Geiserik[a] (389–477) var konge av vandalene og alanerne (428–477). Han var en av de fremste som skapte problemer for Vestromerriket på 400-tallet. I løpet av sine bortimot femti år lange styre klarte han å utvikle en relativt ubetydelig germansk folkestamme til å bli en betydelig maktfaktor ved Middelhavet. Vandalriket var åpenbart avhengig av hans personlighet, for etter hans død gikk det inn i rask nedgang og til sist fullstendig sammenbrudd.
Han etterfulgte sin bror Gunderik på en tid da vandalene var bosatt i den romerske provinsen Hispania Baetica (dagens Andalusia i Spania). Geiserik greide å forsvare seg mot et svebisk angrep og fraktet deretter hele sitt folk, antatt å utgjøre opp mot 80 000 mennesker, til Nord-Afrika i 428. Han kan ha vært invitert av den romerske guvernør Bonifacius, som kan ha ønsket å benytte vandalenes militære styrke i sin egen strid mot den keiserlige regjeringen.
Geiserik påførte store ødeleggelser da han forflyttet seg østover fra Gibraltarstredet over Nord-Afrika. Han vendte seg mot Bonifacius, beseiret hans hær i 430 og knuste deretter en felles vest- og østromersk hær som ble sendt mot ham. I 435 gikk Geiserik med på en avtale hvor vandalene fikk Mauretania og deler av Numidia som foederati (romerske selvstyrte allierte). I et overraskelsesangrep den 19. oktober 439 erobret Geiserik Kartago og påførte den romerske keisermakten et alvorlig nederlag. I en avtale i 442 med Roma ble vandalene anerkjent som uavhengige herskere av Byzacena (løselig dagens Tunisia). Han erobret Sicilia i 440 og senere øygruppen Balearene, Sardinia, Korsika og Malta, og med dette hadde Geiseriks flåte kontroll over det meste av vestlige Middelhavet.
Hans mest kjente bedrift var imidlertid erobringen og plyndringen av Roma i juni 455. Deretter nedkjempet han to store forsøk fra romerne på velte ham, et av keiser Majorianus i 460 eller 461, og et ledet av Basiliscus i slaget ved Kapp Bon i 468. Etter at Geiserik døde i Kartago i en alder av rundt 77 år ble han etterfulgt av sin sønn Hunerik.
Liv og virke
Tidlig liv og tiltredelse
Geiserik var en illegitim sønn av kong Godigisel, men ble oppfostret som likestilt med hans andre sønner. Han var antagelig født en gang rundt 400, nøyaktig dato er ukjent, i nærheten av Balatonsjøen i hva som nå er Ungarn.[5] Etter at hans far døde i et slag mot frankerne i et forsøk på å krysse Rhinen i 406 ble Geiserik den nest mektigste mann blant vandalene etter den nye kongen, hans halvbror Gunderik.[5]
Gunderik døde tidlig i 428 og Geiserik ble valgt som ny konge. Umiddelbart begynte han søke etter måter å øke makten og prestisjen for sitt folk som på denne tiden oppholdt seg i den romerske provinsen Hispania Baetica sør på den iberiske halvøy. Vandalene hadde hatt store tap fra angrep fra mer tallrike vestgotere, og ikke lenge etter at han var blitt konge besluttet Geiserik etterlate Hispania til sine germanske rivaler. Han synes å ha begynt å bygge en flåte med skip selv før han ble konge. I 428 ble vandalene angrepet av en stor hær av svebere under ledelse av Heremigarius som hadde greid å erobre Lusitania.[6] I henhold til Hydatius angrep sveberne de to byene Mérida og Sevilla som vandalene kontrollerte, men angrepet ble slått tilbake ved Mérida, og svebernes leder druknet i elven Guadiana da han forsøkte å flykte.[7][6]
Afrika
Ved å dra fordel av en uenighet mellom Boniface, den romerske guvernøren i Nord-Afrika, og Flavius Aëtius, magister militum, en romersk general, i den siste epoken for Vestromerriket, fraktet Geiserik hele sitt folk over Gibraltarstredet i 429.[8] I henhold til Prokopios i hans tekst Vandalkrigen, en bysantinsk historiker, utgjorde det rundt 80 000 mennesker.[9] Moderne forskere mener at dette antallet er en overdrivelse og at antall antagelig var nærmere 20 000.[10][11] Peter Heather antyder mer enn 50 000 inkludert ytterligere mer enn 10 000 krigere.[12]
I Afrika vant de førsteslagene, et svak og adskilt romerske forsvar, og raskt overkjørte området som nå er Marokko og nordlige Algerie. Ved 430 hadde han kommet fram til den romersk byen Hippo Regius hvor den kjente teologen Augustin nylig hadde blitt biskop i 396, og den aldrende biskopen lå nå og led av sin sykdom da vandalene la byen under beleiring. Beleiringen trakk ut i over et år, fra juni 430 til august 431, og Augustin, «mannen som hadde skrevet den endelige triumf for Guds kongerike, døde mens vandalene fortsatt omringet byen og uten håp på avlastning.»[13] Da Hippo til sist falt, befestet Geiserik byen med egne folk og marsjerte mot Kartago. Den ble beseiret i 431. Geiserik stilt opp de romerske soldatene som hadde tilhørt byens forsvar, tvang dem til å sverge en ed om at de aldri igjen ville bekjempe en vandalisk hær og lot dem gå. Nord-Afrika var tapt for Roma.[13] En av de som ble tatt til fange var en offiser av lavere gra ved navn Macianus. Han benyttet de neste tjue årene til ubemerket å stige i gradene og ble østromersk keiser i 450.[14]
Den vestromerske keiser Valentinian III hadde mer presserende problemer med hunere, og inngikk en avtale med Geiserik den 11. februar 435. Som motytelse for å anerkjenne Geiserik som konge over de land han og hans menn hadde erobret, skulle de avstå fra angrep på Kartago, betale tributt til riket og sende hans sønn Hunerik som gissel til Roma.[15]
Den 19. oktober 439 da Geiserik viste at de vestromerske styrkene var opptatt i Gallia, tok han Kartago i besittelse, antagelig ved hjelp av forræderi, og hadde da oppnådd hva han hadde bestemt seg for i Afrika, å opprette sitt eget rike ved hjelp av erobring.[16] Romerne ble tatt uforvarende, og Geiserik erobret en stor del av Vestromerrikets flåte som lå ved havn i Kartago. Geiserik lot katolikkene beholde sin religionsfrihet, men insisterte på at eliten skulle følge ariansk kristendom. Han regulerte posisjonene til arianere og katolikker. Folk flest fikk lavere skatter under hans styre mens rike romerske familier og det katolske presteskapet som tidligere hadde hatt lave skatter, ble skattet hardere.
I tillegg til hans egen voksende hær, truet vandalenes rike nå også Vestromerriket for herredømmet over vestlige Middelhavet. Kartago hadde blitt hovedstaden til Vandalriket og ble Romas fiende for første gang siden punerkrigene i antikken. Ved hjelp av sin flåte kunne vandalene snart underlegge seg Sicilia, Sardinia, Korsika, Malta og øygruppen Balearene. Geiserik styrket vandalenes forsvar og flåte. I 442 måtte romerne anerkjenne deres erobringer, og anerkjenne Vandalriket som et et uavhengig rike framfor å være underlagt romersk styre. Området i Algerie som hadde forblitt i stor grad uavhengig av vandalene gjorde opprør mot å være en romersk provins og allierte seg med vandalene.
I de neste tretti årene seilte Geiserik og hans soldater opp og ned Middelhavet, levde som pirater og angripere. En legende hevdet at han var en dårlig rytter etter å ha falt av den som en ung mann, og foretrakk å skaffe seg militær ære på havet.[5]Jordanes hevdet at Geiserik var en mann av moderat høyde og lam eller forkrøplet etter fallet fra hesten.[17]
Plyndringen av Roma
Genserik plyndrer Roma. Maleri av Karl Briullov, 1833–1836.Pave Leo forsøker å overtale vandalenes konge Genserik om å avstå fra å ødelegge Roma. Miniatyr fra ca. 1475.
Valentinian III ble myrdet i 455 på ordre fra Petronius Maximus som ranet til seg tronen. Geiserik var av den mening at disse hendelsene forulempet hans fredsavtale fra 442 med Valentian, og i løpet av noen uker gikk Geiserik og hans menn den 31. mai i land på sørkysten av Italia. Nyheten om dette ble tatt imot i Roma med panikk og opprør. Petronius Maximus klarte ikke å endre stemningen og forsøkte å flykte fra byen, men ble drept av en folkemengde utenfor bymurene. Roma var da uten en keiser og en general.[18] Tre dager senere, den 22. april 455, nådde vandalene fram til Roma og brøt igjennom dens porter.[18][19]
I fjorten dager herjet vandalene gjennom byen, herjet og plyndret. Pave Leo I tryglet Geiserik om ikke å ødelegge den antikke byen eller myrde dens innbyggere. Selv om historien husker vandalenes plyndring av Roma som ekstremt brutal (og deres gjerning gjorde ordet «vandalisme» et begrep for grupper av mennesker som bare er ute etter å ødelegge),[20] holdt Geiserik faktisk sitt løfte om ikke å gå til krig mot Romas befolkning, og vandalenes gjorde ikke så mye ødeleggelse (eller til og med betydelig ødeleggelse) i byen. Pavens inngripen bidro antagelig til Geiserik ikke satt byen i brann, eller satt i gang en massakre i stor stil. Men de tok gull. sølv og mange andre verdisaker med seg fra byen. Geiserik hadde ikke til hensikt å holde på byen. Det var byens rikdommer han søkte, og vandalene tok så mye gull og sølv som de kunne bære.[21]
Vandalene seilte tilbake til Kartago. Et av skipene, lastet med statuer, sank og er fortsatt på bunnen av Middelhavet et sted, men de andre nådde fram. De var fylt med rikdom og tre kvinner: Valentinians enke Licinia Eudoxia, og hennes to døtre. I Kartago giftet han den eldste av døtrene, Eudocia, til sin sønn Hunerik, og sendte de to andre kvinnene til Konstantinopel med sine hilsener.[21]
Senere år
Geiseriks kongedømmer var målet for den siste, samkjørte operasjonen mellom de to halvdelene i Romerriket i 468. De ønsket å underlegge seg vandalene og gjøre slutt på deres pirataktivitet. Men vandalkongen, mot alle odds, beseiret den østromerske flåten ledet av Basilicus utenfor Kapp Bon. Det ble rapportert at den totale invasjonsstyrken talte 100 000 soldater. Romerne oppgav kampanjen og Geiserik forble herre over det vestlige Middelhavet, fra Gibraltarstredet til Tripolitania, til han døde.
Han inngikk fred med østromerne i 474. Kong Geiserik døde som en gammel mann i Kartago den 25. januar 477, kanskje 77 år gammel eller til og med 87 år som noen kilder hevder.
Men tidene var i endring. Vestgoterne var blitt en ny maktfaktor i Italia. I Konstantinopel var det kommet nye og mer handelkraftige krefter. Geiserik ble etterfulgt av sin sønn Hunerik, som var den første som brukte tittelen konge av vandalene og alanerne, men han manglet den prestisje som hans far hadde hatt. I et slag mot østromerne i desember 455 ble vandalenes hær beseiret og spredt, og deres nasjon gikk under. Helt siden Geiserik døde hadde Vandalriket vært i nedgang. Hans styre i 55 år hadde etablert en nasjon, men den kunne ikke eksistere uten ham, og hadde aldri utviklet en identitet utover å være «Geiseriks tilhengere.»[22]
^Hydatius: Chronica, 90: V. Se Muhlberger, Steven (1990): The Fifth-century chroniclers: Prosper, Hydatius, and the Gallic Chronicler of 452, Leeds: Francis Cairns, kapittel 3, §5
^ Prokopios (2003): Vandalkrigen, svensk utgave ved Sture Linnér, Stockholm: Wahlström & Widstrand. ISBN91-46-20209-9
^Merrills, Andrew; Miles, Richard (2010): The Vandals, 1. utg., Wiley-Blackwell
^Conant, Jonathan (2015): Staying Roman: Conquest and Identity in Africa and the Mediterranean, 439–700, Cambridge Studies in Medieval Life and Thought, opptrykk, Cambridge University Press
^Heather, Peter (2012): Empires and Barbarians: The Fall of Rome and the Birth of Europe, opptrykk, Oxford University Press, s. 176.
Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, W.W.Norton, ISBN978-0-393-05975-5
Gibbon, Edward (1896–1902): The History of the Decline and Fall of the Roman Empire. New York: Macmillan.
Goffart, Walter (1980): Barbarians and Romans, A.D. 418–584 : the Techniques of Accommodation. Princeton, N.J.: Princeton University Press. ISBN0-691-05303-0.
Gwatkin, H.; Whitney, J., red. (1957): The Cambridge Medieval History. Cambridge: Macmillan.
O'Donnell, James J. (1985): Augustine. Boston: Twayne Publishers. ISBN0-8057-6609-X.
.jpg)