PROFILPELAJAR.COM

Rundt 70 prosent av en frygisk inskripsjon i «Midas By».

Frygisk var et indoeuropeisk språk som i oldtiden ble talt av frygerne, nå utdødd språk. Frygerne innvandret til Anatolia fra Balkan-området i løpet av antikken, rundt 700- til 400-tallet f.Kr. Frygisk var trolig beslektet med gresk.^[1]^[2] Likheten til en del frygiske ord med greske ble observert av Platon i hans Kratylos (410a).

Inskripsjoner

Frygisk er dokumentert i to tekstkorpora, en fra rundt 800 f.Kr. og en senere (gammelfrygisk eller paleofrygisk) og deretter etter en periode på flere århundrer fra rundt begynnelsen av vår tid (nyfrygisk). Gammelfrygisk korpus er ytterligere delt (geografisk) i inskripsjoner fra Midas (byen) (M, W), Gordion, Central (C), Bitynia (B), Pteria (P), Tyana (T), Daskyleion (Dask), Bayindir (Bay), og «ulike» (Dd, documents divers, «gamle dokumenter»). De mysiske inskripsjoner synes å være i en særegen dialekt (i et alfabet med bokstav ekstra, «mysisk-s»).

Den siste omtale av språket er datert til rundt 400-tallet e.Kr. og det var sannsynligvis utdødd ved 600-tallet.^[3]

Gammelfrygisk benyttet en fønikisk-avledet skriftsystem (dets tilknytning med gresk er omdiskutert), mens nyfrygisk benyttet det greske alfabet.

Grammatikk

Det struktur, av hva som kan bli gjenopprettet fra det, var typisk indoeuropeisk, med substantiver deklinert for kasus (i det miste fire), kjønn (tre), og antall (entall og flertall), mens verbene var konjugert for tid, stemme, stemning, person og antall. Intet ord er dokumentert i alle dets bøyninger.

Frygisk synes å framvise en augument, som gresk og armensk, jamfør eberet, antagelig sammenlignbart med urindoeuropeiske *e-bher-e-t (gresk ephere med tap av den avsluttende t), skjønt kompensert til eksempler som ios ... addaket 'den som ... til', noe som ikke er fortid (kanskje konjunktiv), viser at -et kan være fra urindoeuropeisk opprinnelig endelse *-eti.

Ordforråd

Frygisk er dokumentert fragmentarisk, kjent kun fra et forholdsvis lite korpus av inskripsjoner. Noen få hundre frygiske ord er imidlertid dokumentert, men meningen og etymologien til mange av disse er dog forblitt ukjente.

Et berømt frygisk ord er bekos, betydning «brød». I henhold til Herodot (Historier 2.2) ønsket farao Psammetikus I å avgjøre hvilken nasjon som var den eldste og som hadde det første, opprinnelige språket («urmenneskelige språk») i verden. For denne hensikt beordret han to barn til å bli oppdratt av en gjeter og forbød ham til å yte et eneste ord til dem, og beordret ham om å rapportere om barnas første ytringer. Etter to år rapporterte gjeteren at da han kom til deres kammer hadde barna kommet til ham, strukket ut sine hender og sagt bekos. Ved å undersøke dette ordet oppdaget farao at det var det frygiske ordet for «hvetebrød», og deretter konkluderte egypterne at frygisk var et eldre språk enn deres eget. Ordet bekos er også dokumentert i flere tider på gammelfrygiske inskripsjoner på gravsteler. Det kan være beslektet med engelske eller norske bake (urindoeuropeisk *bheHg-).^[4] Hettittisk, luvisk (begge hadde også en påvirkning på frygisk morfologi), galatisk og gresk (som også viser et høyt antall av isoglosser med frygisk) hadde alle en påvirkning på frygisk ordforråd.^[5]^[6]

I henhold til Klemens av Alexandria opptrådte det frygiske ordet bedu (βέδυ) i betydningen «vann» (urindoeuropeisk *wed) i orfiske ritualer.^[7]

Det greske egennavnet Zevs opptrer i frygisk sammen med forstavelsen Ti- (genitiv Tios = gresk Dios, fra tidligere *Diwos; navnformen er udokumentert); kanskje med den generelle meningen «gud, guddom». Muligens er tiveya «gudinne». Skiftet av *d til t i frygisk og tapet av *w før o synes å ha blitt regelmessig. Stephanos fra Bysants nedtegnet at ifølge Demosthenes var Zevs kjent som Tios i Bitynia.^[8]

Et annet mulig egennavn for en gud er bago-, dokumentert som akkusativ entall bag̣un i G-136.^[9] Forskeren Lejeune identifiserte begrepet som *bhagom, i betydningen "en gave, dedikasjon" (urindoeuropeisk *bhag- "å fordele, gi en andel"). Men Hesykhios fra Alexandria nevner en Bagaios, frygiske Zevs (Βαγαῖος Ζεὺς Φρύγιος) og tolker navnet som δοτῆρ ἑάων, «giver av gode ting».

Referanser

^ Brixhe, Cl.: «Le Phrygien» i: Fr. Bader (red.) i: Langues indo-européennes, s. 165-178, Paris: CNRS Editions.
^ Woodard, Roger D. (2008): The Ancient Languages of Asia Minor. Cambridge University Press, ISBN 0-521-68496-X, s. 72. «Unquestionably, however, Phrygian is most closely linked with Greek.» («I midlertidig er frygisk uten tvil mest nært knyttet til gresk»)
^ Swain, Simon; Adams, J. Maxwell; Janse, Mark (2002): Bilingualism in Ancient Society: Language Contact and the Written Word. Oxford [Oxfordshire]: Oxford University Press. s. 246–266. ISBN 0-19-924506-1.
^ Eetymologien er forsvart i Panagl, O. & Kowal, B.: «Zur etymologischen Darstellung von Restsprachen» i: A. Bammesberger (red.), Das etymologische Wörterbuch, Regensburg 1983, s. 186-187. Det er bestridt i Fortson, Benjamin W.: Indo-European Language and Culture: An Introduction. Blackwell, 2004. ISBN 1-4051-0316-7, p. 409.
^ Brixhe, Cl.: "Le Phrygien" i: Bader, Fr. (red.): Langues indo-européennes, s. 165-178, Paris: CNRS Editions.
^ Woodard, Roger D. (2008): The Ancient Languages of Asia Minor. Cambridge University Press, ISBN 0-521-68496-X, s. 69-81.
^ Klemens: Stromata, 5.8.46-47.
^ Om frygiske ti-, se Heubeck 1987, Lubotsky 1989a, Lubotsky 1998c, Brixhe 1997: 42ff. Om avsnittet til Stephanos fra Bysants, se Haas 1966: 67,Lubotsky 1989a:85 (Δημοσθένης δ’ἐν Βιθυνιακοῖς φησι κτιστὴν τῆς πόλεως γενέσθαι Πάταρον ἑλόντα Παφλαγονίαν, καὶ ἐκ τοῦ τιμᾶν τὸν Δία Τίον προσαγορεῦσαι.) Witczak 1992-3: 265ff. antar en bitynisk opprinnelse for den frygiske guden.
^ Det er imidlertid også lest som bapun; "Un très court retour vertical prolonge le trait horizontal du Γ. S'il n'était accidentel nous aurions [...] un p assez semblable à celui de G-135." Brixhe - Lejeune 1987:125.

Litteratur

Woodhouse, Robert (2009): «An overview of research on Phrygian from the nineteenth century to the present day» i: Studia Linguistica Universitatis Iagellonicae Cracoviensis, Volume 126, 167-188, DOI 10.2478/v10148-010-0013-x.