Kansler (latin cancellarius, tysk Kanzler, engelsk Chancellor) er en offisiell tittel brukt av de fleste stater hvis sivilisasjon direkte eller indirekte har oppstått under innflytelse fra Romerriket. På forskjellige tider og i forskjellige land har den stått for meget forskjellige oppgaver.

De opprinnelige kanslere, eller cancellarii, var underordnede tjenestemenn i senromersk rettspleie.^[1]

I Norge bestemte Hirdskråen at kansleren var den som oppbevarte kongens segl, satte opp brev etter kongens diktat, og leste igjennom dem før besegling. Kansleren førte også fortegnelse over kongens eiendommer og oppdaterte landskylden. Han var blant kongens rådgivere og fulgte kongen på reiser.^[2]

Hirdpresten Ivar Bodde^[3] regnes som den første kjente kansler i Norge, men kanslertittelen er ikke sikkert belagt før Magnus Lagabøtes regjeringstid. Kansleren var oftest geistlig utdannet, men ikke alltid presteviet. Noen fikk senere tittel av baron. De var aldri bisper ved siden av kanslerstillingen, noe som ellers var vanlig ute i Europa. Hirdskråen forutsetter at kansleren har skrivere, og en kongelig skrivestue må ha eksistert iallfall i kong Sverres tid da brevmengden tok seg opp. Rundt 1265 ble Håkon Håkonssons saga i stor grad satt sammen av stoff funnet i arkivene i den kongelige skrivestuen i Bergen. Etter 1280 økte antall bevarte kongebrev sterkt, og fra Magnussønnenes tid (dvs. Øystein Magnusson, Sigurd Magnusson og Olav Magnusson) kjennes rundt tretti navngitte skrivere av kongebrev, omtalt som «klerk» eller «notarius». De ble lønnet av sportler av brevene, og kunne avansere til høyre embeter. Tre av Magnussønnenes skrivere ble senere lagmenn, den ene fehirde. Skriverne fulgte med kongen på reise, men det fantes et mer stasjonært kontor, først i Bergen, fra Håkon Vs tid ved Mariakirken i Oslo.^[4]

• Norges rikes kansler
• Tysklands kanslere
• Lordkansler