Francesco Cavalli

Francesco Cavalli
Født14. feb. 1602[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Crema[1][5]
Død14. jan. 1676[1][4][6][7]Rediger på Wikidata (73 år)
Venezia[1][5]
BeskjeftigelseOrganist, operakomponist, kapellmester, komponist Rediger på Wikidata
Embete
FarGiovanni Battista Caletti
NasjonalitetRepublikken Venezia
PeriodeBarokkmusikk
Musikalsk karriere
SjangerOpera
InstrumentOrgel
Aktive år1616–
Notable verk
Giasone, Artemisia, Egisto, La Calisto
Francesco Cavalli på Commons

Francesco Cavalli (1602–1676) var en italiensk komponist og organist, i vår tid hovedsakelig kjent for sine operaer.

Liv og virke

Oppvekst og utdanning

Cavallis far, Giovanni Battista Caletti (1577–ca. 1642), domkapellmester og organist i Crema, gav sønnen den første utdannelsen. Den venetianske guvernøren i Crema, Federigo Cavalli, ble guttens mesén, og tok ham med til Venezia. Komponisten overtok mesénens navn da han begynte å skrive operaer. I 1616 engasjerte Claudio Monteverdi Cavalli som sanger i Markuskirken i Venezia, først som guttesopran, deretter som tenor.

Karriere

I 1620 ble Cavalli organist i kirka Santi Giovanni e Paolo, en post han først sa fra seg da han i 1630 giftet seg med den velhavende enken Maria Schiavina. De forble barnløse, og hun døde i 1652.

Etter en konkurranse ble Cavalli Markuskirkas andreorganist i 1639. Han oppførte sin første opera Le Nozze di Teti e di Peleo ved historiens første offentlige operahus, Teatro San Cassiano som var grunnlagt to år tidligere. Cavallis andre opera var Gli amori d'Apollo e di Dafne. I 1641 kom La Didone med en libretto av Giovanni Francesco Busenello – han hadde også skrevet librettoen til Monteverdis L’incoronazione di Poppea.[8] 1642 starter med La virtù de' strali d'Amore, et samarbeid med librettisten Giovanni Faustini (1615–1651) – deres siste felles prosjekt var La Calisto i 1651, året Faustini døde. I mellomtiden var Cavalli blitt internasjonalt kjent, operaene Egisto (Paris, 1646) og Giasone (1649) hører til de mest spilte operaene på 1600-tallet. Hans største rival var Antonio Cesti (med l'Orontea).

I 1651 reiste Cavalli til Napoli og oppførte tre av sine verk. Operaen Orione (1653) ble oppført da Ferdinand IV ble valgt til konge av romerne; Hypermestra (1658) ble bestilt av Carlo de' Medici.

Strid i Paris

Palais des Tuileries med Louvre i bakgrunnen, stikk ca 1857

På kardinal Mazarins «invitasjon» reiste Cavalli til Paris i april 1660 for å oppføre operaer i anledning bryllupet til kong Ludvig XIV av Frankrike og Maria Theresia av Spania. Cavalli, som ikke var frisk, reiste motstrebende og kun på grunn av Mazarins politiske påtrykk. Oppholdet ble en stor nedtur for den seiersvante komponisten. Protegéen Mazarin døde etter at Cavalli var ankommet Paris, i tillegg kom oppføringsproblemer eller intriger hovedsakelig initiert av kongen og satt ut i livet av ballettkomponisten Jean-Baptiste Lully.[9] Resultatet ble at operaen Cavalli komponerte i anledning bryllupet, Ercole amante («Den forelskede Herkules»), ikke ble ferdig i tide. Siden det nye teateret i Tuileriene ikke var ferdig, ble Cavallis suksessopera Xerse oppført i Louvres kunstgalleri. Xerse ble utstyrt med en fransk ouverture og korene ble erstattet med balletter med musikk av Lully. Lullys bidrag fikk all oppmerksomhet og Cavallis italienske opera gikk helt upåaktet hen; han ble ikke en gang nevnt som komponist.

Ett og et halvt år senere ble Ercole Amante oppført i Palais des Tuileries. Framføringen varte i seks timer og innimellom ble det spist og danset til Jean-Baptiste Lullys balletter, minst 21 i tallet[10] Oppføringen ble en av de mest minneverdige hendelser i musikkhistorien da Ludvig XIV av Frankrike danset i siste akt av Ballett Royal des sept Planetes, først som Mars, deretter som Pluto og tilslutt som Solen. Mens kongen opptrådte messet hoffet «lenge leve Solkongen», og med det fikk kongen sitt kjente tilnavn. Lullys balletter ble bejublet, men Cavallis opera fikk en svært reservert mottakelse, delvis fordi den var på italiensk språk og kanskje fordi en kastratsanger opptrådte.

Siste år

Cavalli returnerte til Venezia i 1662. Han var så nedbrutt av nederlagene i Paris at han uttalte at han var ferdig med å skrive operaer, men når alt kom til alt ble det ytterligere seks operaer fram til 1673. I 1665 ble Cavalli førsteorganist i Markuskirken etter at Massimiliano Neri reiste til Bonn. Maestro di cappella i San Marco ble han først i 1668, etter at Giovanni Rovetta døde. Cavalli beholdt posten som kapellmester ved Markuskirken til sin død.[11] I 1669 komponerte Cavalli Coriolano for teateret i Piacenza. Mot slutten av livet skrev han bare kirkemusikk, blant annet et rekviem til sin egen gravferd. Cavalli er gravlagt i San Lorenzo-kirken.

Innflytelse

Zanipolos fasade

Cavalli var den mest innflytelsesrike operakomponisten på midten av 1600-tallet, en tid da operaen opplevde en veritabel opptur i kjølvannet av Monteverdis pionérarbeid tidlig på 1600-tallet. Sammen med librettisten Giovanni Faustini Cavalli, som han i 1640-årene skrev de fleste operaene sammen med, medvirket Cavalli til å gjøre opera til en populær underholdningsform. Han reduserte Monteverdis ekstravagante orkester til mindre og billigere ensembler tilpasset offentlige operahus, og innførte bel canto med melodiøse arier, som lamento, og populære komiske typer i sine operaer.[12]

30 av totalt ca. 40[13] operaer er bevart, de fleste oppevares i Biblioteca Marciana i Venezia (fra Marco Contarinis samling). Cavallis operaer inneholder alle 1600-tallet karakteristiske overdrivelser og absurditeter, men viser også at Cavalli hadde en bemerkelsesverdig sans såvel for dramatiske virkemidler som for en musikalsk letthet og en grotesk humor som kjennetegner de store italienske operaene fram til Alessandro Scarlattis død. Cavallis operaer ble i tråd med tidens praksis vanligvis bare oppført én sesong. Raymond Leppard sto for den første nyoppføringen. Det skjedde i 1960-årene under Glyndebourne Festival. Senere er flere av Cavallis operaer blitt nyoppført, spesielt La Calisto med blant annet René Jacobs.

Referanser og fotnoter

  1. ^ a b c d Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 10118, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 11055[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 14756[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Musicalics, Musicalics komponist-ID 79297[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Кавалли Франческо, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Pietro Francesco Cavalli, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0016664[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Discogs, Discogs artist-ID 1200911, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ I manuskriptet til L’incoronazione di Poppea finnes Cavallis håndskrift, og ifølge R. Leppard kan Cavalli ha medvirket: CD-hefte til Cavalli La Calisto.
  9. ^ R. Leppard, CD-hefte til «La Calisto», Decca 1972.
  10. ^ Bukofzer, Manfred, Music in the Baroque Era. New York: W.W. Norton & Co. 1947, s. 148-149. ISBN 0-393-09745-5
  11. ^ Vliegenthart, F. (2009) Een Venetiaanse opera voor Parijs, s. 13, 17. I konserthefte til Francesco Cavalli's Ercole Amante i De Nederlandse Opera.
  12. ^ Bukofzer, Manfred, Music in the Baroque Era, s. 118, 129-133.
  13. ^ I toppåret 1651, høydepunktet i karrieren, komponerte han fire operaer.

Litteratur

  • Silke Leopold Die Oper im 17.Jahrhundert, Laaber 2006
  • Jane Glover Cavalli, London, Palgrave Macmillan, 1978, ISBN 0-312-12546-1
  • Beth Glixon, Jonathan Glixon Inventing the Business of Opera: The Impresario and His World in Seventeenth-Century Venice, Oxford: Oxford University Press, 2006. ISBN 0-19-515416-9
  • Ellen Rosand Opera in Seventeenth-Century Venice, Berkeley: University of California Press, 1991, ISBN 0-520-06808-4

Eksterne lenker