Da hans far Klotar II døde i 628 etter et styre på 45 år ble Dagobert konge av et forent rike. Han ble selv tvunget til gjøre sin sønn Sigibert III til konge av Austrasia. Da han selv døde i 639 etter et styre på 11 år forble Frankerriket delt. Sigibert III forble konge av Austrasia og hans yngre sønn Klodvig II ble konge av Neustria og Burgund. Bak kongemakten etablerte rikshovmestrene (maior domus) i hvert sin rike og ble etter hvert makten bak makten, de faktiske herskerne i hvert sitt rike.[15]
Liv og virke
Veien til makten
Dagobert var den eldste sønnen til Klotar II og Haldetrude (575–604). Klotar II hadde styrt alene over frankerne siden 613. I 623 ble Klotar tvunget til gjøre Dagobert til konge over Austrasia da adelen i denne regionen krevde sin egen konge. Da Klotar ga Austrasia til sønn var opprinnelig Alsace, Vogesene og Ardennene ikke inkludert, men ikke lenge etter at Dagobert var etablert tvang adelen i Austrasia ham til å avgi disse områdene til Dagobert. Styret til en frankisk monark fra kjerneområdet i Austrasia knyttet Alsace nærmere hoffet. Dagobert opprettet et nytt hertugdømme (senere hertugdømmet Alsace) for å vokte regionen mot angrep og ambisjoner fra burgundere eller alamannerne. Hertugdømmet besto av Vogesene, den burgundiske porten (Trouée de Belfort eller Porte de Bourgogne) og Transjura (Øvre Burgund). Dagobert gjorde adelsmannen Gundoin til den første hertug av den nye politikken som kom til å vare ut slutten av merovingerdynastiet.[16]
Ved sin fars død i 629 arvet Dagobert kongerikene Neustria og Burgund. Hans halvbror Charibert II, sønn av Sikhilde, gjorde krav på Neustria, men Dagobert motsatte seg ham. Sichildes bror Brodulf klagde inn avgjørelsen på vegne av sin unge nevø, og Dagobert fikk truet halvbroren til å overta et mindre område, Aquitaine, som en form for «trøstepremie»[17] og ledet deretter mordet på Charibert, og senere også hans sønn Chilperik myrdet i 632. Deretter ble både Burgund og Aquitaine lagt inn under hans styre igjen. Det forente Frankerriket førte til at han ble den mektigste merovingerkongen på mange år og den mest respekterte herskeren i Vest-Europa. I 631 førte Dagobert en stor hær mot Samo, slavernes hersker, men hæren ble beseiret ved Wogastisburg, i henhold til Fredegars krønike.[18]
I 632 gjorde adelen i Austrasia opprør under rikshovmesterenPipin av Landen. To år senere, i 634, beroliget Dagobert den opprørske adelen ved å plassere sin tre år gamle sønn Sigebert III på tronen, således overføre kongelig makt til den østlige delen av sine riker, akkurat som hans far hadde gjort for ham elleve år tidligere. Med et barn som konge var rikshovmesteren som ble den som egentlig utøvde den kongelige myndighet. «Frankerne forsøkte å balansere, med besværlighet, kongens makt, rettighetene til den kongelige familie, og det intense behovet til de frankiske adelsmennene (de tidligere klanhøvdingene) til å styre seg selv, og styret til en barnekonge under makten til en lokal rikshovmester, til en drivverdig om enn ustabil løsning.»[15]
Som konge gjorde Dagobert Paris til sin hovedstad. Under sitt styre bygde han festningen i Meersburg (også kalt for Alte Burg, «Gammelborgen») på en klippe over Bodensjøen i hva som er dagens Tyskland og som er landets eldste bebodde festning.[19] Som andektig religiøs var han også ansvarlig for byggingen av klosterkirken Saint-Denis på stedet for et benediktinerkloster i Paris. Han utnevnte også Arbogast som biskop av Strasbourg (som senere ble helgenerklært).[20] Han tok tilbake kongelige eiendommer i riket som var blitt overtatt adelen og kirken. I Paris holdt han et luksuriøst hoff. Han var også en beskytter av kunstartene, og var særlig interessert i det utsøkte håndverksarbeidet til sin finansminister, gullsmedenEligius, på fransk kalt Eloi (senere helgenerklært som skytshelgen for gullsmeder og metallarbeidere).[21][22]
Dagobert hadde en utstrakt utenrikspolitikk. En baskisk leder kom til hans hoff for sverge troskap. Han blandet seg inn i affærene til vestgoterne i Spania og langobarderne i nordlige Italia. Han hadde også diplomatisk forbindelse med keiseren i Østromerriket og sverget «evig fred» med hverandre.[22]
Dagobert døde i begynnelsen av 639 i klosteret Saint-Denis og var den første frankiske kongen som ble gravlagt i klosterkirken. Den ble siden det tradisjonelle gravstedet for kongene i Frankrike.
Ekteskap og barn
Forfatteren av Fredegars krønike kritiserte kongen for hans løse moral ved at han hadde «tre dronninger bortimot samtidig, foruten flere elskerinner.» [23] Krøniken navngir dronningen, Nanthild og de ellers ukjente Wulfegundis og Berchildis, men ingen av elskerinnene, og slår fast at en liste over elskerinner ville være for lang.[23]
I 625-626 giftet Dagobert seg med Gormatrude, en søster av hans fars hustru Sikhilde, men dette ekteskapet var barnløst. Etter å ha skilt seg fra denne kvinnen i 629-630, gjorde han Nanthild, en saksisk tjener (puella) fra sitt personlige, følge til sin nye dronning.[24] Hun fødte:
Klodvig II (født 634-635), senere konge av Neustria og Burgund.
Kort tid etter at han var gift med Nanthild tok han med seg en kvinne ved navn Ragnetrude og hun fødte senere hans yngste sønn:
Sigibert III (født 630-631), senere konge av Austrasia.
Det har vært spekulert om Regintrud, abbedisse av Nonnberg-klosteret (Salzburg i dagens Østerrike), også var et av Dagoberts barn, skjønt denne teorien passer ikke med Regintruds antatte fødselsdato mellom 660 og 665. Han ble gift inn den bayerske familiedynastiet agilulfingerne (enten med hertug Theodo eller hans sønn Theodbert, hertug i Salzburg).
Le bon roi Dagobert
Dagobert ble udødeliggjort i sangen Le bon roi Dagobert («Den gode kong Dagobert»), en barneregle som består av utvekslinger mellom kongen og hans øverste rådgiver, Eligius. Den satiriske diktningen plasserte Dagobert i forskjellige latterlige posisjoner som Eligius sine gode råd trakk ham ut av. Teksten oppsto antagelig en gang på 1700-tallet og ble ekstremt populær som et uttrykk for antikongelige stemningen under den franske revolusjon. Med unntak av å plassere Dagobert og Eligius i sine respektive roller, har den ingen rot i historisk virkelighet.[25]
I eventyr
I brødrene Grimmseventyr nummer 43 gjenfortelles et sterkt katolsk motiv: da den gode kong Dagobert forlot denne jammerdal lot Gud Satan å ta hans sjel ettersom kongen ikke var renset for alle synder. Djevelen tok sjelen og la den i en båt, men sankt Dionysius (Saint Denis) glemte ikke sin gamle venn og ba til Gud at han måtte støtte sjelen og Gud innvilget bønnen. Etter at flere helgener kjempet mot djevelen kom engler som førte Dagobert til himmelen.[26]
Maktsymboler
Dagoberts grav
Detalj fra Dagoberts grav, 1200-tallet
Dagoberts grav ved klosterkirken Saint-Denis, omgjort på 1200-tallet
Dagoberts grav i dens rom i klosterkirken
Dagoberts septer og tronstol
Dagoberts septer
Dagoberts tronstol
Tronstol, detalj
Tegning av tronstolen
Referanser
^abcdeLa Préhistoire des Capétiens[Hentet fra Wikidata]
^abcLa Préhistoire des Capétiens, side(r) 102[Hentet fra Wikidata]
^La Préhistoire des Capétiens, side(r) 103[Hentet fra Wikidata]