Tsjitsjerin var sønn av legasjonsråd Vasilij Tsjitsjerin (død 1882) og hans tyskbaltiske hustru Karoline Georgine født von Meyendorff (1836-1897). Peter von Meyendorff var hans grandonkel.[7]
Karriere og virksomhet til 1917
Etter å ha tjenestegjort i tsarens diplomatiske korps, sluttet Tsjitsjerin seg til den sosialdemokratiske bevegelse, først tll mensjevikene og senere til bolsjevikene. Han måtte flykte fra Russland i 1904 på grunn av sin politiske virksomhet, og tilbragte deretter i 14 år i Berlin, Paris, London og Brussel.
Ved utbruddet av første verdenskrig i 1914 flyktet han fra Brussel til London. Der ble han sekretær i de russiske flyktingers organisasjonskomité, og etter februarrevolusjonen i 1917 og tsarens avsettelse ble han sekretær i en komité for de russiske emigranters hjemferd. På grunn av sin krigsmotstand, en oppfatning han delte med Vladimir Lenin, ble han fengslet i Storbritannia, der myndighetene ville at Russland skulle fortsette krigen.[trenger referanse]
Etter oktoberrevolusjonen senere på året og bolsjevikenes maktovertakelse klarte Lev Trotskij å få ham løslatt i bytte mot britiske borgere som satt fengslet i Russland. I januar 1918 kunne han vende tilbake til Moskva.
Tsjitsjerin (til høyre) i Berlin 1925
Der ble han straks utnevnt til visefolkekommissær for utenrikssaker under Trotskij. Rett etter at freden i Brest-Litovsk var blitt undertegnet i februar 1918 etterfulgte han Trotskij, ettersom denne hadde gått inn for en mindre kompromissvennlig linje overfor Tyskland og sentralmaktene. Som folkekommissær for utenrikssaker (utenriksminister) deltok Tsjitsjerin i Genovakonferansen i 1922 og ved fremforhandlingen av Rapallotraktaten samme år. Denne siste erstattet Brest-Litovsk og innebar at Sovjet-Russland fikk tilbake tapte områder og at diplomatiske forbindelser ble opprettet med Weimarrepublikken. Utover den gjensidige anerkjennelse, som var den første diplomatiske anerkjennelse sovjetregimet fikk, gav sovjetrusserne avkall på å fremsette krigsskadeerstatningskrav mot Tyskland.
I denne perioden hadde han også diplomatiske forhandlinger med den apostoliske nuntius Eugenio Pacelli, den fremtidige pave Pius XII, om den katolske kirkes status i Sovjetunionen.
Tsjitsjerin var kjent som en arbeidshest, nærmest en arbeidsnarkoman, men han ble fra 1928 av helsemessig mer og mer svekket og ble derfor avløst i enbedet.[trenger referanse]
^abEncyclopædia Britannica Online, oppført som Georgy Vasilyevich Chicherin, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Georgy-Vasilyevich-Chicherin, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abFind a Grave, oppført som Georgy Vasilyevich Chicherin, Find a Grave-ID 44878828, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Чичерин Георгий Васильевич, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
^Find a Grave, besøkt 29. juni 2024[Hentet fra Wikidata]
^Se Genealogisches Handbuch der livländischen Ritterschaft Band 1, Görlitz 1919 Digitalisat, s. 503-532
Litteratur
Richard K. Debo: «The Making of a Bolshevik: Georgii Chicherin in England 1914-1918», Slavic Review, vol. 25, no. 4 (Dec. 1966), pp. 651–662. In JSTOR.
Timothy Edward O'Connor: Diplomacy and Revolution: G.V. Chicherin and Soviet Foreign Affairs, 1918-1930, Ames, Iowa State University Press, 1988.
Ludmila Thomas: Georgi Tschitscherin: Ich hatte die Revolution und Mozart. Dietz, Berlin 2012, ISBN 978-3-320-02275-4 (aus dem Russischen von Helmut Ettinger).
