Batthyány kom fra en gammel ungarsk adelsfamilie.[trenger referanse] Han var sønn av Nádor Lajos. Batthyany gikk på høyere skole i Kõszeg og studerte teologi i Trnava.
Prest
Han ble presteviet i 1751 og ble domherre til Gran året etter.
Han var personlig for keiserinne Maria Theresia og for hennes svigersønn, Ungarns stattholder Albert von Sachsen-Teschen. Batthyány var en høyt skattet kirkens mann, også i keiser Joseph IIs øyne, og var alltid opptatt av å finne frem til harmoniske kompromisser.[trenger referanse] Han ble i samtiden omtalt som «sin tids orakel» (Orakel seiner Zeit).[4] I fedrelandets tyngste tider var han som en «Dionysius i det ungarske Areopag» den dugeligste formidler, forsoner og problemløser, og samtidig kjent for velgjørenhet og fremme av kunstnere.[trenger referanse]
Byggingen av Primatialpalasset i Pressburg (nå Bratislava) i 1780/81 fant sted på hans initiativ. Dette brukte han 400.000 gylden på - en enorm pengesum. Som begeistret kunst- og boksamler utvidet han bispedømmets bibliotek med begydelige egne skjenkelser. Fra enken etter den lutherske predikant Matthias Bel kjøpte han håndskrifter og skisser til Notitia Hungariae… for den aktverdige sum av 1187 gylden.[5]
Batthyány spilte en fremtredende politisk rolle i kampene ved riksdagen i Pest 1790.
Batthyány sørget for utbedelsen av skolestystemet i Pressburg og andre byer i datidens Ungarn. Likeledes finansierte og fremmet han fattighus, og tok seg av biskoper som var fordrevet fra Frankrike i forbindelse med revolusjonen der.[4]
Han døde i Pressburg 23. oktober 1799 i en alder av 72 år; det var her han hadde residert som erkebiskop. Han ble gravlagt i katedralen San Martino.
^Matthias Bels hovedverk er hans fem binds Notitia Hungariae novae historico-geographica (tysk: Historische und geographische Erkenntnisse im heutigen Ungarn). Jfr G. Kelecsényi: Múltunk neves könyvgyűjtői (tysk: Bedeutende Buchsammler der Vergangenheit).
