Ian Smith undertegnet koloniens ensidige uavhengighetserklæring (Unilateral Declaration of Independence – UDI) fra Storbritannia 11. november 1965. Storbritannia kalte erklæringen en opprørshandling og Samveldet av nasjoner innførte økonomiske sanksjoner. I 1968 stemte FN for å gjøre sanksjonene obligatoriske, men de var stort sett lite effektive så lenge som landet ble støttet av Sør-Afrika og hadde gode handelsrelasjoner med andre land. I et forsøk på å distansere landet fra Storbritannia, erklærte Ian Smith landet for en republikk i 1970 – Rhodesia – men dette førte ikke til internasjonal anerkjennelse. Smith fortsatte å administrere et stort sett segregert sosialt samfunn som i prinsippet var et apartheid-regime. Uavhengigheten ble aldri godkjent av andre land enn apartheid-regimet i Sør-Afrika, da det hvite mindretallet kun erklærte selvstendighet for å holde på et hvitt mindretallsstyre.
I 1976/77 fant den resultatløse Rhodesiakonferansen sted i Genève. I mars 1978, da Smith-regimet var på sammenbruddets rand, signerte Ian Smith en avtale med tre svarte ledere, med biskop Abel Muzorewa i spissen. Disse lovte sikkerhet for den hvite delen av befolkningen. Landet ble formelt sett igjen en koloni i en overgangsperiode. Som en følge av avtalen ble det avholdt valg i april 1979. Partiet United African National Council (UANC) vant valget, og 1. juni1979 ble partileder Abel Muzorewa innsatt som statsminister, og landet skiftet navn til Zimbabwe-Rhodesia. Avtalen lot de hvite fortsette å ha kontroll over landets politi, sikkerhets-styrker, embetsverket og rettsvesenet, samt sikret de hvite omkring en tredjedel av setene i parlamentet.
Muzorewa hadde støtten til Ian Smith og den sørafrikanske regjeringen, men manglet troverdighet blant betydelige deler av landets egen befolkning. Muzorewa–regjeringen fikk raskt problemer. Mot slutten av 1979 ba den britiske regjeringen alle parter om å komme til Lancaster House i London for å forhandle frem en avslutning av borgerkrigen. Etter konferansen som ble holdt i 1979–1980 ble landet formelt sett igjen en koloni i en overgangsperiode. Storbritannias Lord Soames ble utnevnt til guvernør for å overvåke avvæpningen av revolusjonsgeriljaen, gjennomføring av valg og til å gi uavhengighet til koalisjonsregjeringen med Joshua Nkomo, leder av Zimbabwe African People's Union (ZAPU). I de frie valgene i februar 1980 vant Robert Mugabe og hans Zimbabwe African National Union (ZANU).
Liv
Smith kom fra en familie med skotsk bakgrunn. Da han ble født var landet den britiske kolonien Sør-Rhodesia. (Nord-Rhodesia ble til Zambia). Han studerte ved Rhodes University i Sør-Afrika. Under annen verdenskrig var han flyger i britiske Royal Air Force i Europa og Nord-Afrika. Senere var han stasjonert i Kristiansand rett etter at tyskerne kapitulerte. I 1945 vendte han hjem til sin tobakksfarm i Rhodesia.
Ian Smith etablerte seg som bonde. Giftet seg med ei enke fra Sør-Afrika som hadde to barn. Sammen fikk de sønnen Alec. I 1978 giftet Alec seg med den norske kvinnen Elisabeth. Sammen fikk de barna Kjersti, Inger og Tom Erik. Alec blir hjemmeværende husfar, mens kona Elisabeth fortsetter sin stilling i Det Norske Utenriksdepartement. De bodde i Rhodesia/Zimbabwe inntil den politiske situasjonen ble for vanskelig[7].
Smith var tidlig i 1960-årene en av grunnleggerne av Rhodesian Front, som gikk inn for koloniens nasjonale uavhengighet, men som var mot en umiddelbar innføring av flertallsstyre. Ettersom han konsekvent motsatte seg å la de svarte, som var i stort flertall i landet, ta del i regjeringsmakten under løsrivelsen i 1964, ble den formelle uavhengighetserklæringen året etter ikke anerkjent internasjonalt. Sør-Rhodesia ble ilagt internasjonale økonomiske sanksjoner. Nye forhandlinger med Storbritannia førte ikke frem. I 1969 vedtok regjeringen Smith en grunnlov, og året etter ble landet utropt til republikk, med navnet Rhodesia.
Etter økende gerilja-motstand, åpnet Smith for forhandlinger med geriljabevegelsene i midten av 1970-årene.
I årene etter Zimbabwes uavhengighet i 1980 var Smith leder for opposisjonen i egenskap av leder av The Republican Front. Hans støtte innen de hvite befolkningsgruppene avtok etterhvert, men i 1985 vant hans parti 15 av de 20 parlamentstaburetter som var forbeholdt det hvite mindretallet. To år etter avskaffet president Robert Mugabe denne kvoteordningen. Ian Smith trakk seg kort etter tilbake fra politikken og tilbake til sin farm. Under Mugabes styre ble han stadig utsatt for sterkere beskyldninger fra Mugabe og hans parti om å ha ødelagt landet. Ian Smith nøt høy anseelse også etter uavhengigheten, til tross for det omstridte regimet han hadde ledet.
Memoarer
Ian Douglas Smith: Bitter Harvest: The Great Betrayal and the Dreadful Aftermath, London: Blake Publishing, 2001, (ISBN 1-903402-05-0)
