Karl Straube var sønn av en tysk far og engelsk mor.[7] Han fikk sin første musikalske utdannelse av sin far som var instrumentmaker og organist i Heilig Kreuz Kirche i Kreuzberg i Berlin.[8] Deretter bygget han seg opp som autodidakt, og tok aldri noen akademisk utdannelse.[9]
I 1888 ble han elev av Heinrich Reimann i orgelspill[8] og i 1897 organist i Willibrordi-kirken i Wesel, Nordrhein-Westfalen. Straube reiste i årene fra 1894 til 1897 på flere konsertturnéer i Europa, og fikk et godt renommé som organist. I 1898 ble han kjent med Max Reger i Frankfurt am Main, og deres vennskap skulle vare helt til Regers død i 1916. Straube bidro med sine konserter sterkt til å gjøre Regers verker kjent i Tyskland.
I 1902 ble Straube ansatt som organist i Thomaskirche i Leipzig og orgellærer på konservatoriet.[8] Kort tid etter overtok han ledelsen av Bachforeningen (Bachverein) og i tillegg ansvaret for oppføringen av symfoniske verker med kor i Gewandhaus. Thomaskirken fikk med ansettelsen av Straube fornyet sin posisjon som et kirkemusikalsk sentrum.[10] I Leipzig spilte han en viktig rolle under «gjenoppdagingen» av Johann Sebastian Bachs musikk. Da Gustav Schreck døde i 1918, ble Straube enstemmig valgt som hans etterfølger som Thomaskantor.
I 1919 holdt Straube et orgelseminar i Frogner kirke i Oslo, etter invitasjon fra sangpedagogen og musikkritikeren Arne van Erpekum Sem.[13] Under seminaret møtte han blant andre Arild Sandvold.[14] Da koret Cæciliaforeningens dirigent Karl Nissen ble syk, overtok Straube som dirigent ved oppførelsen av Händels Dettinger Te Deum. Etter Straubes forslag ble Cæciliaforeningen deretter i 1921 arrangør av den første Bachfest i Norden.[10] Bachfesten i Oslo gikk over fire konsertdager og ble avviklet etter mønster fra Bachfestene i Tyskland. Bachfestene skulle gjøre Bachs verker kjent. Den store Gesamtausgabe i 46 bind var utgitt så sent som i 1900 og på dette tidspunkt var Bachs kantater fremdeles lite fremført.[14] Den første Bachfest ble avholdt i Berlin 1906.[14]
Karl Straube besøkte også Norge med Thomaskoret i 1939.[15] Konserten ble anmeldt av David Monrad Johansen i Aftenposten, i meget rosende ordelag.[16]
^abcHarald Herresthal: Musikkmetropolen Leipzig og Edvard Grieg.i Jarle Simensen (red.): Tyskland - Norge. Den lange historien. Aschehoug 1999 ISBN 82-518-3857-6
