Han besteg tronen i Østerrike etter at hans onkel, Ferdinand I av Østerrike, abdiserte som følge av uroligheter i 1848. Hans far hadde frasagt seg retten til tronen tidligere. Frans Josef ble beseiret i krigen mot Sardinia i 1859 og mot Preussen i 1866. Tapene var med på å frembringe forfatningsreformen Ausgleich i 1867, noe som blant annet innebar at det ungarske kongedømmet ble gjenopprettet i union med Østerrike. Med 68 år på tronen er Frans Josef den monarken som har regjert i nestlengst tid som myndig i verdenshistorien, kun overgått av dronning Elisabeth II av Storbritannia.
Hans undervisning ble ledet av grev H. Bombelles, og han viste tidlig en sjelden språkferdighet, så at han lærte seg alle rikets hovedspråk. Da han som keiserens fullmektige i oktober 1847 deltok i erkehertug Stefans innsettelse som palatin i Ungarn, vakte han oppsikt ved sin tale på ungarsk.[6]
Veien til makten
I april 1848 ble han sendt til Radetzkys hær i Italia, og viste flere ganger uforferdet mot. Etter at keiserhuset i oktober samme år var flyktet til Olmütz for oppstanden i Wien, gjenopptok man tanken om å la Franz Joseph avløse sin onkel Ferdinand som keiser, og den 2. desember ble planen utført, slik at man kunne få en hersker som ikke var bundet ved forgjengerens løfter til de forskjellige folkeslag.[6]
Hans første rådgivere var fyrst Felix Schwarzenberg og grev Stadion, som ville gjennomføre en konstitusjonell helstat med likestilling for alle folkeslag og tidssvarende omdannelse av forvaltning og rettspleie, men uten aktelse for landenes historiske rettigheter. En fellesforfatning på dette grunnlag ble utstedt 4. mars1849, og snart etter gav seieren ved Novara fred i Italia og gjenopprettet Østerrikes makt her, mens et møte i Warszawa med keiser Nikolaj I gav Franz Joseph en russisk hjelpehær til å undertrykke Ungarns frihetskamp.
Men disse seirer førte regjeringen inn på et strengt militærregimente, og snart oppgav man alle planer om politisk frihet og om oppfyllelse av nasjonalitetenes ønsker. I 1851 ble de frisinnede ministre fjernet, og fra 1. januar 1852 ble eneveldet gjeninnført; et strengt sentraliserings- og fortyskningssystem ble regjeringens program. I 1855 gav konkordatet den katolske kirke ikke bare utstrakt selvstendighet, men også store forrettigheter fremfor andre trossamfunn og viktig innflytelse i staten. Josef IIs politikk overfor kirken ble således oppgitt for at keiseren kunne vinne kirkens støtte overfor sine folk.[6]
Svekket maktstilling
Utad hadde Østerrike vist sin makt ved å gjenopprette forbundsdagen i Tyskland i 1850, pånøde Danmark Helstaten i 1852 og verge Montenegro mot tyrkerne, og under Krimkrigen 1853—56 syntes det også å holde avgjørelsen i sin hånd som megler mellom Russland og Vestmaktene. Men i virkeligheten hadde dets uklare holdning stilt det alene i Europa. Dette viste seg klart under krigen 1859, som Franz Joseph selv fremskyndet ved sitt hårdnakkede krav om Sardinias avvæpning. Etter nederlaget ved Solferino, der han nær var blitt tatt til fange, traff han i Villafranca personlig avtale med Napoleon III om fred imot Lombardias avståelse. Hans håp om å redde sine forbundsfellers herredømme i Midt-Italia strandet derimot på innbyggernes motstand.
Nå fulgte en rekke år da det ene politiske forsøk fulgte etter det annet, men alle mislyktes. Først i 1859,grep man til materielle fremskritt (næringsfrihet, jødenes likestilling), men folkestemningen ble like så lite forsonet ved det som ved amnestiet i 1857.[6]
Franz Joseph, 1865
Nå ble det gjort tilløp til en føderalistisk statsordning (Oktoberdiplomet 1860) med gjenopprettelse av de enkelte lands historiske rettigheter, men skrittet ble ikke gjort fullt ut og vakte bare desto sterkere krav. Deretter ble i februar 1861 konngjort en konstitusjonell helstat med avgjort overvekt for tyskheten, men derimot reiste ungarerne en så hårdnakket motstand at til sist hele forfatningslivet stanset i 1865.[7]
Ikke bedre gikk det utad. Forgjeves prøvde han at styrke sin stilling i Tyskland ved å knytte forbund med mellomstatene, og skjønt fyrstemøtet i Frankfurt i august 1863 syntes å love ham en fornyelse av den tyske keisermakt, var Preussens motstand sterk nok til å gjøre det helt fruktesløst.
Han lot seg deretter trekke med til krigen mot Danmark i 1864, men gavnet derved alene Preussen uten å oppnå varit forbund med denne gamle medbeiler. Møtet i Gastein i august 1865 med kong Vilhelm I avgjorde foreløpig tvisten om Elbhertugdømmenes fremtidige stilling, men den brøt snart ut igjen og førte i 1866 til en krig både med Preussen og Italia, fordi Franz Joseph hårdnakket hadde vegret seg fra å avstå Venezia, skjønt dets besittelse ikke lengre var holdbar. Krigen ble et enda større nederlag enn 1859 og medførte tapet både av Venezia og av stillingen i Tyskland.[7]
Personalunionen
Nå erkente han endelig nødvendigheten av å føye ungarernes krav om monarkiets tvedeling og å gjennomføre det konstitusjonelle system også i Østerrike (Ausgleich). Den 8. juni1867 ble han kronet han i Budapest til Ungarns konge og skjenket den vanlige kroningsgave, 100.000 gylden, til understøttelse for enker og barn etter falne deltagere i den ungarske frihetskamp. Senere måtte han også bøye seg for dets parlamentariske statsskikk og godkjenne dets stilling som selvstendig rike.
Franz Josef I, 1873
I Østerrike helte han i de første 12 år etter 1867 fortrinnsvis til tyskerne, men under hans barndomsvenn grev Taaffes styre, 1879—93, nådde de slaviske folkeslag lengre frem mot nasjonal likestilling. Likeledes ble konkordatet oppgitt i 1871 som følge av kunngjørelsen av pavens ufeilbarhet.[7]
Alliansepolitikk
Utad svaiet hans politikk betydelig. Møtet i Salzburg i august 1867 med Napoleon III bebudet en tilnærmelse til Frankrike (Franz Joseph deltok også i 1869 sammen med keiserinne Eugenie ved Suezkanalens åpning). Da krigen i 1870 utbrøt, holdt han seg imidlertid tilbake, og i 1871 kom i Gastein en utsoning i stand med den tyske keiser, hvorpå i september 1872 i Berlin ble inngått trekeiserforbundet mellom de tre østlige stormakters herskere, altså en tilbakevenden til forholdene 1830—47. I 1873 mottok han i Wien besøk av kong Victor Emanuel II av Italia og gjengjeldte det følgende år i Venezia, hvor han ble hedret med megen hjertelighet av sine tidligere undersåtter. Da trekeiserforbundets inderlighet kjølnet under Den russisk-tyrkiske krig (1877-1878) og særlig ved den påfølgende tilknytning av Bosnia og Hercegovina til Østerrike-Ungarn, sluttet han i 1883 et nytt tremaktsforbund med Tyskland og Italia, og dette dannet inntil 1915 grunnlaget for monarkiets holdning.[7]
To drapsforsøk
Den 18. februar 1853 ble han ved et attentat i Wien såret med et knivstikk av en ungarer ved navn Libenyi, og den 17. august 1882 ville en italiener av tysk byrd, Oberdank, drepe ham i Triest med Orsinibomber, men ble fengslet i tide.[8]
Franz Josef I, 1905
Innenrikspolitikk
Fra tidlig tid øvet han stor personlig innflytelse på monarkiets styre og etterstrebet med klokskap og måtehold å løse den vanskelige oppgave å opprettholde likevekten dels mellom Østerrike og Ungarn, dels mellom de innbyrdes stridende folkeslag. Han kunne imidlertid ikke unngå mer enn én gang å måtte ta overordentlige skritt for å holde det sammensatte regjeringsmaskineri igang, særlig i Østerrike ved fastsettelsen av finansloven 1902 og 1904, men også i Ungarn 1905—06 ved et års tid å styre utenfor loven. Også lyktes det ham først i 1907, etter ti års fruktesløse forhandlinger, å oppnå fornyelse av den økonomiske forbindelse mellom Østerrike og Ungarn samt forhøyelse av dettes årlige tilskudd til fellesutgiftene.
Hårdnakket vegret han seg for å løsne hærens enhet og innrømme ungarsk kommandospråk for ungarske avdelinger, idet han sterkt hevdet det tyske begrep «krigsherre». Mens han i 1905 gav støtet til at innførelsen av alminnelig valgrett kom til alvorlig drøftelse i Østerrike (den ble innført av riksrådets underhus 1907), strebet han forgjeves å tilveiebringe en utsoning mellom tyskere og tsjekkere i Böhmen, men lot vite han var villig til større innrømmelser til de slaviske folks nasjonale krav, enn hva før hadde vært mulig å oppnå.[7]
Mange jubileer
Det falt også i hans lodd å ha lengre regjeringstid (68 år) enn noen samtidig fyrste. Mens hans første jubileum i 1873 for 25 års regjering ble feiret med stor høytidelighet, var det annet i 1888 etter hans eget ønske markert kun ved grunnleggelse av milde stiftelser. Ved det tredje i 1898 bortfalt alle festligheter på grunn av keiserinne Elisabeths mord knapt tre måneder før. Dessuten kunne han i mai 1896 åpne Ungarns tusenårsfest og i april 1898 feire femtiårsdagen for dets statsordnings omdannelse, samt juni 1907 40-årsdagen for sin kongekroning, samt i desember 1908 sitt eget 60-års regjeringsjubileum. Mange av Europas fyrster gjestet ham i løpet av året, alle de tyske fyrster med keiser Vilhelm i spissen 7. mai og danskekongen Frederik VIII på selve høytidsdagen.[7]
Fornyet imperialisme
Franz Josef I, 1913
Knapt to måneder før, i oktober 1908, kunngjorde han at Bosnia ble innlemmet i monarkiet, uten nærmere å fastsette dets statsrettlige stilling. Denne tilsidesettelsen av Berlintraktaten av 1878 vakte uvilje hos flere regjeringer og syntes en tid å skulle utløse en krig med Serbia, men ble godkjent i april 1909 av alle stormaktene, etter at et forlik var kommet i stand med Tyrkia.
I juli 1914 stilte Franz Joseph — etter at den østerrikske tronfølger Franz Ferdinand var blitt skutt av serbiske sammensvorne (skuddene i Sarajevo) — vidtgående krav til den serbiske regjering, uten hensyn til dens statsrettslige selvstendighet. I siste instans skulle dette føre til første verdenskrig, hvis endelige utgang han ikke opplevde.[7]
Gisela av Østerrike, (født 12. juli 1856, døf 27. juli 1932 - gift 1873 med prins Leopold av Bayern, bror til den senere konge)
Rudolf av Østerrike, tronfølger, (født 21. august 1858, død 30. januar 1889)
Marie Valerie av Østerrike, (født 22. april 1868, død 6. september 1924, gift 1890 med erkehertug Franz Salvator av den toskanske linje.[8])
I 1889 døde tronfølgeren Rudolf under den begivenheten som går under navnet Mayerlingdramaet og på en tur til Genève i 1898 ble keiserinne Elisabeth myrdet av en italiensk anarkist. Etter at sønnen døde overtok erkehertug Franz Ferdinand, keiserens nevø, som arving til tronen.
Under første verdenskrig døde den 86 år gamle keiseren på Schönbrunn slott i Wien. Etter Frans Josefs død overtok hans grand-grandnevø erkehertug Karl tronen. I 1918 ble monarkiet avskaffet.
Titler
Hans keiserlige og apostoliske majestet, Frans Josef I; Av Guds nåde, keiser av Østerrike, konge av Ungarn og Böhmen.
Anton Graf Bossi-Fedrigotti: Kaiser Franz Joseph I. und seine Zeit. Ringier, Zürich 1978, ISBN 3-85859-087-8.
Franz Herre: Kaiser Franz Joseph von Österreich. Sein Leben – seine Zeit. Kiepenheuer & Witsch, Köln 1992, ISBN 3-462-02197-4.
Alan Palmer: Franz Joseph I. Kaiser von Österreich und König von Ungarn. List, München 1995, ISBN 3-471-78431-4.
Gabriele Praschl-Bichler (Hrsg.): Das Familienalbum von Kaiser Franz Joseph und Elisabeth. Ueberreuter, Wien 1995, ISBN 3-8000-3578-2.
Eberhard Straub: Drei letzte Kaiser. Siedler, Berlin 1998, ISBN 3-88680-565-4.
Christian Dickinger: Franz Joseph I. Die Entmythisierung. Ueberreuter, Wien 2002, ISBN 3-8000-3858-7.
Friedrich Weissensteiner: Die österreichischen Kaiser. Franz I., Ferdinand I., Franz Joseph I., Karl I. Ueberreuter, Wien 2003, ISBN 3-8000-3913-3.
John van der Kiste: Franz Josef I. Kaiser von Österreich. Magnus-Verlag, Essen 2005, ISBN 3-88400-437-9.
Katrin Unterreiner: Kaiser Franz Joseph 1830–1916. Mythos und Wahrheit. Brandstätter, Wien 2006, ISBN 3-902510-43-9.
Leopold Decloedt: Imago Imperatoris: Franz Joseph I in der österreichischen Belletristik der Zwischenkriegszeit. Wien 1995, ISBN 3-205-98301-7.
Martina Winkelhofer: Viribus unitis. Der Kaiser und sein Hof. Ein neues Franz Joseph Bild. Amalthea Signum, Wien 2008, ISBN 978-3-85002-650-5.
Lothar Höbelt: Franz Joseph I. Der Kaiser und sein Reich. Eine politische Geschichte. Böhlau, Wien 2009, ISBN 978-3-205-78316-9.
Michaela und Karl Vocelka: Franz Joseph I. Kaiser von Österreich und König von Ungarn. C.H. Beck, München 2015, ISBN 978-3-406-68286-5.
Christoph Schmetterer: Kaiser Franz Josephs I.. Böhlau, Wien-Köln-Weimar 2015, ISBN 978-3-205-20279-0.
Werner Telesko, Stefan Schmidl: Der verklärte Herrscher: Leben, Tod und Nachleben Kaiser Franz Josephs I. in seinen Repräsentationen, Praesens, Wien 2016, ISBN 978-3-70690-877-1.
^abEncyclopædia Britannica Online, oppført som Franz Joseph, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Franz-Joseph, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
