PROFILPELAJAR.COM

Gråspurv
	Hann i hekkedrakt (nominatformen)
	Nomenklatur
	Passer domesticus; (Linnaeus, 1758)
	Synonymi
	Fringilla domestica
	Populærnavn
	gråspurv; (spurv)
	Klassifikasjon
Rike	Dyr
Rekke	Ryggstrengdyr
Klasse	Fugler
Orden	Spurvefugler
Familie	Spurvefamilien
Slekt	Passer
	Miljøvern
	IUCNs rødliste:
	ver 3.1 LC — Livskraftig
	Norsk rødliste:
	NT — Nær truet; Artsdatabanken (2021)
	Økologi
Habitat:	terrestrisk, nær bebyggelse
Utbredelse:
	Mørk grønn = naturlig utbredelse; Lys grønn = introdusert utbredelse

Gråspurv (Passer domesticus) er en art i spurvefamilien, og én av 28 arter i den tallrike slekten Passer.^[4] Arten er naturlig utbredt i Den gamle verden, men den har også blitt introdusert til flere nye områder utenfor sin naturlige utbredelse. Som følge av dette er den i dag verdens mest utbredte fugleart.

Den globale bestanden av gråspurv blir av Birds of the World anslått til cirka 500 millioner par.^[5] Det regnes med 12 underarter,^[5] hvorav nominatformen (P. d. domesticus) har størst utbredelse. Den finnes blant annet i det meste av Europa, inkludert i Skandinavia og store deler av Russland. På IUCNs rødliste regnes arten som livskraftig,^[2] men på Norsk rødliste for arter 2021 er status for Norge oppjustert til nær truet.^[6] Årsaken er en markant bestandsnedgang de siste 12 årene (tilsvarende tre generasjoner ifølge Bird et al. (2020)^[7]).^[6]

Taksonomi

Arten danner, sammen med romerspurv (P. italiae) og middelhavsspurv (P. hispaniolensis), en såkalt superart.^[8] Romerspurven er ifølge en norsk studie et resultat av hybridisering mellom de to andre artene.^[9] ^[10]

Underartene varierer for det meste i fargenyanser og størrelse. De to rasene domesticus og indicus har blitt hevdet å tilhøre hver sin klade, med basis i at raser under indicus ikke parer seg med raser fra domesticus. Dette medfører imidlertid ikke riktighet, i det indicus hybridiserer med persicus, som med en inndeling i to klader klart ville tilhøre domesticus. Mer forskning må derfor til før dette spørsmålet kan avklares.^[5]

Biologi

Beskrivelse

Gråspurven, som har flere lokale navn, ligner mye på den nært beslektede pilfinken (P. montanus), som den ofte også forveksles med. Pilfinken skiller seg imidlertid fra gråspurven gjennom å ha en mørk kinnflekk på et lysegrått kinn, og begge kjønn like.

Arten er en kraftig og litt lubben spurv. Den er noe større enn pilfink og preges særlig av sitt store hode og det kraftige, kjegleformede nebbet. Gråspurven blir cirka 15–17 cm lang og veier typisk 27–29 g.^[5] Vingene er cirka 71–82 mm lange og vingespennet cirka 21–26 cm. Hannen blir noe større enn hunnen.^[5]

Hanner og hunner er like store, men fjærdrakten er forskjellig, i motsetning til hos pilfinken. Hannen har sterkere kontraster i fjærdrakten enn hunnen. Den voksne hannen har grå isse, sjokoladebrun nakke og hodesider, svart eller mørkegrå strupe samt svart hakelapp som strekker seg ned på øvre del av brystet. På høsten, etter rugingen, er hakelappen dekket av lyse fjær og den helsvarte hakelappen kommer ikke fram før på vårkanten på grunn av slitasje på fjærene. Kinnene og undersiden er grå til hvitaktig, avhengig av underarten (se bilde), mens toppen er brun med langsgående mørke striper. Om vinteren har den tydelig blekere fjærdrakt og betydelig mindre svart på brystet.

Hunnen er farget i rustbrun og lyst grått med beigegrått bryst og gråbrunt hode, og mangler hannens brune nakke og svarte strupeflekk. Oversiden er lys gråbrun, ryggen stripet i svartbrunt og gulbrunt. Det gråbrune hodet har en tydelig lys strek fra øynene og bak. Nebbet er gulaktig, men skifter farge til svartgrå i hekketiden.

Ifølge Bird et al. (2020) utgjør én generasjon fire år,^[7] noe som støttes av Artsdatabankens ekspertkomité for fugler i Norsk rødliste for arter 2021,^[6] mens derimot BirdLife International hevder at generasjonslengden er seks år.^[2] Lengste kjente levetid for en gråspurv er 13 år og 4 måneder.^[11]

Atferd

Gråspurven er en svært vanlig art i Skandinavia, der den ofte flokker seg i busker og småtrær. Om tilgangen på føde er god, kan flokkene telle flere hundre individer. Arten regnes som en standfuglart, med svært stasjonær tilholdsatferd. Fuglene er selskapelige og generelt uredde for mennesker, men vaktsomme. Den er ofte å finne i fjøs og kraftfôrlagre.

Arten er meget tilpasningsdyktig når det gjelder å skaffe seg mat. Den eter for det meste frø, både ville og kultiverte; inkludert mais, havre, hvete, sorghum og ugressfrø; også insekter og andre små leddyr i hekkesesongen. Annet plantemateriale inkluderer frukt, knopper og bær. Er imidlertid en fullstendig opportunist og eter også et veldig bredt utvalg av annen mat, inkludert små frosker, små bløtdyr og krepsdyr på strandlinjen, samt et bredt utvalg av husholdningsavfall. Frø leter den hovedsakelig etter på bakken. Om vinteren er den en hyppig gjest på fuglebrettet.^[5]

Hekking

Gråspurven hekker i nærheten av mennesker. Reiret plasseres ofte under takskjegg, loftsrom, hull i vegger eller på låver. Den kan også bygge i forlatte svarttrostreder, eller kaste ut en taksvale fra redet sitt. Den legger 3–7 egg, og det er vanlig med 2–4 kull. Under gode forhold har man observert at gråspurven legger opptil 7 kull. Etter 11–14 dager kommer ungene ut av eggene, og de forlater redet etter 14–16 dager.

Bevegelsesmønster

På bakken hopper arten rundt.^[5] Gange blir sjeldent observert og bare hos gamle individer. Den kan også svømme, om den blir tvunget til det.^[5] Flukten er hurtig og rett med omkring 13 vingeslag i sekundet,^[5] relativt lavt og vanligvis bare fra oppgjøret til et tre eller en busk. De kan da oppnå hastigheter på opptil 60 km/t,^{[trenger referanse]} men gjennomsnittsfarten ligger rundt 45,5 km/t (29–55 km/t).^[5] Distanseflygingen er bølgeformet med et fallende glidemønster. Flukten har likevel mindre opp- og nedturer enn andre spurvefugler.

Utbredelse

Arten er naturlig utbredt i Den gamle verden, men den er også introdusert til Nord-Amerika, det sørlige Sør-Amerika, det sørlige Afrika og til det østre Australia og New Zealand, og på disse stedene har arten siden hatt omfattende spredning.

Inndeling

Inndelingen og rekkefølge følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).^[4] Norske navn på arter og grupper følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).^[12]^[13] Eventuelle norske navn i parentes er ikke offisielle, men kun midlertidige beskrivelser.

Treliste

Passeriformes, spurvefugler
- Passeri, sangfugler
  - Passerida
    - Passeroidea
      - Passeridae, spurvefamilien
        Passer
        P. domesticus, gråspurv
        P. d. domesticus (nominatformen), Nord- og Vest-Europa sørover til Den iberiske halvøy og østover til det nordsentrale Asia (sør til Ukraina, nord til Mongolia og det nordøstre Kina) og munningen av Amur; lokalt også Sakhalin og den vestre og østre Kamtsjatkahalvøya
        
        P. d. balearoibericus, Balearene og Sør-Frankrike østover (uten Italia og øyene i Middelhavet) til det vestsentrale Lilleasia
        
        P. d. tingitanus, fra Marokko til Libya
        
        P. d. rufidorsalis, fra Nildalen i Sudan østover til Rødehavskysten ved Eritrea
        
        P. d. niloticus, Nildeltaet og Nildalen i Egypt
        
        P. d. biblicus, fra Sørøst-Tyrkia, Kypros og Levanten østover til Nordvest-Iran
        
        P. d. indicus, fra Israel, Palestina og mye av Arabia til Nordøst-Iran, India, Sri Lanka og Sørøst-Asia til Laos
        
        P. d. hufufae, øst på Den arabiske halvøy
        
        P. d. bactrianus, Vest-Turkmenistan, Nordøst-Iran og Sør-Kasakhstan østover til Tien Shan, det ekstremt nordvestre Kina (Xinjiang) og nordvestre Pakistan
        
        P. d. hyrcanus, Sørøst-Aserbajdsjan og Elburzfjellene i Nord-Iran
        
        P. d. persicus, det sentrale Iran sør for Elburzfjellene og det østre, vestre og sørlige Afghanistan
        
        P. d. parkini, fra Kasjmir til Sikkim

Referanser

^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 3. mars 2022. Besøkt 3. mars 2022.
^ ^a ^b ^c BirdLife International. 2019. Passer domesticus (amended version of 2018 assessment). The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T103818789A155522130. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2018-2.RLTS.T103818789A155522130.en. Downloaded on 08 December 2021.
^ Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (2021, 24. november). Fugler: Vurdering av gråspurv Passer domesticus for Norge. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/27984
^ ^a ^b Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Old World Sparrows (Passeridae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.passer4.01
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j Lowther, P. E. and C. L. Cink (2020). House Sparrow (Passer domesticus), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.houspa.01
^ ^a ^b ^c Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (2021, 24. november). Fugler: Vurdering av gråspurv Passer domesticus for Norge. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/27984
^ ^a ^b Bird, J. P., Martin, R., Akçakaya, H. R., Gilroy, J., Burfield, I. J., Garnett, S. T., ... & Butchart, S. H. (2020). Generation lengths of the world's birds and their implications for extinction risk. Conservation Biology, 34(5), 1252-1261. https://doi.org/10.1111/cobi.13486
^ Summers-Smith, D., Christie, D.A. & Garcia, E.F.J. (2016). Sparrow (Passer domesticus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
^ Hermansen JS, Sæther SA, Elgvin TO, Borge T, Hjelle E, Sætre G-P. 2011. Hybrid speciation in sparrows I: phenotypic intermediacy, genetic admixture and barriers to gene flow. Mol Ecol 20: 3812-3822.
^ Elgvin TO, Hermansen JS, Fijarczyk A, Bonnet T, Borge T, Sæther SA, Voje KL, Sætre G-P. Hybrid speciation in sparrows II: a role for sex chromosomes? Mol Ecol 20: 3823-3837.
^ Klimkiewicz, M. K., & Futcher, A. G. (1987). Longevity Records of North American Birds: Coerebinae through Estrildidae (Registros de Longevidad de Aves de Norte América: Coerebinae a Estrildidae). Journal of Field Ornithology, 58(3) 318-333. https://www.jstor.org/stable/4513247
^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php