Italienisering var politikken som italienske myndigheter førte i områder med ikke-italienskspråklig befolkning. Denne politikken begynte i 1922 under fascistene, men fortsatte lenge etter fascistregimets fall. Italieniseringen var hovedsakelig rettet mot befolkningene i de italienske områdene som før første verdenskrig hadde hørt til Østerrike-Ungarn, dvs. Syd-Tirol og Küstenland. Andre minoriteter var imidlertid berørt av lignende overgrep.

Italieniseringen kan ses på som en konsekvens av den italienske irredentismen, dvs. av bevegelsen som ville samle alle italienskspråklige områder i én stat. Den våknende nasjonalismen i 1800-tallets Europa gjorde seg på denne måten også gjeldende i Italia. Enkelte irredentister – og senere fascister – definerte imidlertid «italiensk» veldig vidt, og gjorde derfor også krav på områder som var retoromansktalende eller som på et tidspunkt i historien hadde vært latinsktalende. Da italieniseringen begynte, var disse områdene derimot i beste fall tospråklige, men var i flere tilfeller ikke bebodd av en eneste italiensktalende innbygger.

Målet med italieniseringen var å skape en ensformet italienskspråklig og -kulturell befolkning i Italia. Andre språkgrupper skulle presses til emigrasjon, slik at områdene som ble bebodd av dem, kunne tas i bruk av italienere. Minoriteter som ikke ville eller kunne emigrere, skulle italieniseres gjennom pågående assimilering.

Det største området som ble berørt av italieniseringen, var Syd-Tirol, der bare 3 % av befolkningen var italienskspråklig i 1919. Resten snakket tysk eller ladinsk. De slovensk-, kroatisk- og tysktalende innbyggerne i de nyervervete italienske områdene i øst (Kanaldalen, Görz, Trieste og Istria) ble utsatt for like grove overgrep. Det samme gjaldt også for språklige minoriteter som befant seg på områder som Italia hadde ervervet tidligere, her fremfor alt det frankoprovençalske språket i Aostadalen, men også friulisk og sardisk, som italienske myndigheter like godt definerte som dialekter av italiensk.

Italieniseringen benyttet seg av tre virkemidler:

• utflytting av ikke-italiensktalende (dog uten bruk av fysisk tvang),
• innflytting av italiensktalende,
• systematisk diskriminering av andre språk.

Det siste skulle både motivere flere ikke-italiensktalende til å forlate Italia og samtidig sørge for at de som likevel valgte å bli, ble «gode italienere».

Diskrimineringen skjedde ved at minoritetsspråkene ble forbudt bl.a.

• i rettsvesenet,
• i administrasjonen,
• i aviser og andre trykte medier,
• i skolene,
• i barnehagene,
• på gravsteinsinskripsjoner.

Bruk av tolk var ikke tillatt. For å få tiltakene til å virke, ble supplerende lover vedtatt, som forbud av privatskoler, hjemmebarnehager og dagmammaer. De fleste ikke-italiensktalende dommere, politimenn, lærere og andre embetsmenn ble sagt opp (eller sendt til Syd-Italia) og erstattet med italiensktalende sådanne.

Personnavn (for- og etternavn) og geografiske navn ble oversatt til italiensk. Noen få byer hadde etablerte italienske navn fra før (f.eks. Bressanone for Brixen), men de fleste navnene ble funnet opp på 1910-tallet av en komité under ledelse av den fascistiske lingvisten Ettore Tolomei. Metoden hans var hovedsakelig å oversette navnene ledd for ledd (f.eks. Mittewald → Mezzaselva = «mellom» + «skog») og å forvanske uoversettelige orddeler (f.eks. Schlanders → Silandro).

Alle ikke-italiensktalende foreninger (inkludert interesse- og fagforeninger) ble oppløst og deres eiendommer og formuer konfiskert. Lokaldemokratiet ble avskaffet, og de valgte borgermesterne ble erstattet med statlig utnevnte embetsmenn sydfra. Som siste kuriositet kan man nevne at de lokale byggetradisjonene ble forbudt. Alle nye bygninger som ble reist, måtte følge italiensk byggeskikk.

I tillegg til disse diskrimineringstiltakene ble italienere ved hjelp av økonomiske insentiver oppmuntret til å flytte til de berørte områdene. Målet var å gjøre de ikke-italiensktalende til minoriteter i sine egne hjemtrakter.

Italieniseringspolitikken fortsatte for fullt også etter andre verdenskrig og fascismens offisielle fall. Delvis ble lover som hadde blitt vedtatt under fascistene, hentet frem ens ærend for å tvinge gjennom yrkesforbud mot og ekspropriasjoner av ikke-italiensktalende, og for å kunne forby «utenlandske» fornavn. Først sent på 1960-tallet begynte italieniseringen å ebbe av.

Det området som klarte å stå imot italieniseringen best, var også det største, nemlig Syd-Tirol. Gjennom sivil ulydighet og internasjonalt press klarte sydtirolerne etter over 50 års undertrykkelse å få innrømmet språklig og kulturell autonomi. Dette skiftet i italiensk politikk, som dermed ble innledet, profitterte også de andre italieniserte områdene på. Siden 1990-tallet er også disse minoritetene anerkjent som sådanne. For noen av de minste områdene kan imidlertid slutten av italieniseringspolitikken ha kommet for sent.

Nedenfor gjengis konsekvensene i større detalj for de berørte områdene.

I Syd-Tirol hadde ikke tvangsassimileringen det ønskete resultatet. Derfor satset italienske myndigheter sterkt på de to andre tiltakene, som kan sies å ha vært vellykket: Mens det fantes 3 % italiensk-, 89 % tysk- og 4 % ladinskspråklige i 1910, hadde den statlige støttede innvandringen tidoblet andelen av italiensktalende til 34 % i 1961. De andre to språkgruppene var på dette tidspunktet nede i hhv. 62 % (tysk) og 3 % (ladinsk). Samtidig hadde hele 52 % av denne italienske minoriteten jobb i den sydtirolske administrasjonen (inkl. skole- og rettsvesen) – mot bare 7 % av den tysktalende befolkning.

En annen faktor var utvandringen av tysktalende. Italia fikk i dette kravet uventet hjelp fra det nasjonalsosialistiske Tyskland, som ikke gjorde krav på Syd-Tirol (som enkelte nok hadde håpet), men tvert imot støttet det italienske regimet i dets forsøk på å få tysktalende sydtirolere til å emigrere. Delvis ble det brukt (sannsynligvis tomme) trusler om at de som valgte å ikke flytte ut av landet, ville tvangsflyttes til Syd-Italia i stedet. Totalt valgte derfor 75 000 personer (30 % av den tysktalende befolkningen) å forlate landet, før flytteordningen ble innstilt pga. den andre verdenskrigen. Både innflyttingen av italiensktalende og utflytting av tysktalende var hovedsakelig begrenset til de større byene. På landsbygda kom den italiensktalende delen av befolkningen derfor aldri opp i mer enn noen få prosent. (Som det ble sagt den gang: «Hver landsby har to italienske innbyggere: læreren og politimannen.»)

Den ladinske språkgruppen ble truffet spesielt hardt. For det første hadde ladinsken også hatt vanskelige kår under Østerrike-Ungarns sentralistiske styre på 1800-tallet. For det andre definerte fascistene ladinsk på den ene siden som en italiensk dialekt, men krevde på den andre siden ladinernes emigrasjon, som om de hadde vært tysktalende. Til slutt ble de ladinske områdene utsatt for «splitt og hersk»-teknikken ved at de fem dalene ble delt opp mellom tre ulike provinser (Syd-Tirol, Trentino og provinsen Belluno).

Etter andre verdenskrig bekreftet seiersmaktene grenseforløpet fra 1919, men presset Italia til å innrømme selvbestemmelsesrettigheter til de språklige minoritetene. Den italienske statsministeren Alcide de Gasperi og den østerrikske utenriksministeren Karl Gruber undertegnet derfor i 1946 en avtale som skulle garantere økt selvstyre for Syd-Tirol, og som ble bekreftet av FN. Italia uthulte imidlertid avtalens innhold ved å slå sammen Syd-Tirol med den nesten rent italiensktalende provinsen Trentino til regionen Trentino-Syd-Tirol, før de innrømmet Trentino-Syd-Tirol en viss autonomi. Siden Trentino hadde flere innbyggere enn Syd-Tirol, ble altså den lokale autonomien ivaretatt av det italienskspråklige flertallet. Italia mente likevel å ha oppfylt kravene og nektet flere forhandlinger. I mellomtiden fortsatte den statlig støttete innflyttingen av italienere til Syd-Tirol. Det erklærte målet var å ikke innrømme Syd-Tirol autonomi før befolkningen var dominert av italiensktalende der også.

Etter at Østerrike på nytt hadde tatt opp Syd-Tirols situasjon i FN, ble Italia i 1972 med på en omfattende «autonomipakke» for Syd-Tirol, som det tok 20 år å omsette. I 1992 ble striden om Syd-Tirol bilagt. Siden slutten av 1960-tallet har andelen italiensktalende igjen vært synkende. Ved folketellingen i 2001 var forholdet mellom språkgruppene italiensk/tysk/ladinsk dermed 26/69/4. I dag har holdningen i Italia snudd, og landet er med rette stolt av sitt minoritetsvern, som også trekkes frem som godt eksempel i internasjonale sammenhenger.

Disse områdene hadde inntil 1918 hørt til det østerriksk-ungarske kronlandet Küstenland, og var overveiende slovensk- og kroatiskspråklige. Også her førte italieniseringen til en sterk, statlig støttet innvandring av italienere samt italiensktalende personer fra Dalmatia, og til en emigrasjonen av mange slavisktalende til Jugoslavia. Situasjonen var likevel annerledes i disse områdene, siden mesteparten tilfalt Jugoslavia etter andre verdenskrig. Bare dagens provinser Trieste og Gorizia forble italienske, men har bevart en betydelig minoritet av slovensktalende. I 1999 ble slovensk anerkjent som italiensk minoritetsspråk og som offisielt språk i regionen Friuli-Venezia Giulia ved siden av italiensk og friulisk.

Kanaldalen, som hadde hørt til Kärnten inntil 1919, hadde en blandet slovensk- og tysktalende befolkning. Det fantes praktisk talt ingen italienskspråklige innbyggere til den tid. Italieniseringen resulterte her i at begge disse språkgruppene ble til minoriteter i sin egen hjemdal. Italiensk tales per i dag av over halvparten av innbyggerne.

Aostadalens frankoprovençalsk- og walserspråklige befolkning opplevde en like systematisk tvangsassimilering. Området stilte svakere enn f.eks. Syd-Tirol siden befolkningen var mye mindre, og kanskje også fordi det hadde blitt italiensk allerede i 1860, slik at situasjonen fikk liten oppmerksomhet i Frankrike. Italieniseringen reduserte derfor andelen frankoprovençalskbrukere fra 92 % rundt århundretskiftet til om lag 20 % i dag. Dette skyldtes også her både emigrasjon til Frankrike, massiv diskrimering av frankoprovençalskspråklige som valgte å bli hjemme, oversettelse av geografiske og personnavn til italiensk, og immigrasjon av italienere fra Veneto og Calabria.

En ytterligere faktor i nedgangen av det frankoprovençalske språket kan ha vært at regionen valgte fransk som sitt andre offisielle språk etter andre verdenskrig. Dette til tross for at bare rundt to prosent av befolkningen brukte fransk som morsmål. Bakgrunnen for å velge fransk var sannsynligvis ikke bare at skriftspråket for den frankoprovençalsktalende befolkningen er fransk, men også at regionen håpet på mer støtte fra Frankrike. Resultatet er likevel at regionens opprinnelige hovedspråk (og nåværende største minoritetsspråk) fremdeles ikke har noen offisiell status i regionen.

Spredd gjennom ulike fjellområder i Trentino, Veneto og Friuli fantes det et fåtall relativt lukkede og isolerte kommuner som utelukkende brukte den zimbriske varianten av bairisk som talespråk. Siden de ikke hadde mye kontakt verken med hverandre eller med den tysktalende befolkningen i Syd-Tirol, var disse spesielt sårbare for italieniseringen. Resultatet for denne gruppen var at zimbrisken døde ut som talespråk i 24 av 33 landsbyer. I noen av de ni resterende landsbyene beherskes zimbrisk nå bare av et mindretall av innbyggerne.

I Piemonte led walserdialekten av det alemanniske språk en nesten identisk skjebne: Også dette talespråket var i bruk i enkelte isolerte fjellandsbyer og er i dag praktisk talt utdødd som talespråk i Italia.

• R. Steininger (200?) «Die Südtirolfrage». Essay publisert online, Institut für Zeitgeschichte, Universität Innsbruck.
• Anonym (200?) «Vejin». Internettversjon av en utstilling om ladinsk språk og historie, Consulta Ladina, Comun de Bulsan.

• Dokumentsamling om Sydtirol-spørsmålet (tysk)