Objektivitet: Denne artikkelens objektivitet er omstridt. Obs! Endringer som mangler kildehenvisning og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.

Fiskeoppdrett er en form for akvakultur, der man aler opp fisk. Globalt er oppdrett av karpefisker utbredt. Fiskeoppdrett er kjent i Kina fra 2 500 år før vår tidsregning (fvt.), dette dreide seg om oppdrett av karpefisker i ferskvann. I Norge ble fiskeoppdrett utbredt på 1970-tallet, da oppdrett til næringsformål av laks og ørret i saltsvannsmerder startet opp for alvor.

Den første delen av fiskens livssyklus skjer i et settefiskanlegg. Ved å blande rogn og melke får man befruktede egg. Dette kan skje på settefiskanlegget, men ofte gjøres avlsarbeide og befruktning i spesialiserte anlegg. Oppdrett av settefisk skjer innendørs i ferskvann. Fiskeeggene oppbevares i kar, og klekkes etter et visst antall døgn-grader. Når fisk klekkes har den en pose på magen – en plommesekk. Den første tiden lever fisken av næringen som finnes i denne. Deretter begynner den å spise, den kalles da yngel. Lakseyngelen er stor nok til å spise vanlig tørrfor. Når lakseyngelen har nådd en viss størrelse vaksineres hver enkelt mot noen kjente laksesykdommer. Når lakseyngelen er rundt ett år gammel og 100 gram blir den smolt. Den er da klar for å leve i saltvann, og kan settes ut i havet.^[1]

Når fisken har fått en viss størrelse settes den ut i merder i havet. Moderne oppdrettsanlegg kan ofte ha en million individer fordelt på flere merder, og lokaliseringen av anleggene er derfor svært viktig. For å hindre stor lokal forurensning med konsentrasjon av avfallsstoffer, må oppdrettsanlegg ligge på steder med god gjennomstrømming og dybde. Det er dessuten gunstig hvis man får jevnt høye vanntemperaturer, men ikke alt for varmt når temperaturen er høyest på sommeren. For å kunne drive med fiskeoppdrett må man ha en eller flere godkjente lokalitet, og man må ha en konsesjon som bestemmer hvor mange tonn fisk man har lov til å ha i havet. For å hindre spredning av smitte og parasitter er det fastsatt regler for avstand mellom anlegg og brakklegging (dvs. at man i et område lar det gå en tidperiode uten at det er satt ut fisk, for eksempel i to måneder, før oppdrettsfisk settes ut igjen) mellom ulike utsett av fisk.

Fisken fôres med pellets. Fiskefôr lages av marine og vegetabilske oljer og proteiner (f.eks. ensilerte fiskrester) tilsatt vitaminer og mineraler. I laksefôr tilsettes også antioksidanten astaxanthin, som finnes naturlig i rekeskall og gir laksen rød farge. Selve fôringen skjer ved hjelp av maskiner – fôret blåses fra fôrsiloer og spres ut i mærene. fôringen overvåkes ved hjelp av undervannskameraer.^[2]

Laks slaktes når den er rundt 2,5 år. Den er da en stor fisk på rundt fem kg.^[1]

Oppdrettsfisk slaktes vanligvis på et spesialisert slakteri. Når fisken er klar for levering hentes den i matfiskanlegget med en brønnbåt, som frakter fisken levende til slakteriet, eller av en bløggebåt, som bløgger fisken og transporterer den slaktet.

Levende fisk levert av brønnbåt bedøves med CO₂, strøm eller et slag i hodet, deretter bløgges den ved å skjære over gjellestavene, hvor den så får ligge og blø ut i en tank. Den sløyes umiddelbart av maskiner. Hvis fisken skal fileteres lar man den ofte ligge noen dager slik at beinene løsner. Det produseres imidlertid gourmetprodukter der fisken er filetert i forbindelse med slaktingen. Mesteparten av fisken som produseres i Norge sløyes, legges på is i kasser og kjøres med lastebil til kontinentet, der den tilberedes videre.

Flere fiskearter brukes i oppdrett internasjonalt. For eksempel har oppdrett av karpefisker lang historie og stor utbredelse. Disse fiskeslagene er ikke egnet for oppdrett i norske farvann.

I Norge drives det først og fremst kommersiell oppdrett på atlanterhavslaks og regnbueørret. Det har vært gjort mange forsøk på oppdrett av andre arter, særlig blåskjell, torsk, kveite og steinbit. Til nå har ingen av disse gitt kommersielle suksesser. Man har kommet lengst med oppdrett av torsk, men man har fremdeles biologiske og tekniske problemer som gjør produksjonen kostbar, og samtidig har ikke prisene vært spesielt høye den siste tiden. Havforskningsinstituttet har forsøkt å få til oppdrett av berggylt for å kunne bruke den som middel mot lakselus.^[3]

Fiskeridepartementet oppnevnte i 1983 et interdepartementalt utvalg for å utrede akvakultur, det vil si fiskeoppdrett i Norge. Utredningen er inntatt i NOU 1985: 22 Akvakultur i Norge - Status og framtidsutsikter ble fremlagt mai 1985. Utvalget utredet en rekke spørsmål knyttet til akvakultur herunder beskrivelse av status og forutsetninger og mål, arter som kunne benyttes, utdanning og forskning, rettledning, konkurrerende bruk av kystsona og rettslige spørsmål, offentlig forvaltning, organisering og økonomiske rammevilkår.^{[trenger referanse]}

I 1985 kom den første fiskeoppdrettsloven i Norge.^[4] Akvakulturloven ble vedtatt i 2005.^[5] Driftforskriften til akvakulturnæringen ble vedtatt i 2008.^[6][7] Riksrevisjonen undersøkte i 2012 forvaltningen av norsk oppdrettsnæring, og konkluderte med at hensynet til bærekraft ikke synes tilstrekkelig ivaretatt.^[8][9]

Verdens største (per 2016) lukkede merde ble fraktet til Skånevik i 2015.^[10]

Oppdrettsfisk er en av Norges aller største eksport varer og i 2020 ble det eksportert 1,1 millioner tonn laks, med en verdi på 70 milliarder kroner.^[11]

Laks er helt dominerende, men ørret har en liten markedsandel. Oppdrett av torsk og blåskjell skjer bare i lite omfang. Det er gjort forsøk med oppdrett av kveite, steinbit og berggylt, men slik oppdrett er bare på forskningsnivå. Norge var verdens niende største oppdrettsnasjon i 2006, etter Kina og seks andre land i Asia og i tillegg til Chile, og Filippinene like etter.^[12] Oppdrett er en av Norges største eksportnæringer med en verdi på 50 milliarder NOK i 2015, av en total eksportverdi for norsk sjømat på 74,5 milliarder NOK.^[13] Fra 1993 til 2009 økte landets produksjon av oppdrettsfisk fra ca. 175 000 tonn i året til 960 000 tonn.^[14] Norge produserte oppdrettsfisk for ca. 26 milliarder kroner i 2009.^{[trenger referanse]}

De norske oppdrettsselskapene som er notert på Oslo Børs er Mowi, Cermaq, SalMar, Lerøy Seafood Group, Grieg Seafood.

Lakselus og rømt laks er et vesentlig miljøproblem ved fiskeoppdrett.^[6][15][16]

1061 tonn kobber ble brukt av oppdrettsnæringen i 2013, og rundt 80-90 prosent av dette lekker i sjøene fra merdene.^[17][18]

Klima- og forurensingsdirektoratet skrev til Miljøverndepartementet i 2009, at «Akvakultur er den største kilden til menneskeskapte utslipp av næringssalter fra Lindesnes til grensa til Russland,^[19] at utslippene hadde økt betydelig og at de var bekymret for overgjødsling. De foreslo nye krav til hvor det skulle være lov å etablere oppdrettsanlegg og regelmessige krav til miljøundersøkelser».^[20] For høye utslipp av næringssalter, førte til at Fylkesmannen i Hordaland så et behov for ekstra overvåking av Sørfjorden (i Osterfjorden) sommeren 2015; Målinger for akseptabelt utslipp var for høye fra oppdrettsanlegg; For mange flerbørstemarker og bunndyr var forårsaket [til dels] av utslipp.^[21]

Det er usikkerhet om hvordan fremmedstoffer i laksefôr påvirker næringskjeden i havet.^[18] Av laksens fôr ender mellom 5 og 10 prosent på havbunnen.^[22] Laksefôr tilsatt medisin fører til at medisinen ender opp i skall- og krepsdyr og sedimenter nær oppdrettsanlegg.^[22][23]

Norsk miljøbevegelse har lenge kommet med krav om at en økende del av oppdrett skal skje i lukkede anlegg eller på land.^[24] I 2015 ble ti selskaper tildelt det som ble omtalt som mørkegrønne konsesjoner, der deler av eller hele produksjonstiden skulle skje i lukkede anlegg. Samme år åpnet regjeringen også for å tildele utviklingskonsesjoner fortløpende. Det norske oppdrettsselskapet Marine Harvest har uttalt at dersom den lukkede teknologien de satser på blir en suksess, vil de etter hvert fase ut konvensjonell teknologi.^[25][26][27]

Fengselsstraffer, både ubetinget og betinget, er blitt idømt av norsk rettsvesen;^[28] Ett oppdrettsselskap har fått en dom i Høyesterett for miljøkriminalitet.^[9]

Lakselus er en parasitt som lever naturlig på laks. I oppdrettsanlegg, der store mengder laks er samlet, risikerer man en oppblomstring av lakselus. Oppdrettere er pålagt å holde nøye kontroll med mengden av lus i anlegget, og hvis konsentrasjonen kommer over et vist nivå er oppdretteren pålagt å gjøre tiltak. Man bruker da biologisk bekjemping som leppefisk eller legemidler som er godkjent av Statens legemiddelverk.^[29] På denne måten holdes lusemengden nede i oppdrettsanleggene, og oppdrettslaksen tar ikke skade av de små mengdene lus som tillates. Problemet er imidlertid at den ville fisken som er rundt anlegget ikke avluses. Den kan derfor få så store mengder lus at den svekkes eller dør av det. Den voksne villaksen er ikke den mest utsatte, siden den lever mesteparten av livet langt ute på havet, der det ikke finnes oppdrettsanlegg. Det er imidlertid verre med sjøørret og sjørøye som lever et mer stasjonært liv i fjordene. Et interessant middel for biologisk bekjempelse av lakselus er bruk av leppefisk. Leppefisk spiser lakselus, og ved å ha en viss menge slike fisker i mærene kan lusenivået holdes nede. Denne metoden er aktualisert fordi man ser tendenser til at lusa utvikler resisten mot mye brukte legemidler. Det er imidlertid fremdeles enkelte problemer knyttet til bruk av leppefisk.^[30][31]

Det er uklart hvor brønnbåter skal tømme avlusingsvann, og det er uklart hvilken del av forvaltningen som skal ha oppsyn med dette; [Saker om] utslipp av medisinrester kan ikke behandles av Fiskeridirektoratet, Miljødirektoratet, Statens legemiddelverk eller Fylkesmannen; Tømming av avlusingsvann i rekefelt ble politianmeldt høsten 2015.^[32]

Per 2016 har det vært rettssaker der lovbryter er idømt fengselsstraff for å ha oppgitt feil lusetall, og bøter har nådd 5-10 millioner kroner ved brudd på regelverket.^[33]

Til tross for et strengt regelverk og hard fokus på problemstillingen ser man fremdeles eksempler på at store mengder laks rømmer fra anlegg. Rømming betyr store økonomiske tap for oppdretteren og er et miljøproblem. Det er ulovlig å slippe ut fisk.^[34] Man regner med at en del av oppdrettslaksen ikke kan greie seg ute i naturen, men en del av den rømte oppdrettslaksen vil overleve og gå opp i elver og formere seg med hverandre og med villaks. Det er ikke fare for at laksen blir utryddet, eller at slik formering gir uventede virkninger, men det fører til tap av genetisk bredde i laksestammen. Oppdrettslaksen har sine aner i ville norske laksestammer, men på grunn av systematisk avl og utvalg har oppdrettslaksen en egen genetikk, og ulike oppdrettslakser ligner på hverandre. Hos villaksen er det stor genetisk variasjon fra stamme til stamme, og man frykter at dette mangfoldet skal gå tapt hvis man får stadig innblanding av oppdrettslaks-gener. Dette kan muligens gi en svekket villaks og mindre variasjon i arten.

Havforskningsinstituttet har begrenset kunnskap om reell smitteoverføring.^[35] Bransjens største trussel fra virus og bakteriesykdommer kommer fra^[36]

• pankreassykdom (PD)^[37]
• amøbegjellesykdom (AGD)
• infeksiøs lakseanemi (ILA)
• infeksiøs pankreas nekrose (IPN)^[38]
• hjerte- og skjelettmuskelbetennelse (HSMB)^[38]
• kardiomyopatisyndrom (CMS)^[39]

En sykdom som ble oppdaget på Hitra - kaldtvannsvibriose eller hitrasyken - gjorde størst skade vinteren og våren 1987, og økonomiske tap ble i 1990 anslått til 800 millioner kroner.^[40] En vaksine ble etterhvert produsert, og selektiv avling økte motstandyktighet mot enkelte sykdommer.^[40]

I løpet av 26 minutter døde over 126 225 laks under avlusing ved SalMar sitt oppdrettsanlegg på Frøya i Sør-Trøndelag, 24. november 2015. Spesialinspektør og veterinær Aud Skrudland i Mattilsynet sa i mars 2016 til Adresseavisen at hun ikke kjenner til en større enkelthendelse av massedød av laks enn denne».^[41]

I 2016 skrev media at interesseorganisasjonen Sjømat Norge har bedt Fiskeridepartementet om å øke «lusegrensa» som da var på 0,2 lus per laks, mens direktøren i arbeidsgiverforeningen Norsk Industri (som har verdens største oppdrettsselskap som medlem) sa at «Du kan ikke kreve vekst i en næring hvis du ikke klarer å dokumentere at du klarer å ta vare på det ytre miljø».^[42]

Noen hevder at fiskeoppdrett er ressurssløsing, som Norges Miljøvernforbund.^[43] Det trengs flere kilo vill fisk for å produsere ett kilo oppdrettsfisk, men den ville fisken består av avskjær og såkalt industrifisk, fiskearter som ikke spises av mennesker. Fiskemel og fiskeolje er alminnelig handelsvare og kan like gjerne brukes som fôr til husdyr som til fisk, men fisken gir mest næring igjen i forhold til det fôret som går med.^{[trenger referanse]}

• Fiskehelsebiolog. En lovbeskyttet yrkestittel for spesialister innen fiskehelse.
• Fiskearter som er aktuelle for oppdrett i Norge: laks, ørret, torsk, steinbit, kveite, berggylt, piggvar
• Færøysk fiskeoppdrett

• Gjedrem (1995). Genetikk og avlslære for akvakultur. Landbruksforlaget. ISBN 82-529-1526-4
• Sveier (1996.) Kystnæringer 2 – Havbruk. Landbruksforlaget. ISBN 82-529-1746-1
• Røsvik (1997). Biologi for akvakultur. Landbruksforlaget. ISBN 82-529-1796-8
• Eiagnen, Mørkøre (1997). Fôringslære for akvakultur. Landbruksforlaget. ISBN 82-529-1525-6
• Lekang, Fjæra (1997). Teknologi for akvakultur. Landbruksforlaget. ISBN 82-529-1789-5
• Foseide Fagerholt, Blakstad (1997). Økonomi og bedriftslære for akvakultur. Landbruksforlaget. ISBN 82-529-1797-6
• Hansen (red.) (1998). Oppdrett av laksesmolt. Landbruksforlaget. ISBN 82-529-1722-4
• Bjerknes (red.) (2007). Vannkvalitet og smoltproduksjon. Juul forlag. ISBN 978-82-8090-018-0
• Sandvik, Kjersti (2016). Under overflaten: En skitten historie om det norske lakseeventyret. Gyldendal. ISBN 978-82-0549-228-8
• Sætre, Simen; Østli, Kjetil (2021). Den Nye Fisken. Spartacus. ISBN 978-824-301-2363. 

• (en) Fish farming – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av fiskeoppdretter
• Miljøstatus i Norge: Fiskeoppdrett
• Miljøstatus i Norge: Lakselus
• Miljøstatus i Norge: Lakseparasitten Gyrodactylus salaris