omstridt.[7]
Stelen bærer to inskripsjoner: Inskripsjonen på fremsiden fyller rommet bak (a), over (b) og foran (c) hodet til krigeren. Inskripsjonen på stelens høyre side består av to deler, (a) og (b). Inskripsjonene på forsiden og høyresiden er utført av to forskjellige personer. Bokstavene theta, omicron og phi har avrundede former på forsiden, men firkantige former på høyresiden.[7]
Bokstavene er skrevet i noe som har sine røtter i det frygiske alfabetet, men bokstavene theta, phi og khi er lånt fra det arkaiske vestlige (khalkiske) greske alfabet. For bedre å presentere det lemniske lydsystem har bokstavene for plosiver og for vokalen ypsilon blitt fjernet.[7]
Inskripsjonen er bustrofedon (leseretningen ombyttes i hver etterfølgende linje). Den består av 198 tegn som former mellom 33 og 40 ord. Separasjon av ord er indikert med kolon eller trikolon.[7]
Forsiden
Limnos-stelen
Tegning: Nephiliskos (9. august 2012)
Inskripsjonen har blitt translitterert, men oversettelsen ble ikke vellykket før man tok i bruk sammenligninger med etruskisk. Dette har igjen sammenheng med et gjennombrudd i oversettelsen av etruskisk.[7][1]
Dette er en gravstele til minne om en attisk kriger ved navn Holaie Phokiaš (hulaieši : φukiasiale, «for Holaie Phokiaš»). Holaie døde 40 år gammel (šivai : aviš : sialχviš, «han levde i 40 år») og hadde en embedstittel kalt maras (marašm : aviš : aumai, «og han var maras i et år»).[7]
Den lemniske frasen aviš sialχviš er språklig beslektet med den etruskiske frasen avils maχs śealχisc («og var 45 år gammel»).
I 2009 ble det rapportert om oppdagelsen av en inskripsjon i oldtidsbyen Efestia. Efestia var i oldtiden hovedstaden på Limnos. Det dreier seg om fundamentet til et alter av stein som kom for dagen i 1990-årene, da den arkeologiske skolen i Athen (Scuola Archeologica Italiana di Atene) foretok utgravninger i området.[4]
Fronten på alteret har en inskripsjon med 26 bokstaver og fire ord, arrangert i to linjer med bustrofedon skrift. På den øvre linjen (a) går teksten fra venstre mot høyre. På den nedre linjen (b) går teksten fra høyre mot venstre:[4]
(a) h(e)ktaonosi ⋮ heloke
(b) soromš ⋮ aslaš
Verbet heloke betyr det samme som etruskisk helu («konstruert») og dette blir bekreftet av sammenhengen.[4]
Det etruskiske ordet helu opptrer på stelen Cippus Perusinus (Pe 8.4, a20–21) fra Perugia i sammenheng med konstruksjonen av et gravkammer (eca velθinaθuraś θ/aura helu tešne rasne: «dette monumentet av Velthina-familien ble konstruert på offentlig land»).[4][17]
Inskripsjonen kan oversettes som: «S. og A. konstruerte (dette alteret) for H(e)ktaonosi.»; soromš og aslaš er nominale former, og muligens navnene på donorene av monumentet, mens h(e)ktaonosi er mottageren av alteret. Mottageren er plassert i begynnelsen av setningen, som en æresmarkering.[4]
Andre inskripsjoner
Ut over dette er lemnisk kjent fra 14 fragmentariske inskripsjoner. De er inngraverte eller malt på keramikk, og finnes på lokalt produserte potter fra Limnos.[7][18][19][20][21]
^«Genetic evidence does not support an Etruscan origin in Anatolia.». American Journal of Physical Anthropology. 152 (1): 11–18. 2013. PMID23900768. doi:10.1002/ajpa.22319.
^Antonio, Margaret L.; Gao, Ziyue; M. Moots, Hannah (8. november 2019). «Ancient Rome: A genetic crossroads of Europe and the Mediterranean». Science. Washington D.C.: American Association for the Advancement of Science. 366 (6466): 708–714. PMC7093155. PMID31699931. doi:10.1126/science.aay6826. «Interestingly, although Iron Age individuals were sampled from both Etruscan (n=3) and Latin (n=6) contexts, we did not detect any significant differences between the two groups with f4 statistics in the form of f4(RMPR_Etruscan, RMPR_Latin; test population, Onge), suggesting shared origins or extensive genetic exchange between them.»
Oettinger, Norbert (2010). «Seevölker und Etrusker». I Cohen, Yoram; Gilan, Amir; Miller, Jared L. Pax Hethitica Studies on the Hittites and their Neighbours in Honour of Itamar Singer. Otto Harrassowitz Verlag, Wiesbaden, 2010. s. 233–246.CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
