Billungene var en adelsslekt i Sachsen i det 9. – 12. århundre. Slekten deles inn i de gamle og de unge Billunger, men familiebåndene mellom dem er ikke alltid like tydelige.[1]
De gamle Billunger stammer fra Wetigau og var blant Øst-Sachsens viktigste familier på Karl den stores tid. Den første Billung som er kjent ved navn er grev Wichmann Billung (Wychmannus comes) som skal ha ført forhandlinger ved elven Eider i 811. Wichmann II var greve i Hamaland og hans sønn, grev Egbert (-932) er antagelig Hermann Billungs bestefar. Grev Egbert fikk områder i Bardengau av kong Arnulf av Kärnten. Andre medlemmer av familien er princeps Billung som via sin datter Oda (død 913) og hennes ekteskap med grev Liudolf av Sachsen (død 866) ble Liudolfingernes stamfar. Oda av Billung var farmor til keiser Otto I av det tysk-romerske rike.
I den første halvdelen av det 10. århundre økte de unge Billungenes innflytelse i området Bardengau. Til grunn for deres makt lå familiens eiendommer og de grevelige rettighetene til Elben og øvre Weser samt byen Lüneburg. Hermann Billung (-973) fikk i 936 i oppdrag å beskytte den nedre delen av Weser av kong Otto den store, og dette området fikk navnet Billungermark. At Herman regelmessig var kongens stedfortreder ble i 961 gjort fullstendig da han ble utnevnt til hertug. Sønnen Bernhard etterfulgte ham, og takket være Bernhards ekteskap med Hildegard av Stade ble området Hadeln tilføyet til hertugdømmet. I fem generasjoner hersket huset Billung over hertugdømmet Sachsen.
De siste Billungene, Ordulfs sønn Magnus (1072–1106), stod i 1073-1075 på de Saliske frankernes side. Dette svekket familiens innflytelse, og etter at Magnus døde uten å etterlate seg sønner, ble eiendommene fordelt mellom hans to døtre. Datteren Wulfhilde hadde giftet seg med grev Henrik IX av Bayern av Welfene, mens Eilika giftet seg med grev Otto av Ballenstedt av Askanierne. En konsekvens av dette var en strid som varte flere tiår, mellom Welfene og Askanierne om kontrollen over Sachsen.
Hertugene av Sachsen fra huset Billung var:
Referanser