Jens Christian Berg var sønn av Nils Jensen Berg (1738–98), som ved hans fødsel var stiftsamtskriver i Trondhjem, men senere ble zahlkasserer og justisråd, og Marie Margrethe Flor (1744–1817). Han ble gift to ganger, første gang i 1803 med Hedevig Marie Elisabet Wessel (død 1816), andre gang i 1817 med Juliane Marie Haxthausen (død 1847), datter av Frederik Gottschalk von Haxthausen.
Etter farens død i 1798 reiste han hjem til Christiania, hvor han håpet å bli lærer i historie ved katedralskolen. Da dette ikke lyktes, reiste han tilbake til København for å studere jus. Ved siden av studiene var han volontør ved Rentekammeret. I 1803 fikk han et uventet tilbud om å bli sorenbirkeskriver i søndre Jarlsberg. Han skyndte seg å ta juridisk embetseksamen og tiltrådte stillingen samme år. I 1814 ble han utnevnt til justitiarius ved Akershus Stiftsoverrett, og beholdt dette embetet helt til han så seg nødt til å søke avskjed i 1843, på grunn av nedsatt helse etter et fall på isen. Han tok også avskjed fra stillingen som bankadministrator i Christiania, som han hadde hatt fra 1835.
Offentlige verv
Berg var representant fra Jarlsberg grevskap under det overordentlige Stortinget i 1814, og var med i stortingsdeputasjonen som mottok kong Christian Frederiks tronfrasigelse på Ladegårdsøen 10. oktober 1814. Han var dessuten formann i komitéen som ble nedsatt 3. november 1814 for å redigere grunnloven av 4. november. I de første årene etter opprettelsen av Høyesterett var han ofte ekstrordinært medlem i denne, og deltok som sådan i riksretten mot statsråd Haxthausen, som senere ble hans svigerfar. I 1816 dro han til København som norsk kommissær for å forhandle med Danmark om oppgjøret etter Norges avståelse. I 1818 var han en av direktørene for statslånet, og 1828–35 var han medlem av kommisjonen som skulle utarbeide en ny kriminallov. Han var også medlem i undersøkelseskommisjonen i forbindelse med Torgslaget i 1829.
Berg som historiker
Berg var samtidens lærdeste kjenner av norsk historie, men kom aldri til å skrive noe samleverk om emnet. I stedet skrev han spredte undersøkelser i forskjellige tidsskrifter, og bidro også til andres arbeider, for eksempel Jens Edvard KraftsTopographisk-Statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge. I 1820-årene fungerte han som redaktør for Budstikken, hvor han offentliggjorde opptegnelser av norske forfattere fra dansketiden. Han var dessuten hovedutgiver av Samlinger til det norske Folks Sprog og Historie (1833–39)[1]. Som historiker mente han at unionstiden hadde vært en nedgangstid for Norge, og la skylden på Danmark. Fra 1537 til 1814 hadde Norge i virkeligheten vært en dansk provins, og litteraturen og skriftspråket var blitt dansk.[3]