Royal Society (1766–) Kungliga Vetenskapsakademien Vitenskapsakademiet i St. Petersburg American Academy of Arts and Sciences American Philosophical Society (1785–)[12] Accademia Nazionale delle Scienze detta dei XL Leeds Library[13] Accademia delle Scienze di Torino (1783–)[2] Lunar Society of Birmingham[14]
Utmerkelser
Fellow of the Royal Society Copleymedaljen (1772)[15] Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow (1782–)[16]
Priestley er kreditert for sin uavhengige oppdagelse av oksygen ved termisk nedbrytning av kvikksølvoksid,[20] etter å ha isolert det i 1774.[21] I løpet av hans levetid fikk Priestley et betydelige vitenskapelige omdømme grunnet hans oppfinnelse av kullsyreholdig vann, hans skrifter om elektrisitet og hans oppdagelse av flere «lufter» (gasser), den mest kjente[22] var det Priestley kalte «dephlogisticated air», det vil si oksygen. Derimot var Priestleys besluttsomhet i å forsvare flogistonteorien[23] og avvise det som skulle bli den kjemiske revolusjonen, etterlot ham til slutt isolert i det vitenskapelige samfunnet.
Priestleys vitenskap var integrert i hans teologi, og han prøvde konsekvent å smelte sammen opplysningstidensrasjonalisme med kristenteisme.[24] I sine metafysiske tekster forsøkte Priestley å kombinere teisme, materialisme og determinisme, et prosjekt som har blitt kalt «dristig og original».[25] Han mente at en riktig forståelse av den naturlige verden ville fremme menneskelig fremgang og til slutt føre til det kristne årtusenet,[25] også omtalt som (kiliasme).[26] Priestley, som trodde sterkt på fri og åpen utveksling av ideer, tok til orde for religiøs toleranse og like rettigheter for religiøse dissenter, noe som også førte til at han hjalp til med å grunnlegge unitarisme i England. Den kontroversielle karakteren til Priestleys publikasjoner, kombinert med hans åpenhjertige støtte til den amerikanske revolusjonen og senere den franske revolusjonen,[27][28] vekket offentlig irritasjon og forakt, foruten myndighetenes vrede, Det tvang ham til sist å flykte i 1791, først til London og deretter til USA, etter at en rasende mobb brant ned hans hjem og kirke i Birmingham. Han tilbrakte de siste ti årene i Northumberland County i Pennsylvania.
Liv og virke
Bakgrunn
Priestley var sønn av en dukmaker og ble født nær herregården Oakwell Hall.[29] Hans mor døde allerede i 1739; han ble adoptert av sin tante Sarah Keighley.[30] Priestley ble for det meste undervist i hjemmet.
Da han var 19 år gammel begynte han ved den non-konformistiske skole i Daventry der han studerte teologi og gamle språk.
Vitenskap
I august 1774 isolerte Priestley en «luft» som så ut til å være helt ny, men han hadde ikke mulighet til å forfølge saken ettersom han var i ferd med å turnere Europa. Mens han var i Paris, replikerte Priestley eksperimentet for andre, deriblant den franske kjemikeren Antoine Lavoisier. Etter at han kom tilbake til Storbritannia i januar 1775, fortsatte han sine eksperimenter og oppdaget «vitriolic acid air» (svoveldioksid, SO2).[31]
I mars skrev han til flere om den nye «luften» som han hadde oppdaget i august. Et av disse brevene ble lest opp for Royal Society, og en artikkel som skisserte oppdagelsen, med tittelen «An Account of further Discoveries in Air», ble publisert i foreningens tidsskrift Philosophical Transactions.[32] Priestley kalte det nye stoffet «dephlogisticated air», som han laget i det berømte eksperimentet ved å fokusere solstrålene på en prøve av kvikksølvoksid. Han testet det først på mus, som overrasket ham ved å overleve en stund fanget i luften, og deretter på seg selv, og skrev at det var «fem eller seks ganger bedre enn vanlig luft med tanke på åndedrett, betennelse og, tror jeg , hver annen bruk av vanlig atmosfærisk luft».[33] Han hadde oppdaget oksygengass (O2).[31]
Den svenske kjemikeren Carl Wilhelm Scheele hadde gjort den samme oppdagelsen noen år tidligere, men publiserte ikke dette før 1777. Derfor anses ofte Priestley som den som oppdaget oksygenet først. Til tross for oppdagelsen av oksygenet forstod Priestley aldri forbrenningsprosessen, men var tvert i mot til sin død en av de ivrigste tilhengere av flogistonteorien. Derimot kom Priestley likevel til så klar kunnskap at han kunne beskrive oksygenets kretsløp innen den organiske verden.[34]
Priestley ble vurdert til stillingen som astronom på James Cooks andre reise til Sørishavet, men ble ikke valgt.[trenger referanse] Han ga besetningen en metode på hvordan lage mineralvann, noe han feilaktig trodde kunne kurere skjørbuk. Han publiserte metoden i pamflettenDirections for Impregnating Water with Fixed Air i 1772. Priestley utnyttet ikke det kommersielle potensialet i mineralvann, men andre som bl.a. Johann Jacob Schweppe tjente godt på det.[trenger referanse]
Blant hans naturvitenskapelige skrifter er også History and present state of electricity (1767) og Experiments and observation on different kinds of air (6 bind, 1779-1786).[34]
Priestley ble vurdert for stillingen som astronom på James Cooks andre reise, men ble ikke valgt.[35] Likevel bidro han i liten grad til reisen: han ga mannskapet en metode for å lage kullsyreholdig vann, som han feilaktig spekulerte i kunne være en kur mot skjørbuk. Han publiserte deretter en brosjyre med Directions for Impregnating Water with Fixed Air (1772).[36] Priestley utnyttet ikke det kommersielle potensialet til kullsyreholdig vann, men andre som Johann Jacob Schweppe tjente formuer på det.[37] For sin oppdagelse av kullsyreholdig vann har Priestley blitt stemplet som «brusens far»,[38] med drikkevareselskapet Schweppes ansett ham som «faren til vår industri».[39] I 1773 anerkjente Royal Society Priestleys prestasjoner innen naturfilosofi ved å tildele ham Copleymedaljen.[40]
Blant hans naturvitenskapelige skrifter er også History and present state of electricity (1767) og Experiments and observation on different kinds of air (6 bind, 1779-1786).[34]
Unitariansk prest og leder, filosof
Priestley var unitarianer og ble på grunn av religiøse uroligheter i Birmingham i 1794 nødt til å forlate Storbritannia og flykte til USA med sin familie. Selv om sønnen William og andre ble igjen for å beskytte familiens eiendom, greide mobben Priestleys hus «Fairhill» i brann og ødela hans verdifulle laboratorium og alle familiens eiendeler. Tjueseks andre dissenteres hjem og tre kirker til ble brent i de tre dager lange opptøyene.[41] Priestley tilbrakte flere dager med å gjemme seg med venner til han var i stand til å reise trygt til London. De nøye utførte angrepene og de farseaktige rettssakene mot bare en håndfull av «lederne» overbeviste mange på den tiden – og moderne historikere senere – om at angrepene ble planlagt og godtatt av lokale magistrater i Birmingham. Da kong Georg III til slutt ble tvunget til å sende soldater til området, sa han: «Jeg kan ikke annet enn å føle meg bedre fornøyd med at Priestley er lidende for doktrinene han og hans parti har innpodet, og at folket ser dem i sitt sanne lys.»[42]
Parets venner oppfordret dem til å forlate Storbritannia og emigrere til enten Frankrike eller det nye USA. Dagliglivet ble vanskeligere for familien: Priestley ble framstilt brent i et bilde sammen med Thomas Paine; ondsinnede politiske tegninger fortsatte å bli publisert om ham; brev ble sendt til ham fra hele landet, der han sammenlignet med djevelen og Guy Fawkes; handelsfolk fryktet familiens virksomhet; og Priestleys venner i Royal Academy holdt avstand. Etter hvert som forholdet mellom England og Frankrike ble verre, ble det umulig å flytte til Frankrike.[43] Etter krigserklæringen i februar 1793 og det ble forbud mot korrespondanse eller reiser mellom England og Frankrike, forlot William Priestley Frankrike til fordel for Amerika. Joseph Priestleys sønner Harry og Joseph valgte å forlate England til Amerika i august 1793.[44] Til slutt fulgte Priestley selv med sin kone, og gikk ombord på skipet «Sansom» ved Gravesend 7. april 1794.[45] Han levde videre i USA resten av livet. Her ble han en av de første lederne for den amerikanske unitarismen.
Priestley bekjempet det kirkelige treenighetsdogmet og flere kristologiske dogmer, og anså den øvrige kristenhets utvikling som et frafall fra urkristendommen.[46] Dette beskrev han i A history of the corruption of Christianity (2 bind, 1782).
Som filosof gikk han inn for en psykologisk materialisme, som utledet sjelslivet fra nervefunksjonene og betraktet psykologien som en del av fysiologien.[47][48]
Priestleys selvbiografi, Memoirs, utkom i to bind 1806-1807.[49]
^Schlesinger, H.I. (1950): General Chemistry (4. utg.); s. 134.
^ Selv om den svenske kjemikeren Carl Wilhelm Scheele også har sterke krav på oppdagelsen, publiserte Priestley funnene sine først. Scheele oppdaget det ved å varme opp kaliumnitrat, kvikksølvoksid og mange andre stoffer rundt 1772
^Wolf-Dieter Müller-Jahncke: Priestley, Joseph. I: Werner E. Gerabek, Bernhard D. Haage, Gundolf Keil, Wolfgang Wegner (utg.): Enzyklopädie Medizingeschichte. De Gruyter, Berlin/ New York 2005, ISBN 3-11-015714-4, s. 1183 f.; her: S. 1183 („* 13.3.1733, Fieldhead bei Leeds“).
^Bennett R. Willeford: Das Portrait: Joseph Priestley (1733-1804). I: Chemie in unserer Zeit. 13, 1979, s. 111–117.
^Priestley, Joseph (1772): Directions for impregnating water with fixed air; in order to communicate to it the peculiar spirit and virtues of Pyrmont water, and other mineral waters of a similar nature. London: Printed for J. Johnson.
^Schils, René (2011): How James Watt Invented the Copier: Forgotten Inventions of Our Great Scientists. Springer Science & Business Media. s. 36.
^LaMoreaux, Philip E. (2012): Springs and Bottled Waters of the World: Ancient History, Source, Occurrence, Quality and Use. Springer Science & Business Media; s. 135.
Gibbs, F.W. (1965): Joseph Priestley: Adventurer in Science and Champion of Truth. London: Thomas Nelson and Sons.
Graham, Jenny (1995): Revolutionary in Exile: The Emigration of Joseph Priestley to America, 1794–1804. Transactions of the American Philosophical Society 85. ISBN 0-87169-852-8.
