PROFILPELAJAR.COM

*Jumièges Abbey*, maleri av John Sell Cotman (1818).

Jumiègesklosteret (fransk Abbaye de Jumièges) var et benediktinerkloster som lå i den franske kommunen Jumièges i departementet Seine-Maritime i Normandie.

Historie

Klosteret ble opprettet i 654 på en gave av skoglendt land tilhørende den kongelige skattekammer presentert av kong Klodvig II og hans dronning Balthild til den frankiske adelsmannen Filibertus av Jumièges (ca. 608–684),^[1] som hadde vært sammen med Ouen og Wandrille ved merovingenes hoff under Dagobert I. Filibertus ble den første abbed, og dronning Balthilds sjenerøsitet ga «mange gaver og eiendommer fra det kongelige skattekammer».^[2]

Han ble senere tvunget til å forlate Jumièges, etter sigende på grunn av sjalusi fra sine fiender, og tilbrakte en tid i landflyktighet fra Neustria ved hoffet til biskop Ansoald av Poitiers.^[3] Deretter grunnla han klostre ved Pavilly, Montivilliers og Noirmoutier,^[4] hvor han døde en gang rundt 685.

Under den neste abbeden, sankt Achard, blomstret Jumiègesklosteret og hadde til sist bortimot tusen munker.

På 800-tallet ble klosteret plyndret og brent ned til grunnen av norrøne vikinger, men ble oppbygd i en enda større skala av Vilhelm Langsverd, hertug av Normandie (død 942).^[5] I 1040 begynte utbyggingen av klosteret, ofte beskrevet som den første betydelige romanske byggingen i nordlige Frankrike.^[6] Arbeidet ble ledet av Robert Champart, som også under den engelsk konge Edvard Bekjenneren, ble biskop av London, deretter erkebiskop av Canterbury for en kort tid. Robert Champarts rolle på begge sider av Den engelske kanal er et vitnemål om den normanniske innflytelsen i England før erobringen. Kong Edvard var via sin normanniske mor, barnebarn av hertug Rikard av Normandie og han ble selv oppfostret i Normandie.^[6]

En ny kirke ble reist i 1067 i nærværet av Vilhelm Erobreren, året etter at han hadde erobret England med sverd og blod, og således hadde gode grunn til å takke Gud. Under den gavemilde støtten fra hertugene av Normandie ble klosteret et stort læresenter for religion og undervisning. Dens skoler frambrakte blant mange lærde også den nasjonale historikeren William av Jumièges som frambrakte verket Gesta Normannorum Ducum. Det nådde toppen av sin berømmelse på slutten av 1000-tallet og ble sett på som en modell for alle andre klostre i Normandie og andre steder. Det var kjent blant annet for sin veldedighet overfor fattige og ble derfor populært kalt for «Jumièges l'Aumônier». Klosteret ble forstørret i 1256, fikk et gotisk kor mot slutten av 1200-tallet da det var på høyden av sin makt, og ble restaurert på nytt i 1573. Klosterets framgang led under den engelske invasjonen på 1400-tallet, men kom seg igjen og beholdt sin posisjon fram til det ble herjet av hugenotter og de påfølgende religionskrigene. I 1649, under abbediet til Francis III, ble klosteret overtatt av den benediktinske kongregasjon til sankt Maur (fransk: Congrégation de Saint-Maur) og dets tidligere storhet fikk fornyelse.

Den franske revolusjon på slutten av 1700-tallet nedla hele klosteret og etterlot de en gang så stolte bygningene i ruiner. Disse består av kirken som med sine vakre tvillingtårn og vestfasade og dessuten deler av søylegangene og biblioteket (bøkene ble fjernet til Rouen). I midten av det tidligere klosteret står fortsatt et 500 år gammelt barlindtre. Deler av klosteret ble kjøpt av lord Stuart de Rothesay som fraktet det over til England og bygget det inn i slottet Highcliffe Castle i nærheten av Bournemouth i Dorset.^[6]

Den franske Nobelprisvinneren i litteratur, romanforfatteren Roger Martin du Gard, benyttet sin doktoravhandling til en arkeologisk undersøkelse av ruinene.^[7]

Referanser

^ Vita Filiberti, kapittel 6, note i Gerberding, Richard A. (1996): Late Merovingian France: History and hagiography, 640-720, oversatt av Paul Fouracre, Manchester University Press, kapittel 8.
^ Vita Domnae Balthildis, kapittel 8.
^ Prinz, Friedrich (1965): Frühes Mönchtum im Frankreich: Kultur und Gesellschaft in Gallien, den Rheinlanden und Bayern am Beispiel der monastischen Entwicklung (4. bis 8. Jahrhundert), Oldenbourg, 131f., note i Gerberding, Richard A. (1996): Late Merovingian France
^ Vita Filiberti.
^ Brown, R. Allen (1994): The Normans and the Norman Conquest, The Boydell Press, s. 21.
^ ^a ^b ^c Lorang, Eric: «Jumièges» Arkivert 28. februar 2016 hos Wayback Machine., Normandy
^ Martin du Gard, Roger (1909): L'Abbaye de Jumièges (Seine-Inférieure): étude archéologique des ruines, Montdidier: Impr. administrative et commerciale Grou-Randenez