François de Joyeuse var annen sønn av Guillaume de Joyeuse[2] og hans hustru Marie Eléanor de Batarnay. Som den yngre sønn av en seigneur i en meget religiøs familie med mange biskoper og soldater,[3] ble han bestemt for en kirkelig karriere.
Takket være storebroren Anne de Joyeuse, som var en av kong Henrik III av Frankrikes favoritter og som kongen hadde gjort til hertug og pair i 1581,[4] ble han kongens rådgiver.
Erkebiskop, kardinal
Han gjorde også rask karriere i kirken. Han ble utnevnt til erkebiskop av Narbonne den 20. oktober 1581 (med pavelig dispens på grunn av sin unge alder), kardinal den 12. desember 1583 [5] (da bare 21 år), med San Pietro in Vincoli som tittelkirke, erkebiskop av Toulouse den 4. november 1588, og erkebiskop av Rouen den 1. desember 1604.[6]
Hans brødre Anne og Claude ble tatt til fange i 1587 etter slaget ved Coutras og drept i den påfølgende massaker. Som en følge av dette ble François også hertug av Joyeuse. I 1590 gikk tittelen som hertug av Joyeuse videre til en annen av hans yngre brødre, Scipion, som druknet seg selv i elven Tarn etter nederlaget ved Villemur[7] i 1592, og så gikk tittelen til Henri de Joyeuse, den yngste av brødrene, som døde i 1608. Tittelen gikk så til Henris datter Henriette, som hadde giftet seg med Henri de Montpensier i 1597.
Den 16. februar 1587 ble han utnevnt av Henrik III til fransk sendemann (ambassadør) til Den Hellige Stol, som kardinalprotektor av Frankrike.[8] Han beholdt sin forgjengers sekretær, Arnaud d'Ossat, en dyktig diplomatsom ladde lang erfaring fra Roma og tjente som et bindeledd til pavedømmet under Joyeuses mange fravær.
Joyeuse vendte tilbake etter mordet på kong Henrik i 1589 og ble med i Den katolske liga. Men han brøt med ligaen i 1593 for å støtte Henrik av Navarra (kong Henrik IV av Frankrike), og returnerte til Roma der han utvirket pavelig absolusjon for Henrik fra pave Klemens VIII i 1595. Han ble gjenutnevnt til kardinalprotektor i januar 1596, og vendte tilbake til Franke, og så sendt til Roma av Henrik IV i september 1598. Dit ankom han i februar året etter; det året forhandlet han ffrem nullitetserklæringen av kong Henriks ekteskap til Marguerite de Valois, noe som åpnet veien til hans ekteskap med Marie de' Medici.
François ble erkebiskop av Rouen i 1604, men tok ikke opp residens der. Han deltok i pavevalgene i 1605. I 1606-07 spilte han en avgjørende rolle i tilnærmingen mellom Pavestolen og Republikken Venezia under det venetianske interdikt.[9]
Etter mordet på Henrik IV i 1610 mistet han sin innflytelse ved hoffet nå som Marie de' Medici var regent. Han døde i Avignon, i en alder av 53 år, på reise underveis til Roma.
Referanser
^Autorités BnF, BNF-ID 134962693, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
^Guillaume de Joyeuse (1520-1592), vicomte de Joyeuse, seigneur de Saint Didier, de Laudun, de Puyvert et d’Arques, maréchal de France.
^Pierre de Vaissière, Messieurs de Joyeuse (1560-1615), Paris, 1926.Mal:Page needed
^Bernard Barbiche, "L'influence française à la cour pontificale sous le règne de Henri I", Mélanges d'archéologie et d'histoire, 77.1 (1965:277-99) p. 281.
