En isbryter er et skip konstruert spesielt for å kunne seile i farvann som er dekket av is. Sammenlignet med vanlige skip har isbrytere forsterkede skrog og et kraftig fremdriftsmaskineri.

En isbryter bruker motorkraften til å kjøre baugen opp på isen, som bryter sammen under vekten av fartøyet. Skroget er konstruert for å lede isen unna, enten under eller rundt skipet, baugen under vannlinjen gjøres derfor sterkt skrånende. Mange større isbrytere har i tillegg én eller to propeller ved nedre ende av det skrå partiet. Vannstrømmen fra disse skaper et undertrykk under isen som hjelper til med å presse den ned. Når isen har en viss tykkelse, må isbryteren ramme, det vil si stange, noen meter om gangen. Hvis isbryteren klarer å holde god fart, vil isen på grunn av bølgene brytes opp.^[1]

Seilskuter var opprinnelig av tre og ble ikke bygget som isbrytere. Men skuter som skulle operere i arktiske eller antarktiske farvann ble designet for ikke å bli skrudd ned av isen, ofte med en rundere fasong. De ble også forsterket ved vannlinjen med et ekstra plankelag eller jernbånd.

Noen av disse skutene var også forsterket med metallplater ved baugen, akterenden og langs kjølen. Disse kunne presse seg gjennom isen om den ikke var særlig tykk.

«Fram» var det treskipet som har seilt lengst nord (85°57'N) og lengst sør (78°41'S), og et av de sterkeste treskipene som noen gang er bygget.

I 1837 ble det bygget et skip i USA som var designet for å operere også når det var is. «City Ice Boat No. 1» var en 51 meter lang hjuldamper drevet av to 250-hestekrefters dampmaskiner. Den var bygget til Philadelphia av Vandusen & Birelyn og hadde treskovler som var forsterket med jernbelegg.^[2]

Den russiske skipsbyggeren Mikhail Britnev fikk bygget et skip med sterkt metallskrog og avrundet form, som på de gamle Pomor-båtene. Den ble sjøsatt i 1864 og fikk navnet «Pilot» (Пайлот / Paĭlot). Isbryteren ble benyttet i Finskebukta frem til 1890.

Vinteren 1871 var så kald at Elben og havnen i Hamburg måtte stenge i 60 dager på grunn av is. Som følge av de økonomiske tapene dette medførte, fikk man designet og bygget et skip med kraftig skrog og stor maskinkraft som skulle bryte isen. Carl Ferdinand Steinhaus gjenbrukte baugprofilen fra «Pilot» og designet isbryteren «Eisbrecher I».

Isbryteren «Mjølner» var Nordens første isbryter og ble levert fra Kockums Mekaniska Verkstad i Malmö til Christiania Havne Commission i 1877. Den hadde tilsvarende baug-design som «Eisbrecher». En annen norsk isbryter var «Thor» som var bygget på Nylands verksted og begynte sitt arbeid i Drammensfjorden i 1889. «Isbjørn» ble bygget av Akers mekaniske værksted i 1894 og gikk som isbryter i Oslofjorden før den ble ishavsskute. I 1936 ble den kjøpt av Jacob Kjøde A/S, Bergen, og fungerte som isbryter for kulltrafikken til Svalbard. «Isbjørn» er kjent fra ekspedisjoner i Nordishavet og hendelser under andre verdenskrig. Bombet og senket av tyske fly på Spitsbergen i 1942.^[3][4][5]

Den første isbryteren i Sverige ble bygget ved Lindholmens varv i 1883 for å holde Gøteborg havn isfri og hadde navnet «Isbrytaren». I Sverige bygde man også isbryteren «Bore» ved Kockums Mekaniska Verkstad i 1894 for å arbeid i Malmö havn og som reserveferge mellom Malmö og København vinterstid. Den har passasjersalonger og lasterom for post og pakker. Den ligger nå i havnen i Malmø. Stockholm fikk sin første isbryter, «Isbrytaren I», i 1897, den ble erstattet av «Isbrytaren II» i 1915.^[6][7][8]

Den første isbryteren som var bygget for polare strøk var russiske «Yermak» som ble bygget i 1897 på Armstrong Whitworth marineverft i England. Designet av baugen fulgte tradisjonen fra «Pilot», skipet fortrengte 5.000 tonn og dampmaskinen leverte 10.000 hestekrefter. Isbryteren var i drift i 66 år frem til 1963, og ble hugget i 1964.^[9]

De dampdrevne isbryterne hadde på 1930-tallet opptil 10 000 hk, hadde godt dreiemoment og var pålitelige. Men nå var dieselelektrisk fremdriftssystem på full fart inn i skipsfarten.

Svenske «Ymer» var verdens første dieselelektriske havisbryterbygget, den var bygget ved Kockums Mekaniska Verkstad i Malmö i 1933. Den var 78,6 meter lang, 19,3 meter bred og var utstyrt med 6 stykk sekssylindrede firetakts MAN dieselmotorer, hver på 1500 hk. I tillegg var den utstyrt med hjelpemaskineri bestående av to sekssylindrede firetakts MAN dieselmotorer og en tosylindret totaktsmotor, som drev to likestrømsgeneratorer på henholdsvis 265 kW og en på 50 kW. Disse ble brukt til å produsere strøm til hovedgeneratorenes magnetisering, og til skipets interne behov. Den hadde to propeller i hekken og en propell i baugen. «Ymer» hadde opprinnelig med et sjøfly for rekognosering av isforholdene og en kran for å løfte flyet av og på skipet, når man senere monterte krigsutstyr ble flyet fjernet. Kommandobroen var åpen så det var tøffe arbeidsforhold, den ble først innbygget i 1963.^[10]

Finland fikk sin første dieselelektriske isbryter, «Sisu», i 1939. Det var 65,3 meter lang, 14,4 meter bred, hadde 3 stykk åttesylindrete motorer, på 1600 hk hver, fra Atlas-Diesel og var bygget av Wärtsilä Hietalahti verftet i Helsingfors. Det var også krigsskip under vinterkrigen.^[11]

I Canada ble «Labrador» bygget i 1952 som den første dieselelektriske isbryteren i Amerika. Den største isbryteren Canada har, per 2023, er «Louis S. St-Laurent» fra 1969. Hun er 120 meter lang, 24 meter bred og har fem dieselmotorer, tre generatorer og tre elektriske motorer, 20 000 kW (27000 hk). «Louis S. St-Laurent» og «Polar Sea» nådde Nordpolen 22. august 1994 som de første nordamerikanske overflatefartøyene.^[12]

Også Kina har store isbrytere, Den kinesiske isbryteren «Xue Long», eller «Snødragen», fra 1993 og «Xue Long 2» fra 2019 er forskningsskipene til Det kinesiske polarforskningsinstitutt og er bygget for arktiske farvann.^[13]

Den største isbryteren i Latin-Amerika er chilenske «Almirante Viel», bygget i 2022, som er designet for vitenskapelig forskning og skal hovedsakelig brukes i Antarktis. Den kan bryte 1 meter tykk is i en hastighet på 3 knop. Andre land som har antarktiske vitenskapelige isbrytere er Brasil, USA, Spania, Tyskland og Sør-Korea.^[14]

Allerede på slutten av 1950-tallet tok Sovjetunionen i bruk den første atomdrevne isbryteren,«Lenin», som hadde tre atomdrevne dampturbiner som produserte strøm til fremdriftsmotoren. Motorene produserte 32,4 MW noe som ga den en toppfart på 18 knop. Den har tre akterpropeller, er 134 meter lang og 27,6 m, bred. Isbryteren var i drift frem til 1989 og er nå gjort om til et museum som ligger ved kai i Murmansk.

Fra og med 1975 tok russerne i drift seks atomisbrytere av Arktika-klassen, hvorav den siste som ble satt i drift i 2007, «50 Let Pobedy», var den største og kraftigste isbryteren i verden i 2013, med en ytelse på 52,8 MW (70 800 HK). Isbryteren «Arktika» var verdens første overflatefartøy som nådde Nordpolen, 17. august 1977. Hovedoppgavene til disse isbryterne er å holde de nordlige sjørutene åpne, samt å gjennomføre ulike ekspedisjoner til Arktis.

Russland har også bygget en mindre klasse isbrytere, Taymyr-klassen, som er beregnet for bruk i de russisk elvene.

«Arktika» den første isbryteren i LK-60Ya-klassen sto ferdig i 2020. «Arktika» er den største og kraftigste isbryteren i verden (i 2023) med en kraft på 350 MW, lengde på 173,3 meter og bredde på 34 meter. Den har en dybde på 10,5 meter, men den kan reduseres ved å slippe ut ballastvann til 9 meter (opprinnelig konstruert for 8,5). De tre aksellinjene har 6,2 meter firebladede propeller med fast stigning. Den kan bryte is med 2,8 meter tykkelse.

En ny og større isbryter-klasse, LK-120Ya, vil erstatte LK-60Ya-klassen. Det ble startet bygging av det første skipet, «Rossiya», i 2021. Isbryterne vil ha to atomreaktorer med en termisk effekt på 315 MW, vil bli 209 meter lange og kunne bryte is med 4,3 meter tykkelse.

I 1988 bygget sovjeterne også et atomdrevet isbrytende lasteskip, «Sevmorput», som hadde en enkelt atomreaktor og en dampturbin direkte koblet til propellakselen. Det var da på et tidspunkt fire atomdrevne handelsskip. Den fikk en omfattende ombygging i 2016 og er fortsatt i drift (i 2023).

Russland er fortsatt det eneste landet som operer med atomdrevne isbrytere.

Den norske kysten er stort sett isfri og isbryting trenges da ikke. Finnmark og Svalbard patruljeres imidlertid av kystvaktskipet KV «Svalbard» som har isbryterkapasitet. Det isbrytende forskningsskipet FF «Kronprins Haakon» ble sjøsatt 2017.^[15]

De indre delene av fjordene i Nord-Norge kan få is. Havner er vanligvis ikke plassert der. Et unntak er Alta som kan ha isproblemer.^[16]

På Østlandet var Drammensfjorden, på grunn av lavt saltinnhold, ofte islagt. Før 1880-tallet ble isbrytere noen ganger leid inn men ofte stoppet skipsfart helt opp den tiden fjorden var islagt. Før var dette vanligvis is fra desember til mars/april men i senere tid har det vært mye mindre is i fjorden. Den første isbryteren, «Thor», ble bygget ved Nylands Værksted i 1889 og var en 94 fots dampisbryter. En ny isbryter, «Tjalve», med 250 hk ble bygget i 1892 og den fikk selskap av «Thor» i 1918. Disse to holdt råken inn til Drammen havn åpen om vintrene frem til slutten av 1950-årene, da ble de avløst av «Thor II» med 800 hk. «Thor III» overtok i 1960, den er 35 fot og har 1430 HK og er fremdeles i bruk.^[17][18]

Også på større innsjøer er det behov for isbrytere. Dampskipet «Bugser» som tilhørte Tinfos Papirfabrikk i Notodden, gikk på Heddalsvannet. Det var bygget ved Trosvik Mek. Verksted i Brevik i 1938. «Bugser» fikk diselmotor i 1969, ble senere solgt til Sankt Annas Rederi i Sverige, og forliste utenfor Gotland i 1990. Alle ble reddet.^[19]

Kystverket er ansvarlig for å holde hovedleder og bileder langs kysten farbare. Havneområder og kommunens sjøområde ellers er kommunenes/havnevesenets ansvar.^[20]

Det er også Kystverket som står for istjenesten i Norge, hvor man kan få informasjon om isforholdene som kan skape utfordringer for skipstrafikken.^[21]

I Østersjøen er det lite salt i vannet og det dannes mye is. I Bottenvika er det stort behov for isbryting, særlig i Finland grunnet ofte vind fra vest. På svenske vestkysten er det sjelden is, men inne ved havnene kan det være behov for isbrytere.

Finland har 9 isbrytere som drives av det finske statseide Arctia.^[22]

Sverige har vanligvis 5 isbrytere i trafikk om vinteren, herav en i Vänern, pluss 2 i reserve. Ansvaret for isbryterne i Sverige har det svenske Sjöfartsverket i Norrköping.

Danmark hadde 4 isbrytere. «Thorbjørn» ble solgt i 2016, «Elbjørn» ble hotellskip i Aalborg havn og «Danbjørn» og «Isbjørn» ble hugget opp. Nå er det i Danmark kun mindre isbrytere eiet av havnene de opererer i.^[23]

De fleste isbryterne har også andre arbeidsoppgaver. De største opererer også som frakteskip, forskningsskip eller tar på seg andre oppdrag, mens andre isbrytere vanligvis også er slepebåter.

For eksempel har «Thor III» fra Drammen blitt brukt til sleping, berging og assistanse som til større tømmerslep og assistanse av båter i Oslo og Horten. Den har også vært på flere langturer, som for eksemplet til England, for å hente to brannskadede båter til reparasjon i Haugesund.^[17]

• 
  «City Ice Boat No. 1» på elva Delaware (1837).
• 
  Den russiske isbryteren «Yermak» (1899 - 1963).
• 
  Sisu (1939).
• 
  Louis S. St-Laurent (1969) og Healy (1997).
• 
  Svenske «Ymer» (1976) assisterer fraktefartøyet «Vlieborg».
• 
  Den canadiske isbryteren «Amundsen» (1978).
• 
  United States Coast Guard Cutter «Katmai Bay» (1979) eskorterer «Algo Steel» gjennom Mackinacstredet.
• 
  Yamal (1989).
• 
  Amerikanske «Nathaniel B. Palmer» (1992).
• 
  Xue Long (1993).
• 
  To russiske isbrytere og «American tern».

• (en) Icebreakers – kategori av bilder, video eller lyd på Commons