Leif Juster ble født i Sagene brannstasjon i Kristiania (Oslo).Minneplate på Sagene brannstasjon.
Juster ble født i Sagveien 23D, tredje etasje. Han var sønn av Just Nikolai Nilsen (f. 1867),[1] formann på Sagene brannstasjon som lå inne i bakgården på Hjula Veverier, og Julie Amanda Gulbrandsen (1867–1945).[1] Justers foreldre giftet seg i 1892,[2] Juster ble deres sjette barn.[1]
Juster ble gift med Johanne Marie (“Tullik”) Kingo Christensen i 1934,[1] som også i flere år var hans sekretær og regnskapsfører. Ekteskapet oppløst i 1950.[1]
Ved starten av skuespillerkarrieren tok han navnet «Just-Nilsen», men ble tvunget til å bytte på slutten av 1930-tallet, og tok det konstruerte navnet «Juster».
I januar 1934 vendte han tilbake til Chat Noir i sangfarsen George Washington jr. og På asfalten, før han ble med Victor Bernau til Scala Teater. I revyen Det lysner litt spilte han blant annet sammen med Jens Book-Jenssen. Hans virkelige gjennombrudd hos kritikerne kom i Chat Noir-revyen Brøl Oslo i 1936. Her deltok også framtidige store navn som Arvid Nilssen, Ernst Diesen og Kari Steen (senere Kari Diesen). Revyen skulle gå 267 ganger før den ble tatt av plakaten. I 1937 hadde han en fremtredende posisjon i ensemblet som spilte åpningsforestillingen Opp med teppet i Chat Noirs nye teaterbygning i Klingenberggaten. En forkortet versjon av forestillingen (Teppet er oppe) ble spilt sommeren og høsten 1937, med enkelte av de samme skuespillerne, blant annet Juster. Senere ble det den musikalske revyen Si det i toner og storsuksessen Sol i Høiden, som gikk 150 ganger våren 1938. I 1939 deltok Juster i teatrets versjon av operetten Dollarprinsessen. I Norrønafolket vil fare, senere samme år, var han sinna mann og dum konstabel. I Tenk på noe annet, med premiere i januar 1940, opptrådte han med glansnummeret «Swing-dilla». Justers siste Chat Noir-revy på mange år ble Orfeus i undergrunnen, høsten 1940.
På siste halvdel av 1930-tallet spilte han ofte den lange og rare i trespann med de korte og runde kollegene Einar Rose og Victor Bernau. Samarbeidet med Ernst Diesen slo godt an blant publikum, og duoen gikk under navnet Just og Dust.
Juster hadde en del sangnummer i revyene, men spilte oftest endimensjonale karakterer som var dumme eller sinna.
Teaterstreik og Grini-opphold
Våren 1941 ble norske skuespillere tatt ut i streik, i protest mot at kolleger ble presset til å fremføre nazistisk propaganda på radio. De som nektet å fremføre nazistenes materiale, mistet retten til å opptre på enhver scene i landet. Streiken varte i fem uker. Juster var skuespillernes tillitsmann på Chat Noir, og en av dem som ble fengslet på Grini fangeleir i Bærum. Skuespillernes krav ble akseptert, og tillitsmennene slapp ut igjen i juli 1942.
I 1945 flyttet teatret fra Keysers gate til dagens lokaler på St. Olavs plass. En av de største suksessene i norsk teaterhistorie hadde premiere i 1950, da Arne Svendsen og Bias Bernhofts farse Bare jatt me'n ble urfremført. Nærmere 800 forestillinger senere ble farsen omskrevet og filmatisert som klassikeren Fjols til fjells.
Tung gjeld førte til nedleggelsen i 1967. Lokalene ble overtatt av Einar Schankes og senere Tom SterrisABC-teatret. På 2000-tallet ble et nytt Edderkoppen teater etablert på samme sted, og huset er fremdeles arena for revyforestillinger.
Etter at Edderkoppen ble nedlagt, ble Juster engasjert av Oslo Nye Teaters nye sjef Toralv Maurstad, som samlet de beste humorkreftene i landet til sitt nye ensemble. Stakan i Dario Fo-stykket Erkeengler jukser ikke var hans første oppgave på Oslo Nye, senere ble det flere roller i lavmælte komedier. Etter pensjonsavgang i 1980 var han frilanser, men stadig tilknyttet teatret. I 1981 hadde han stor suksess sammen med Wenche Foss i den mollstemte Sensommer. Han gjorde sin siste rolle på Oslo Nye i 1987. På 1980-tallet vendte han flere ganger tilbake til Chat Noir, hvor han deltok i revyer i regi av Dag Frøland og Einar Schanke.
Kjente nummer
Flere sketsjer og sanger fra Leif Justers karriere er blitt klassikere i norsk revytradisjon. Dette gjelder blant annet den kjente revymonologen «Mot normalt» fra 1954, skrevet av Frithjof Granli, hvor Juster harsellerte over værmeldingen og udødeliggjorde normalbegrepet for en hel generasjon nordmenn. I tospann med Ernst Diesen parodierte han norsk språkstrid og samnorsk på 1950-tallet i Skolesketsjen, Juster og Einar Rose gjorde senere Prammen og madammen i 1964. Gerhardsen-sketsjen, skrevet av Dag Frøland, hvor Juster reflekterer over hvordan humor har forandret seg, vakte stor jubel i Chat Noir-revyen Sånn er det blitt i 1971.
Radio og fjernsyn
Leif Juster var en hyppig brukt gjest i underholdningsprogrammer på radio og fjernsyn, og mange hans mest kjente nummer er tatt vare på for ettertiden. Sketsjene om «Prammen og madammen» og «Mot norrmalt» dukker fremdeles opp i kavalkader og arkivprogrammer. Hans 70-årsdag i 1980 ble feiret med en stor festforestilling, sendt på NRK Fjernsynet. På denne forestillingen gjorde Kari Diesen sitt store comeback i rampelyset etter mange år med personlige problemer, og Justers nevø Rolf Just Nilsen gjorde en av sine siste opptredener i fjernsynet før han døde i 1981.
