Diplomatisk kontakt ble etablert i 1918, med Carl Allan Serlachius som første utsending. Drammensveien 93 ble kjøpt samme år, og fungerte både som kanselli og residens.
I 1926 var Finlands president, Lauri Kristian Relander, på statsbesøk i Norge, og sammen med kong Haakon plantet han en minneeik i bakgården som skulle symbolisere forholdet mellom landene.
Dagens ambassadebygning ble kjøpt av den finske stat i 1935 og etter renovering tatt i bruk som både kanselli og tjenestebolig i 1936. Minneeiken som var plantet omtrent ti år tidligere, fulgte med på flyttelasset og står der den dag i dag.
Under krigen var det ikke diplomatisk representasjon, men denne ble tatt opp igjen etter krigen, høsten 1945. Først i 1954 ble representasjonen oppgradert til ambassade, og landet hadde følgelig sin første ambassadør i Norge, Eduard Hjalmar Palin.
I 1969 flyttet ambassaden til nye kontorlokaler i Drammensveien 40, og bygningen på Thomas Heftyes gate 1 fungerte som ambassadørens residens.
I 1993 var Thomas Heftyes gate 1 ferdig bygget om til kanselli, som har vært brukt som ambassade siden.[1]
Ambassadørens tjenestebolig
Thomas Heftyes gate 1 ble fra 1936 brukt både som tjenestebolig og kanselli, frem til ambassaden flyttet ut i 1969.[2] I 1983 leide ambassaden nabobygningen i Thomas Heftyes gate 3, og kjøpte den ut i 1986. Bygningen ble pusset opp med hjelp fra arkitekturprofessor Egil Nordin. I 1988 flyttet ambassadør Yrjö-Koskinen og frue inn, og boligen har siden vært brukt av sittende ambassadør med familie.[3]
Totalt er det 20 honorærkonsulater. Honorærgeneralkonsulat finnes kun i Oslo og de resterende honorærkonsulatene er geografisk fordelt rundt i Norge.
Oppgavene er sammen med ambassaden å ivareta rettighetene og interessene til finske borgere i Norge. Videre bidrar konsulene til å fremme de økonomiske og kulturelle relasjonene mellom landene. Finske foretak kan få råd av konsulene om lokale næringsforhold.
Konsulene trenger ikke være finske statsborgere, og i Norge er de fleste nordmenn.[4]