Keltisk høykors eller stående kors (irsk: cros ard / ardchros;[1]skotsk-gælisk: crois àrd / àrd-chrois; walisisk: croes uchel / croes eglwysig) er et stort, frittstående kristentmonument av stein formet som et keltisk kors, det vil si som et latinsk kors med en sirkel rundt krysspunktet. De er ofte rikt dekorert. Særlig for Irland markeres de som nasjonale symboler.[2]
Det var en særegen tradisjon i tidlig middelalder i Irland og på de britiske øyer å reise store, skulpturerte steinkors, vanligvis utendørs. Disse hadde antagelig utviklet seg fra eldre tradisjoner ved å bruke tømmer, kanskje med metallarbeider tilknyttet, og eldre keltiske minnesteiner. Piktiske steinmonumenter i Skottland kan også ha hatt innflytelse på formen. De eldste bevarte eksemplene synes å ha kommet fra området til det angelsaksiske kongeriket Northumbria, som hadde blitt konvertert til kristendommen av irske misjonærer. Det er fortsatt uklart om formen først utviklet seg i Irland eller Storbritannia.
Høykorsenes rike relieffdekorasjoner er en blanding av religiøse figurer og abstrakte seksjoner med knuter, sammenknyttet med snirkler og kruseduller, alt sammen som også er funnet i insulær kunst i andre media, slik som illuminertemanuskripter og ulike metallarbeider. De ble antagelig malt, kanskje over et modellert lag av gips; med tapet av malingen og effektene av forvitringen av relieffene, særskilt scener med mengder av småfigurer, er de nå ofte utydelige og vanskelig å lese. De eldste eksemplene hadde ofte kun keltiske symboler og mønstre, men fra 800- og 900-tallet begynte utvalgte scener fra Bibelen å bli skulpturert.[2]
De eldste høykorsene var vanligvis opp til to meter høye, men i Irland finnes det eksempler på opp til tre ganger høyere utgaver som kom senere, noe som ga en tykt og massivt inntrykk og ga store flater for detaljerte dekorasjoner. Angelsaksiske eksempler har stort sett forblitt slanke i sammenligningen, men kunne også være store; unntatt i de eldste utgavene hvor dekorasjonen som regel var preget av abstrakt dekorasjon framfor figurer. Kursene kunne ofte, men ikke alltid, ha en steinring rundt selv skjæringspunktet, således utgjøre et keltisk kors. Det synes å være en nyvinning fra keltisk kristendom, kanskje fra den hellige øya Iona.[3] Betegnelsen «høykors» er hovedsakelig benyttet i Irland og Skottland, men tradisjonen over Storbritannia og Irland er i vesentlighet et felles fenomen, skjønt det er sterke regionale variasjoner.
Høykorsene var statussymboler, og ble gjerne satt opp enten i tilknytning til klostre eller til minne om personene som donerte dem. De tidligste keltiske høykorsene er fra 700-tallet. De ble dekorert kun med geometriske mønstre, men fra 800- og 900-tallet ble bibelske scener gjerne avbildet på dem. Den irske overkongenFlann Sinna, som regjerte 879–916, lot reise flere høykors i propagandaøyemed, idet de navnga ham selv og faren som konger av Irland. Man sluttet å sette opp høykors etter 1100-tallet, men i nyere tid er noen reist som gravmonumenter eller som nasjonalromantiske monumenter.
.JPG)
