PROFILPELAJAR.COM

Georgij Tsjitsjerin
Født	24. nov. 1872; Karaul
Død	7. juli 1936 (63 år); Moskva
Beskjeftigelse	Politiker, diplomat, musikkforsker, revolusjonær
Embete	Liste over Sovjetunionens utenriksministre ;
Utdannet ved	Statsuniversitetet i St. Petersburg
Far	Vasilij Nikolajevitsj Tsjitsjerin
Mor	Caroline Georgine Egorovna Chicherina (Meyendorff)
Parti	Sovjetunionens kommunistiske parti; Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti (1905–); Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet (bolsjevikene)
Nasjonalitet	Det russiske keiserdømmet; Sovjetunionen
Gravlagt	Novodevitsjijkirkegården
Medlem av	Sentralkomiteen i det sovjetiske kommunistpartiet; Sovjetunionens sentrale eksekutivkomité
Utmerkelser	Order of the Red Banner
	Georgij Tsjitsjerin på Commons

Georgij Vasil'jevitsj Tsjitsjerin (russisk: Георгий Васильевич Чичерин; født 12. november^jul./ 24. november 1872^greg. i Karaul i Tambov oblast i Russland, død 7. juli 1936 i Moskva) var en russisk marxistisk revolusjonær og sovjetisk politiker.

Tsjitsjerin tjente som utenrikskommissær i Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk og Unionen av sosialistiske rådsrepublikker fra mars 1918 til 1930. Han døde av sykdom i 1936, og etter hans død ble han lite nevnt i resten av Stalin-perioden.

Liv og virke

Bakgrunn

Tsjitsjerin var sønn av legasjonsråd Vasilij Tsjitsjerin (død 1882) og hans tyskbaltiske hustru Karoline Georgine født von Meyendorff (1836-1897). Peter von Meyendorff var hans grandonkel.^[7]

Karriere og virksomhet til 1917

Etter å ha tjenestegjort i tsarens diplomatiske korps, sluttet Tsjitsjerin seg til den sosialdemokratiske bevegelse, først tll mensjevikene og senere til bolsjevikene. Han måtte flykte fra Russland i 1904 på grunn av sin politiske virksomhet, og tilbragte deretter i 14 år i Berlin, Paris, London og Brussel.

Han ble i 1907 sekretær i Russlands sosialdemokratiske arbeiderpartis utenlandsorganisasjon, men ble arrestert og utvist fra Tyskland året derpå.

Ved utbruddet av første verdenskrig i 1914 flyktet han fra Brussel til London. Der ble han sekretær i de russiske flyktingers organisasjonskomité, og etter februarrevolusjonen i 1917 og tsarens avsettelse ble han sekretær i en komité for de russiske emigranters hjemferd. På grunn av sin krigsmotstand, en oppfatning han delte med Vladimir Lenin, ble han fengslet i Storbritannia, der myndighetene ville at Russland skulle fortsette krigen.^{[trenger referanse]}

Etter oktoberrevolusjonen

Etter oktoberrevolusjonen senere på året og bolsjevikenes maktovertakelse klarte Lev Trotskij å få ham løslatt i bytte mot britiske borgere som satt fengslet i Russland. I januar 1918 kunne han vende tilbake til Moskva.

Der ble han straks utnevnt til visefolkekommissær for utenrikssaker under Trotskij. Rett etter at freden i Brest-Litovsk var blitt undertegnet i februar 1918 etterfulgte han Trotskij, ettersom denne hadde gått inn for en mindre kompromissvennlig linje overfor Tyskland og sentralmaktene. Som folkekommissær for utenrikssaker (utenriksminister) deltok Tsjitsjerin i Genovakonferansen i 1922 og ved fremforhandlingen av Rapallotraktaten samme år. Denne siste erstattet Brest-Litovsk og innebar at Sovjet-Russland fikk tilbake tapte områder og at diplomatiske forbindelser ble opprettet med Weimarrepublikken. Utover den gjensidige anerkjennelse, som var den første diplomatiske anerkjennelse sovjetregimet fikk, gav sovjetrusserne avkall på å fremsette krigsskadeerstatningskrav mot Tyskland.

Georgij Tsjitsjerin etterstrebet en samarbeidspolitikk ovverfor tyskerne og utviklet et godt forhold til Ulrich Graf von Brockdorff-Rantzau.^{[trenger referanse]}

I denne perioden hadde han også diplomatiske forhandlinger med den apostoliske nuntius Eugenio Pacelli, den fremtidige pave Pius XII, om den katolske kirkes status i Sovjetunionen.

Tsjitsjerin var kjent som en arbeidshest, nærmest en arbeidsnarkoman, men han ble fra 1928 av helsemessig mer og mer svekket og ble derfor avløst i enbedet.^{[trenger referanse]}

Tsjitsjerin var brorsønn av den russiske filosofen og juristen Boris Tsjitsjerin.

Referanser

^ ^a ^b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Georgy Vasilyevich Chicherin, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Georgy-Vasilyevich-Chicherin, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Georgi Wassiljewitsch Tschitscherin, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id tschitscherin-georgi-wassiljewitsch, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Чичерин Георгий Васильевич, besøkt 28. september 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Find a Grave, besøkt 29. juni 2024^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Se Genealogisches Handbuch der livländischen Ritterschaft Band 1, Görlitz 1919 Digitalisat, s. 503-532

Litteratur

Richard K. Debo: «The Making of a Bolshevik: Georgii Chicherin in England 1914-1918», Slavic Review, vol. 25, no. 4 (Dec. 1966), pp. 651–662. In JSTOR.
Timothy Edward O'Connor: Diplomacy and Revolution: G.V. Chicherin and Soviet Foreign Affairs, 1918-1930, Ames, Iowa State University Press, 1988.
Ludmila Thomas: Georgi Tschitscherin: Ich hatte die Revolution und Mozart. Dietz, Berlin 2012, ISBN 978-3-320-02275-4 (aus dem Russischen von Helmut Ettinger).
Oscar Blum: Russische Köpfe: Kerenski, Plechanow, Martow, Tschernow, Sawinkow-Ropschin, Lenin, Trotzki, Radek, Lunatscharsky, Dzerschinsky, Tschitscherin, Sinowjew, Kamenew. Mit 9 Porträtswiedergaben. Franz Schneider, Berlin u.a. 1923.