Aas tok artium i Hamar i 1896 og medisinsk embetseksamen i Kristiania i 1903. Etter kandidattjeneste flytta hun til Trondheim i 1905. Her gifta hun seg medstudenten Arne Olaf Aas, som var fra byen. De jobba begge mest med arbeiderklassens helse. Han var ansatt som lege i Norsk jern- og metallarbeiderforbund. Hun hadde privatpraksis og engasjerte seg på felt som abortspørsmålet, alkohol- og tobakksbruk, epidemier, hygiene og boligspørsmål. Hun tok initiativ til en poliklinikk for veneriske sjukdommer. Klinikken blei åpna i 1913, og Ingeborg Aas var leder for den heilt fram til 1946.
Hun var aktiv i Østbyen sanitetsforening, som blei stifta i 1911. Hun var leder i foreninga fra 1918 til 1944. Tuberkulosebekjempelse stod sentralt. For øvrig dreiv foreninga en matstasjon fra 1927, den såkalte grøtstasjonen på Gråmølna. Om somrene blei det arrangert dagkoloni for unger.
Aas var i perioder medlem av bystyret, formannskapet og skolestyret, der hun representerte Venstre. Under striden om bynavnet var hun den fremste talspersonen for Nidaros. Hun var medlem av den nasjonale straffelovkomiteen fra 1922 til 1933. Hun var varadelegat for Norge i Folkeforbundet.
I 1932 gav Aas ut boka Hvordan kan samfundet beskytte sig mot åndssvake og sedelighetsforbrytere (Olaf Norlis forlag). Her tar hun blant annet til orde for tvungen sterilisering på rasehygienisk grunnlag. Hun var en sentral talsperson for steriliseringsloven som blir vedtatt av Stortinget i 1934.
^«1500 norske barn ble tatt fra foreldrene: – Ren kidnapping». www.aftenposten.no. 19. juli 2023. Besøkt 26. juli 2023. «Lege Ingeborg Aas (1876–1958) argumenterte for at myndighetene burde begynne med å sterilisere omstreiferne og deres barn først, hvis det i det hele tatt skulle monne. Et slikt målrettet tiltak ville storsamfunnet neppe motsette seg, mente hun. Tvert imot.»
