PROFILPELAJAR.COM

Slavere er en felles betegnelse for folkeslagene i det østlige Europa som har felles avstamning og likheter i språk og kultur. Sammen med de germanske, romanske og keltiske språk utgjør de slaviske språk en av hovedgruppene i de indoeuropeiske språkene.

Slaverne er den største indoeuropeiske etnisk-språklige gruppen i Europa. De befolker hovedsakelig Sentral-Europa, Øst-Europa, sørøstlige Europa, nordlige Asia og Sentral-Asia. Slavere snakker indoeuropeisk, slaviske språk og deler i varierende grad en del kulturelle trekk og historisk bakgrunn. Fra tidlig på 500-tallet spredte og bosatte de seg over det meste av sentral, østlige og sørøstlige Europa,^[1] mens slaviske leiesoldater kjempet for bysantinere og muslimske arabere bosatte seg i Lilleasia og selv i Syria.^[2] Øst-slavere bosatte seg i Sibir^[3] og i Sentral-Asia.^[4] For 2000-tallet er omtrent halvparten av Europa bebodd av slavisktalende samfunn.^[5]

Det er ikke helt klart hva som er slavernes opprinnelse da slaverne først utviklet et eget skriftspråk på 800-tallet. Jordanes nevner i Getica, skrevet rundt 551, tre folkegrupper med samme opphav: venderne, antere og slavere. Venderne skal ha bosatt seg ved elven Wisła, slaverne mellom Wisła og Donau, og anterne mellom Dnestr og Don. Også Plinius den eldre, Tacitus og Klaudios Ptolemaios nevner på 100-tallet et folk som er bosatt øst for Wisła, og som skilte seg fra germanske vandaler som var bosatt i samme område. Selve betegnelsen «slavere» (gresk: Σκλαβῖνοι, Sklabinoi) opptrer for første gang i bysantinske kilder på 500-tallet. Under keiser Justinian I den store (527-565) omtalte bysantinske skribenter tallrike slavere og antere som har bosatt seg i Det bysantinske riket, og som kom fra Karpatene, nedre Donau, og fra Svartehavet.

Inndeling av slavere

På bakgrunn av slavernes forskjellige vandringer og bosettelser oppdeles slaverne normalt i tre undergrupper:

Vestslavere: primært polakker, tsjekkere, slovaker, sorbere
Østslavere: Primært russere, ukrainere, belarusere
Sørslavere: Primært bulgarere, makedonere, serbere, bosniere, kroater, slovenere, montenegrinere

En gang på 500-tallet begynte vestslavere å spre seg fra området Pannonia i dagens Østerrike (med unntak av Vorarlberg og vestlige Tyrol som var bosatt av germanske alamannere). Fra 600- og i løpet av 700-tallet strekker det slaviske bosettingsområdet seg til Elben og Saale, og videre sørover til Mains elveområder (til Ochsenfurt) og Naab. Av dagens Polen var det kun det ytterste nordvestlige området som ikke ble bosatt av slavere.

Østslaverne bredte seg på samme tid mot nord til de finsk-ugriske og baltiske områdene. Mot slutten av 800-tallet ble det første østslaviske riket, Kievriket, opprettet i området som dekker dagens Ukraina, Belarus og vestlige Russland. I senmiddelalderen deler østslaverne seg i belarusere, ukrainere og russere. Sistnevnte sprer seg på slutten av 1500-tallet langs den nåværende den transsibirske jernbanen til Stillehavet.

Sørslaverne dro på 500-tallet over nedre Donau mot Trakia, greske Makedonia og nedover Hellas til Peloponneshalvøya. På 600-tallet skjedde den største bosetning av slavere på Balkan, men den opprinnelige befolkningen ble fortsatt værende og en viss assimilering skjedde.

Mot slutten av 600-tallet opphørte etter hvert slavernes store folkevandringene sør og vestover.

Referanser

^ «Geography and ethnic geography of the Balkans to 1500», arkivert fra originalen 7. desember 2009 hos Wayback Machine.
^ Curta, Florin (2001): The Making of the Slavs, s. 111.
^ Dvornik, Francis (1962): The Slavs in European History and Civilization, s. 281–282.
^ Greenall, Robert (23. november 2005): «Russians left behind in Central Asia», BBC News
^ Barford, Paul M. (2001): The Early Slavs, s. 1.