Sverige vant sin syvende VM-tittel etter å ha slått Finland i finalen. Finaleserien mellom Sverige og Finland var en defensiv stillingskrig mellom målvaktene Tommy Salo og Ari Sulander hvor første finale endte 1–0 til Sverige og den andre finalen endte uavgjort 0–0.[1]
Bakgrunn
Finaleserien var en reprise av to tidligere VM-finaler, ettersom de to lagene hadde møtt hverandre i finalen i to VM-turneringer (1992 og 1995). Begge lagene stod med en seier hver fra før. Siden introduksjonen av et sluttspillsformat med utslagsrunder i 1992 hadde Sverige nådd finalen i VM fire ganger og stod med én seier (1992) og tre tap (1993, 1995, 1997). Sverige hadde totalt vunnet seks VM-titler, hvor fem av disse var fra tiden da verdensmesterskapene utelukkende bestod av et round robin-format (1953, 1957, 1962, 1987, 1991, 1992).
Finland spilte sin fjerde finale og stod med én seier (1995) og to tap (1992, 1994) fra før. Hvor svenskene allerede var en etablert toppnasjon hadde finnene først fått sitt internasjonale gjennombrudd ved å vinne sølv ved Vinter-OL 1988 i Calgary og vant sin første VM-medalje (sølv) i 1992. Finland vant sitt første VM-gull i 1995. Lagene hadde også tidligere på året møttes i kvartfinalen i OL 1998 i Nagano, hvor finnene slo de svenske favorittene 2–1 og til sist vant bronse.
Det finske laget var mindre rutinert og manglet de fleste av sine stjernespillere. Tilbakevendende fra OL-laget i februar var NHL-spillerne Sami Kapanen (Carolina Hurricanes) og Janne Laukkanen (Ottawa Senators), veteranen Raimo Helminen og Antti Törmänen, Kimmo Rintanen og Kimmo Timonen fra finske SM-liiga samt Ville Peltonen og målvakten Jarmo Myllys fra svenske Elitserien. På tross av to tap (2–4 mot Russland i gruppespillet og 0–1 mot Sverige i mellomrunden) og én uavgjort (3–3 mot Canada) spilte finnene stabilt defensivt og sikret seg den andre semifinaleplassen i gruppe B bak svenskene. I semifinalen møtte de de regjerende olympiske mesterne Tsjekkia, som også var en av favorittene til å vinne turneringen. Men finnene, som hadde byttet målvakten Jarmo Myllys med Ari Sulander, overrasket ved å slå ut tsjekkerne i første kamp (4–1) og spilte uavgjort (2–2 i andre kamp).[1]
Finalen ble spilt som en best av to-serie. Hvis serien endte uavgjort skulle det spilles en avgjørende 20-minutters overtidsperiode med «sudden death». Hvis det ikke ble scoret i overtidsperioden skulle kampen avgjøres med en straffeslagskonkurranse («shootout», SO eller «Game Winning Shot», GWS).[3][4][5]
Første finalekamp var en defensiv stillingskrig uten de store målsjansene og dominert av målvaktsduellen mellom Tommy Salo og Ari Sulander.[1] Kampen forble målløs inntil midten av tredje periode. Midt i et finsk spillerbytte krysset Johan Tornberg rødlinjen umarkert av finnene mens pucken ble sendt ned til rundvantet bak det finske målet. Pucken ble gravd frem av Niklas Sundström som sendte pucken videre til Patric Kjellberg. Kjellberg sendte pucken videre til Tornberg som nettopp hadde entret den finske sonen. Tornberg forsøkte å sette pucken inn på mål med et slagskudd, men pucken gikk forbi en uforberedt Sulander og inn i mål på tiden 50:07.[2]
Finnene jaget nå en redusering og trodde de hadde oppnådd dette da Ville Peltonen utlignet på slutten av kampen. Men den amerikanske hoveddommeren Alex Dell hadde avblåst for tidlig og målet kunne derfor ikke bekreftes. Kampen endte dermed 1–0 til svenskene.[1]
Etter 1–0-seier til Sverige i første kamp trengte svenskene bare uavgjort for å bli verdensmestere. Igjen var kampen en defensiv stillingskrig uten de store målsjansene. Den finske landslagstreneren Hannu Aravirta tok ut Sulander mot slutten for å sette press på svenskene, men uten held. Finnenes siste sjanse kom i sluttsekundene da Ville Peltonen sendte pucken i Salos snapphanske.[1]
Med 0–0 kunne Tre Kronor ta hjem sin syvende VM-tittel og samtidig revansjere OL-fiaskoen hvor de tapte til erkefienden i OL-kvartfinalen. Salo ble for andre turnering på rad tatt ut til VMs allstar-lag sammen med Forsberg og Sundin.[1]
^Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018 (8. utg.). Zurich: International Ice Hockey Federation. s. 4.
^Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018 (8. utg.). Zurich: International Ice Hockey Federation. s. 216–218.
^Stephan Müller, red. (2005). International Ice Hockey Encyclopaedia: 1904 – 2005. Norderstedt, Tyskland: Books on Demand. s. 134–135.
Litteratur
Stephan Müller (2005). International Ice Hockey Encyclopaedia: 1904 – 2005 (på engelsk). Norderstedt, Tyskland: Books on Demand.
Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018 (på engelsk). Moydart Press for the IIHF.
Szymon Szemberg, Andrew Podnieks, red. (2007). World of Hockey: Celebrating a Century of the IIHF (på engelsk). Bolton, ON: Fenn Publishing.