PROFILPELAJAR.COM

Istrehågan
Land	Norge
	; Istrehågan; 59°05′49″N 10°10′27″Ø
	Istrehågan på Commons

Istrehågan er en gravplass fra jernalderen (500 f.Kr.–1000 e.Kr.). Steinsettingene stammer fra tiden mellom 400–600 e. Kr. Kulturminnet er automatisk fredet etter kulturminneloven. Istrehågan ligger akkurat på grensen mellom Larvik og Sandefjord, ved Jåberg i Tjølling.

Kulturminnet består av tre steinsettinger, og to store skipssetninger, den største er 25 meter lang og består av 18 reiste steiner. I gravene er det, bortsett fra rester etter mennesker, funnet rester av bjørneklør, keramikk, en nål og andre gravgaver. Istrehågan går for å være et av Norges flotteste kulturminner av sitt slag.

Beskrivelse

Arkeologen Elizabeth Skjelsvik foretok undersøkelser av Istrehågan i årene 1959–62, hvorpå anlegget ble rekonstruert slik man mente det hadde sett ut. Andre funn i nærområdet stammer fra bosetting i kortere og lengre perioder gjennom både steinalderen og bronsealderen.

Stedsnavnet

Hva selve navnet betyr, skal være uvisst, men Istra er en bekk i området, og førsteleddet Istre- kommer ifølge Norsk etternamnleksikon (side 210) av Istra, «et elvenamn av uviss tyding». Istros (gresk Ιστρος) var en elvegud i Skythia og det nordøstlige Europa, forbundet med Donaus nedre løp i dagens Romania.^[1] I antikken var Donaus nedre løp kjent under navnet Ister eller Hister.^[2]

Gården Istre har navn etter bekken Istra som renner sørover. Istre er en svært gammel opphavsgård, som gjennom århundrer skilte ut en rekke yngre gårder. Mellom Istre-gårdene ligger Vestad (Ve- = fredhellig sted),^[3] der det er funnet et sjeldent, romersk sverd.^[4]

Skipssetning 1

Skipssetning 1 bestårt av syv rundt én meter høye, uvanlig på siden liggende plater av singel, som danner en skipsform av ca 10 m lengde og to m bredde. Innenfor fant man oppkastet steiner og jord, med jernfragmenter, trekull, likbrann, knokler og et bruddstykke og leirtøy.

Skipssetning 2

Skipssetning 2 består av 18, ved begge stavner inntil fire meter høye steiner, som står på en to meter bred nedre steinpakning og danner et steinskip av rundt 25 m lengde og ni meters bredde. Steinene på midtpartiet av langsidene består av avrundede monolitter av lav høyde. Midtskips ble det funnet en kokegrop der det var foretatt likbrenning, og her ble det funnet gravgaver (kam, spillesteiner og annet).

De tre retterringer

De tre retterringer (eller domarringer, en form for sirkulære steinsettinger) har diametre på 5, 9 (steinkrets A) og 11 m (steinkrets B). Mens de større fremdeles eksisterte ved utgravningene ble den minste rekonstruert på grunnlag av standspor. De store steinene i ringene var markert sammenknyttet med mindre steinrekker. Alle ringer hadde spor av likbrann og trekull.

Steinkrets A har ni meters tversnitt og består av ni om lag én meter høye monolitter. I midten lå en gravklode. Steinkrets B har 11 m diameter og består av syv rundt 1,4 m høye monolitter. I midten lå en gravklode og en brynestein. De store steinene i begge ringer ble forbundet med hverandre med rekker av mindre steiner.

Den 60 cm høye bautasteinen raget på undersøkelsestidspunktet bare 24 cm opp av bakken.

Andre fornminner i området

Også ved Raveien-Sagveien på Elgesem er det gravfelt og steinkrets fra folkevandringstiden, rundt 500 e.Kr. Dette feltet omfatter åtte gravhauger og en skipsformet steinsetting. På Haugen gård på Jåberg, like ved Istrehågan, men i Sandefjord kommune, finnes et helleristningsfelt fra 1500-500 f.Kr. Tegnene der er tolket som jordbrukssymboler.^[5] Det er for øvrig mange fornminner, gravhauger og -røyser andre steder i Vestfold.^[6]^[7]

Litteratur

Thorsten Andersson, Elizabeth Skjelsvik: «Istre/Istrehågan», i Reallexikon der Germanischen Altertumskunde (RGA). 2. Auflage. Band 15, Walter de Gruyter, Berlin/New York 2000, ISBN 3-11-016649-6, s. 539–541. (online)