William fikk en strålende karriere i Oxford.[trenger referanse] Han ble valgt til fellow ved Balliol, men på grunn av samvittighetsproblemer i samband med barnedåp sa Newman fra seg denne posten og gav seg av til Bagdad som misjonsassistent.[4] Dette kallet sa han også fra seg da han ikke helt og fullt kunne stille seg bak den anglikanske kirkes syn på muligheten for evig straffedom.[trenger referanse]
I 1849 utkom hans verh The Soul, her Sorrows and Aspirations, og i 1850 Phases of Faith, or Passages from the History of my Creed. Den første er en følelsesvar men søkende analyse av sambandet mellom menneskesjelen og skaperen.[trenger referanse] Den siste en religiøs selvbiografi som i detalj skildrer veien han hadde gått fra kalvinisme til ren teisme.[trenger referanse] Det er disse to skriftene Newmans ry er basert på, da han her viser en intens sannhetssøken og ikke legger for dagen det eksentriske tankesett som elles skjemmer det meste av hans skrifter – med unntak for hans bidrag innen matematikk og orientalsk filologi.[trenger referanse]
Newman hadde enormt store kunnskaper på vidt forskjellige felter.[trenger referanse] Han skrev om logikk, politisk økonomi, engelske reformer, australsk politikk, romersk historie, grammatikk, temaer innen matematikk, arabisk, kritisk revisjon av greske tekster, berberspråk og dialekten på Iguvine-tavlene. Den siste boken hans, Contributions chiefly to the Early History of Cardinal Newman (1891), ble allment fordømt fordi den viste at han var fullstendig uten følelser for sin bror.[trenger referanse] Newman var uten brorens evne til fornuftig resonnering og manglet helt humoristisk sans, noe som i blant gjorde han til målskive for andres humor.[trenger referanse]
Newman var anti-vaksine-aktivist og støttet Anti-Compulsory Vaccination League. I 1869 kritiserte en artikkel i tidsskriftet The Lancet Newman for disse oppfatningene og forsøkte å overbevise ham til å trekke tilbake sin støtte til Anti-Compulsory Vaccination League.[5] Journalisten Wilfrid Meynell kommenteerte at Newman som en «deist, vegetarianer, anti-vaksinist, for hvem selv et kloster er som et galehus».[6] Litteratturkritikeren Lionel Trilling beskrev Newman som en «militant vegetarianer, urokkelig anti-viviseksjonist, og entusiastisk anti-vaksinist.»[7]
I 1890-årene gikk Newman over til en pescetariansk diett ved det at han spiste hvit fisk.[8]
Etter sin pensjonering fra University College fortsatte Newman å bo i London i noen år, og flyttet deretter til Clifton, og så til slutt til Weston-super-Mare, der han døde i 1897. Han hadde vært blind i fem år før sin død, men var ellers på høyden fysisk og intellektuelt.[trenger referanse] Skjønt han for det meste av sitt liv hadde stått for og kjempet for en slags rasjonell-mystisk agnostisisme,[4] vendte han i høy alder tilbake til Church of England.
Verker i utvalg
Handbook of modern arabic (1863)
Dictionary of modern arabic (1871)
History of the hebrew monarchy (1847; 3. opplag 1865)
Regal Rome (1852)
Hebrew theism (1874)
Life after death (1887)
The soul, her sorrows and her aspirations (1849; 9. opplag 1882)
