LaMotta, som ble født i Bronx, begynte å bokse i en tidlig alder, da hans far fikk ham til å slåss mot andre barn i nabolaget som underholdning for de voksne. Pengene han tjente på disse kampene gikk til husleien. Etter en periode i skole vendte han tilbake til boksingen i 1941 i en alder av 19 år.
LaMotta - som oppnådde en rekordliste på ialt 83 profesjonelle seire (herav 30 på knockout), 19 nederlag og 4 uavgjorte - var den første som beseiret den ellers uovervinnelige Sugar Ray Robinson, da han vant på poeng etter ti runder i deres andre innbyrdes kamp av seks. Dette var den eneste kampen LaMotta vant over Robinson.
I 1947 tapte han for Billy Fox. Senere ble kampen sterkt kontroversiell, da LaMotta senere i 1960 under en høring for USAs senat avslørte at han hadde tapt kampen med vilje. Bakgrunnen var en avtale med mafiaen om en stor tittelkamp, hvor LaMottas odds ville være lavere på grunn av det nylige nederlaget. LaMotta forsvarte seg siden med at det ikke var uvanlig med fiksede kamper på den tiden, det usedvanlige var kun at han hadde innrømmet det. Høringen og LaMottas vitnemål var en medvirkende faktor til at mafiaens og gangsteren Frankie Carbos innflytelse i amerikansk profesjonell boksing ble svekket.
LaMotta ble verdensmester i 1949 i Detroit etter seier over franskmannen Marcel Cerdan, hvis arm var gått ut av ledd i første runde og han måtte oppgi kampen innen tiende runde begynte. Det ble arrangert en revansjekamp, men Cerdans fly styrtet over Azorene på vei til kampen.
Privatliv
Hans liv var omtrent like turbulent utenfor som innenfor ringen, og ble filmatisert i Den rasende oksen med Robert De Niro i tittelrollen.
Referanser
^Encyclopædia Britannica Online, oppført som Jake La Motta, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Jake-La-Motta, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
